Vi i Generation 2.0 har forelsket oss i kortfilmene til Ingrid Marie Røine. Den 22 år gamle regissøren fra Moss lager sterke skeive kortfilmer. Filmene hennes har blitt vist på noen av de største LGBTQ+ filmfestivalene i verden. «Ved at det ikke skrives eller produseres filmer eller tv-serier eller innhold hvor LGBTQ+ mennesker blir representert, så sier vi indirekte at disse menneskene ikke har historier som er verdt å fortelle. MEN DET HAR VI!!» «Bare still deg selv spørsmålet; hvor mange ganger daglig/ukentlig tror du en transperson i Norge ser seg selv representert i norsk film/tv/medier?». Vi har tatt en prat med den talentfulle regissøren!

Hvor lenge har du drevet med film?

 

Jeg har vel egentlig drevet med film i 10 år nå faktisk, men det startet jo selvfølgelig bare som en hobby og lek, for meg som trolig de fleste, om ikke alle som fortsatt driver med det. Men fra jeg var 16 år jobbet jeg mer aktivt og i en mer seriøs retning!

 

Jeg har alltid elsket å fortelle historier, og alltid vært nysgjerrig på mennesker og hva som ligger bak dem. Hva som har formet dem, hvilke veilskiller og dilemmaer de står i, relasjonene deres, frykter osv. Du kan si at mye av bakgrunnen for min interesse i film er mennesker, historiene deres og å få andre like engasjert i disse menneskenes historier som det jeg selv er.

Det var på grunn av denne inngangen i film at jeg valgte å søke på NSKI Høyskole, og deres da nyoppstartede bachelor i filmregi.

 

Jeg ble en del av NSKIs første regikull, som ble det beste valget jeg noen sinne kunne tatt. NSKI har en litt annen inngang i regifaget enn de fleste regiutdanningene i Norge. Kjernefokuset ligger i historiefortelling og regi av skuespillerne, og en av de største veiene inn i forståelsen av det lå i at vi skulle parallelt med regiprogrammet ha skuespill i 2,5 år. Du kan aldri føle og forstå en historie så godt som når du står på gulvet selv, og jeg føler at dette utviklet meg enormt, både personlig, men og ikke minst faglig.

Vi elsker kortfilmene dine Blå og Storm, Hvordan ble de til? Hvordan er prosessen å lage en kortfilm?

 

Ahh, tusen hjertelig takk, det betyr mer enn du tror <3 Blå og Storm er nok de prosjektene jeg er stoltest over. Det er noe med om prosessen er bra og du elsker prosjektet, kan responsen og resultatet bli så bra eller dårlig som bare mulig, og du vil fortsatt være fornøyd. Eller jeg føler det hvertfall sånn. Nå skal jeg også selvfølgelig si at jeg og er fornøyd med resultatet og responsen på dem begge, men det var selve prosessen som gjorde dem til hjerteprosjekter.

   

Blå startet fra personlige frykter, som skapte en researchprosess hvor jeg lærte at om den ene i et par blir alvorlig syk, får en diagnose eller sykdom som snur livet deres opp-ned, eller bare blir veldig syk mentalt, så vil det kunne - om ikke garantert - påvirke kommunikasjonen til paret. Og kommunikasjon er noe av det viktigste vi har for å ha gode relasjoner. Så det ble ganske raskt et manus om hvordan det påvirker et par når den ene får en livsendrende sykdom, og hva slags dilemmaer det kommer med og hvordan det påvirker kommunikasjonen til paret. Det ble et sinnsykt fint prosjekt, med en kanonfin gjeng, og jeg sitter fortsatt igjen med et savn etter det prosjektet.

 

I forhold til hvordan prosessen er for å lage en kortfilm, så tror jeg at det kan være like individuelt som en kunstners uttrykk. Det er nok mange likheter; Man skriver et manus, man har en visjon, man får med folk, man har casting, planlegger opptak, skyter, klipper, lyddesign, ‘fargelegging’ og ferdig! Det hørtes jo lekende lett ut haha, men det er jo selvfølgelig utrolig mye mer omfattende enn det.

 

Men hovedsakelig, om jeg skal oppsummere fra mitt perspektiv, så er prosessen å lage en kortfilm - fra regissørens ståsted - å få laget ditt med på å skulle jobbe mot din visjon. Du må elske historien du skal fortelle. Den må være viktig for deg. Og så må du få de andre på laget til å elske den historien dere skal fortelle sammen like mye som deg. Og da mener jeg nesten alle som skal jobbe på filmen, slik at de kommer til å gjøre sitt ytterste for å fortelle den med deg. Fordi da blir det deres prosjekt. Eller vårt.

   

Storm var bachelorfilmen min ved NSKI, og startet med et spørsmål som var «Hva om du elsker en del av sykdommen din så mye at du ikke klarer å ta steget for å bli frisk?». Det endte med å bli en historie om hvor viktig det kan være å gå gjennom en sorgprosess, og hva som kan skje om man ikke går gjennom den.

 

Hvordan har responsen vært?

 

Det har vært utrolig fin respons på begge kortfilmene, og vi har vært så heldige at Blå har blitt vist på en rekke veldig fine festivaler. Storm har jo ganske nylig blitt fullført, så vi venter på svar fra diverse festivaler, men ble vist under Oslo Pride i sommer!! Moro!!

I sommer var jeg i LA med Blå på filmfestivalen Outfest Los Angeles, som er en av verdens største LGBTQ+ filmfestivaler, som vil si at de løfter historier som er LGBTQ+ relatert. DET var ganske sykt stas, å få oppleve en så svær festival, men og ikke minst midt i Hollywood. Crazy.

 

Både Blå og Storm skildrer mennesker i parforhold hvor begge er av samme kjønn. Ingen av filmene handler på noen som helst måte om legningen deres, det bare er en detalj. Jeg har fått en god del kommentarer på akkurat dette, om hvorfor eller om jeg ønsker å si noe med det. Noen har til og med sagt at jeg har en skjult agenda, og andre har respondert med «Skal du lage enda en homsefilm?».

Jeg syns dette er interessant, fordi det startet hovedsakelig som at jeg skrev karakterer som var skeive fordi det er det som ligger nærmest meg, og ikke av noen mer spesiell grunn enn det. Men om man tar en titt på norsk film og tv burde grunnen til å skrive skeive karakterer ligge rett der. Morten Hegseth skrev i NRK relativt nylig om at det var blitt gjort en undersøkelse, hvor man fant ut at i norsk film har det kun vært en skeiv hovedkarakter de siste 7 årene. Og det var i Thelma.

 

Vi har hatt litt representasjon i tv, men det skjer jo hvert skuddår omtrent.

 

Ved at det ikke skrives eller produseres filmer eller tv-serier eller innhold hvor LGBTQ+ mennesker blir representert, så sier vi indirekte at disse menneskene ikke har historier som er verdt å fortelle. MEN DET HAR VI!! Og dette er mennesker som har like mye dybde og er like hele og nyanserte som alle andre, OG DET ER SÅ VIKTIG AT DE OGSÅ FÅR SYNES. Bare still deg selv spørsmålet; hvor mange ganger daglig/ukentlig tror du en transperson i Norge ser seg selv representert i norsk film/tv/medier? I’ll just leave it there.

Hva er planene videre?

 

Jobbe med prosjekter jeg elsker, mennesker jeg elsker, og bare ha det sjukt gøy. Det er så sinnsykt viktig å beholde ‘leken’ når man jobber med noe som startet som en hobby, men og selvfølgelig generelt. Å ha det gøy med det man driver med.

 

Hva er den store drømmen?

 

Hmmm, det der er et vanskelig spørsmål, for på mange måter driver jeg jo med drømmen min nå. Men drømmer forandrer seg jo også! MEN, om jeg skal definere hva den store drømmen er, så må det være å for evig og alltid å drive med det jeg elsker, kunne leve av det, og bo i et lite rødt hus med verdens mest kosete hund.

Hva vil du si til generasjonen din, som drømmer om å drive med talentet sitt, hva enn det er? 

 

GJØR DET! BARE GJØR DET! Og ikke vent på noen. Livet er for kort til å ikke oppleve å drive med det du elsker. Og en lærer sa til meg en gang, at han som mange andre fikk spørsmålet; Men hvorfor deg?  Og da svarte han; Men hvorfor ikke meg?

 

Lyst til å komme i kontakt med Ingrid Marie? KLIKK HER!