All #Victim4388-4392 submission

  • Ponette: Hardt arbeid lønner seg alltid til slutt!

    Foto: Fabian Framdal Fjeldvik

     

    Vi i Generation 2.0 har forelsket oss i musikken til bandet Ponette. Mørk electro musikk som glir rett inn i hjerte på Oslo’s mest urbane utesteder. Vi har tatt en prat med vokalist og låtskriver Helene Svaland Johansen om bandet, oppturer og nedturer, framtiden og den store drømmen. Dette er definitivt et band du kommer til å høre mer av framover, for planene videre er store!

     

     

    Hvor lenge har dere drevet på med musikk?

     

    Vi møttes mens vi studerte musikk og alle var skikkelig pretensiøse og høytidelige folk. Ponette ble vel til i typ 2015 som et sideprosjekt, som jeg bare ville være med og synge i dersom Johannes (gitar) og Johan (trommer) skrev låtene og gjorde all jobben ellers. Vi ville egentlig lage post-rock. Det gikk selvfølgelig ikke helt som planlagt, da jeg etterhvert endte opp med å gjøre tekst og melodi-delen av låtskrivingen selv og Ponette ble hovedprosjektet mitt.

    Etter mye prøving og feiling ga vi ut vår første EP (I’m Alone) høsten 2016, som var en egenprodusert blanding av pop, elektronisk musikkk og rock. Den ble totalslaktet av Gaffa allerede før den var sluppet, og vi hadde egentlig allerede der mistet motet litt, men så ble den ene låten hentet opp som Ukas Urørt av P3 og da var vi liksom i gang likevel.

     

    Hvordan vil dere beskrive musikken deres? Hva er visjonen deres?

     

    Det begynte jo, som nevnt, veldig mørkt og alvorlig. Vi har jo holdt på i typ fem år nå, og prosjektet har naturligvis blitt farget av vår, og spesielt min, utvikling i løpet av disse årene. Det har blitt mye mer lekent og fritt. Min tilnærming til låtskriving har endret seg helt. Fra å skrive låter med tekster som «høres kule og annerledes» ut så har jeg nå gått helt inn i å oute mine mest private tanker og følelser i hver låt. Jeg prøver også å være så rett frem som jeg klarer i måten jeg skriver på. Det er en superutfordring, for man er jo helt naken og helt seg selv, men jeg tror jeg klarer å treffe folk på en ny måte når jeg tør å gjøre det.

       

    Målet og visjonen min for Ponette er at det skal være en verden/lekeplass som jeg kan bygge opp og holde på med hele livet, eller så lenge det er givende og gøy. Derfor er jeg veldig opptatt av at jeg skal kunne stå for det jeg gjør og at det får lov til å følge meg, på godt og vondt. Altså ingen fastsatte regler rent musikalsk.

     

    Hva er det største dere har opplevd i karrieren så langt?

     

    Jeg tror jeg må nevne flere småting, som alltid har kommet når vi har vært langt nede og manglet tro på oss selv.

    Foto: Fabian Framdal Fjeldvik

     

    Det første var den nevnte situasjonen der vi hadde fått totalslakt på EP-en og vi var helt nede, men Urørt og p3 fanget den opp likevel. De fikk selveste Röyksopp til å høre på låten vår «Hunt Them Down» og komme med tilbakemeldinger i et intervju, hvor de blant annet sa: «Vokalen er en hybrid mellom Lykke Li, Anneli Drecker og Susanne Sundfør, på en veldig bra måte! En smektende stemme.» Det var jo helt sinnsykt stort for oss, som var ferske og super usikre.

       

    Så fikk vi spille by:larm i 2017, som var stort i seg selv på det tidspunktet, men i tillegg vant vi da også «Forbildeprisen» og 50 000 kr i regi av Norsk tipping, Frifond og Norsk Musikkråd. Jeg husker jeg bare tenkte sånn «… Ehm. Er det kødd? Hvorfor vet de om at vi finnes?».

     

    Deretter gjorde vi de andre norske bransjefestivalene (Trondheim Calling, Vill Vill Vest og Sørveiv), som også var utrolig stas å få være med på. Her fikk vi blant annet ordnet oss bookingbyrå og management.

    Foto: Fabian Framdal Fjeldvik

     

    Nå i senere tid har det vært mange fete høydepunkt, som f.eks. at de to siste singlene våre plutselig ble delt på youtube-kanalene Cloudkid og MrSuicideSheep som begge har en del millioner følgere.

     

    Jeg tenker at det hele veien er de små tingene som utgjør den store forskjellen for motivasjonen og selvfølelsen. At det alltid går litt fremover, selv om det er små steg. Det største jeg noengang har gjort blir utgivelsen som kommer nå snart. Den er megapersonlig og prosessen har vært helt enormt krevende. Føler meg som en kriger som nettopp vant en lang og hard krig. Fælt og fint samtidig.

       

    Hva er planene videre?

     

    Vi har brukt det siste året på å skrive et mini-album, som blir en forlengelse av våre to siste utgivelser «Meltdown» og «Stuck». Her har vi jobbet tett med produsent Daniel Løberg, som også har gjort flere av våre tidligere utgivelser. Alle låtene/tekstene er skrevet i full kaos-kjærlighetssorg og identitetskrise på jenterommet mitt, i kollektivet jeg flyttet inn i etter å brutt opp et seks år langt forhold (til trommisen i bandet, som fortsatt spiller i bandet<3). Jeg gleder meg også til å bygge opp det visuelle universet (film og bilder) rundt albumet. Elsker å holde på med det også.

     

    Jeg skal selvfølgelig også bli superstjerne som tar over verden:):):)

    Hva er den store drømmen? Noen dere drømmer å samarbeide med?

     

    Jeg tror den store drømmen er å kunne leve av å spille konserter hele tiden. Jeg ELSKER å spille konserter. Låtskrivingsprosessen er sånn lang og inneholder alltid både stor glede og selvhat samtidig, men konserter er typ bare rått. Tenk at man får lov til å spille låtene sine for folk som har kommet dit bare for å høre, og så får man møte dem og snakke med dem etterpå. Det er sjukt stas. Kunne gjort det hver dag, hele tiden. Jeg har sånn bilde i hodet der jeg spiller på en stappfull, stor festival eller noe og alle synger med. Da kunne jeg sikkert dødd etterpå og være superfornøyd med livet.

     

    Hvis spørsmålet egentlig var om jeg drømmer om å jobbe med noen kule produsenter/artister, så ja selvfølgelig. Jeg har tidenes girl crush på Tove Lo f.eks., og Robyn er på en måte min Beyonce, hvis det gir noen mening. Angående produsenter, så må det bli enten Flume eller Röyksopp. Det hadde vært helt sykt fett.

       

    Hva vil dere si til generasjonen 13 til 27 år, som drømmer om å leve av talentet sitt, uansett hva det skulle være? Har dere noen tips, råd?

     

    For meg så har det viktigste hele veien vært at jeg skal kunne stå for og i alt jeg gjør. Det er så viktig nå, i en tid der alt skal gå så fort og man ofte forventer å oppleve suksess over natten, at man klarer å tenke at man bygger karrieren sin sten for sten. Det tar tid! Ikke mist motet underveis, for det kuleste jeg kan tenke meg er folk som holdt ut og som til slutt bare fikk det til bedre enn alle andre. Det er drithardt å stå i det og jobbe hele tiden, uten å få spesielt mye tilbake, men man må bare huske at det som regel kommer til å lønne seg til slutt.

    Jeg husker at jeg så Karpe spille gig på en fotballcup da jeg gikk i typ 7. klasse, eller noe sånt. Da var de helt ukjente, men så har de bare jobbet og jobbet og jobbet til de ble Norges største band. De er den beste inspirasjonen hvis man kjenner at det er litt hardt i blant.

     

    Man må bare være rå og ha troen på seg selv, uansett om ingen andre har det. Jeg heier på alle som prøver <3