Skip to main content

    All #Victim9101 submission

  • JANNICKE: "Mange som ikke tror at incestovergrep skjer i Norge"

     

    THE HUMAN ASPECT x GENERATION 2.0

     

    Vi i Generation 2.0 er så stolte over å ha fått muligheten til å gjøre et intervju med Jannicke. Hun har skrevet boken «Forbannelsen», der hun skriver om incestovergrep hun har blitt utsatt for i 8 år. "Det er mange som ikke tror at incestovergrep er noe som skjer i Norge, selv om det faktisk er et samfunnsproblem.» Ved å dele sin historie har Jannicke hjulpet mange, vi har tatt en prat med inspirerende og sterke Jannicke!

     

    Hva har vært ditt livs tøffeste utfordring?

    Livet har vært min livs tøffeste utfordring. Det at jeg lot overgrepene definere meg som person. Når man har blitt utsatt for incestovergrep må man på en måte konstruere et nytt menneske ut av den du allerede er. Det er vanskelig å forklare, men fra å føle at man lever, men er død til å plutselig skulle bli et menneske det er ekstremt krevende og vanskelig. For meg tror jeg ikke den største utfordringen har vært overgrepene, men den dagen hvor jeg ble min verste fiende. Hvor jeg ikke visste hvem jeg var, og hvem jeg ville være. Jeg følte at jeg ikke kjente meg selv. Da jeg tenkte og handlet etter alt som kunne få meg vekk fra det vonde. Det er så ekstremt mange utfordringer på veien, en kamp hver eneste dag bare for å klare å overleve. Det er en umenneskelig situasjon hvor jeg følte at hodet mitt og kroppen min ikke hang sammen – at de levde hver for seg og aldri klarte å harmonere med hverandre. Jeg ville så gjerne, men jeg klarte ikke.

    Hvorfor har du valgt å dele historien din og hvordan har responsen vært rundt din åpenhet?

    Jeg følte på en enorm urettferdighet. Jeg var sint, lei meg og følte at uansett hva jeg gjorde så hadde jeg tapt. Jeg ble på en måte tvunget til stillhet i alle ledd. Jeg hadde en del av familien som ikke trodde på meg, som ikke talte min sak og tok meg på alvor. Det var ingen som var opptatt av min rettferdighet, eller hva som var rett og galt. Jeg opplevde ikke at incestovergrep ble sett på som ulovlig, kriminelt eller det verste man kan gjøre mot et annet menneske. Det virket som om ingen ville se eller forstå sannheten bortsett fra mamma. En overgripsmann blir invitert på kaffe og kaker. Han får varme klemmer. Han får smil og omsorg. Denne følelsen ble forsterket da jeg samlet alt jeg hadde for å tørre å anmelde overgrepsmannen min. Og for ikke å snakke om retraumatiseringen i en rettssak.

     

    Jeg tenkte også at en rettssak var det som ville endelig gi meg rettferdighet, men nei – så enkelt er det ikke. Og enda vanskeligere er det for gjennomsnittet som kommer ut med sin historie etter 17 år. Jeg var sjokkert over hvor mye det går an å sitte å lyve i en rettssak uten konsekvenser. Jeg var sjokkert over forsvarsadvokaten som gjorde alt han kunne for å skape tvil når det sitter en jente å forteller om overgrep som har skjedd i syv, åtte år. Jeg trodde ikke norske rettssaler var i nærheten av det man ser på film, men selv erfarte jeg det sånn. Det er ingen rettssikkerhet for den utsatte. Dette fordi du egentlig bare er et vitne for staten. Jeg fikk kraftige smerter i kroppen, ble paralysert, gråt mer enn noen gang fordi jeg virkelig kjente på hver eneste smerte han hadde utsatt meg for ved å gå igjennom alle detaljer – men det jeg fikk beskjed om var å skjerpe meg, huske at det var nå eller aldri. Hva slags menneskelige hensyn er dette? Det er i hvert fall ikke en emosjonell intelligens og et hjertevarmt samfunn. Faktisk gjør sånne ting alt verre for et overgrepsoffer. Heldigvis var jeg kommet så langt i min egen prosess. Jeg hadde familien min, samboeren min og datteren min til å ta meg i mot når jeg kom hjem og bygge livet rundt meg igjen.

    Jeg var den personen som måtte gi meg selv det jeg fortjente, selv om jeg bare var et barn. Jeg fikk ikke være barnet, men heller ikke offeret. Jeg var så sinnsykt sliten av å føle at hele verden gikk i mot meg når alt jeg prøvde på var å få et liv jeg mente jeg fortjente. Få tilbake det noen hadde tatt fra meg. Alt jeg klarte å høre var mennesker som ikke forstod meg, mennesker som ikke tok meg på alvor, mennesker som ville sørge for sin egen behagelighet og mennesker som ikke tålte meg og min historie. Det var også alle mulige unnskyldninger folk hadde for det jeg var blitt utsatt for. Jo mer jeg satt dette i perspektiv jo mer galskap syntes jeg det var.

     

    Altså hva er dette for noe. Er dette et samfunn jeg vil leve i? Er det dette jeg skal lære og fortelle barna mine? Det er noen holdninger og verdier her, og egentlig en hel diskurs som må endres sånn jeg ser det. Og etter alle disse årene har jeg skjønt at ingen kommer til å endre samfunnet for meg. Det er så mange steder her som er feil – og et enormt informasjonsbehov som må dekkes. Jeg vet også hva jeg som offer selv hadde trengt, hva jeg skreik etter når jeg var 11-12 år. Derfor har jeg gått ut med min historie, bestemt meg for å være ansiktet på dette monsteret for å snakke om incest, skape åpenhet, vise at det faktisk går! Selv ville jeg ikke leve lenger og ville gjøre alt jeg kunne for å komme meg bort fra jordensoverflate.

    Responsen rundt min åpenhet har vært enorm. Jeg hadde over to hundre meldinger i innboksen min på Facebook etter jeg lanserte boken min. Responsen sa meg at dette er etterspurt og etterlengtet fra mange. Jeg ble takket for at jeg tok på meg denne rollen for alle. At jeg har hjulpet mange. Responsen var faktisk så enorm at jeg har sluttet i jobben min for å gjøre dette hundre prosent fordi jeg ser viktigheten av det. Jeg har kun fått positive tilbakemeldinger både fra utsatte, pårørende, fagpersoner, men også den vanlig mannen i gata som bare trenger å forstå hva dette er og faktisk dreier seg om. Jeg var kjempe redd for å vrenge sjelen min ut i offentligheten fordi jeg tenkte at jeg kom til å bli stemplet som et incestoffer for resten av livet. Dette har jo vært min største skam. Det jeg erfarte er at dette aldri har skjedd. Og jeg har også lært meg å leve med og eie min historie med stolthet.   Jeg tror det er mange som er sjokkerte over hvor brutal, ekte og ærlig verden egentlig er for mange. Det er også mange som ikke tror at incestovergrep er noe som skjer i Norge, selv om det faktisk er et samfunnsproblem. Men kanskje det viktigste for meg er rettferdigheten og kjærligheten for de andre utsatte. Jeg vil gjøre alt jeg kan og alt som står i min makt for å tale deres sak, hjelpe de, og holde de i hånden min. Uten at jeg kjenner de, så føler jeg at jeg kjenner hele historien og bare det gjør at jeg tar de under vingene mine og kjemper med alt jeg har. Jeg opplever at jeg har fått en så ekstremt stor tillit, og all responsen jeg får både på boken, foredrag og podcast det er det som driver meg videre. Hva vil du si til de som kjenner seg igjen, men som ikke vet hva de skal gjøre?   Først vil jeg si at du ikke er alene. Og at du er helt normal i en unormal situasjon. Jeg vil at de skal forsøke å sette ord på tanker og følelser – og søke hjelp når man er klar for det. Det viktigste er å snakke med noen, noen du stoler på. Fordi det er ikke meningen å klare en forbannelse som dette alene i lengden. Det å undertrykke incestovergrep, tilhørende reaksjoner og følelser vil hente deg inn igjen. Jeg vil også på det sterkeste anbefale å lese boken min, høre på podcasten jeg nå har kommet ut med, og ta en del av vårt fellesskap ’’Sammen mot fremtiden’’. Dette fellesskapet viser omsorg, kjærlighet og trygghet. Her er vi alle i samme posisjon, og alle er mer enn velkommen. Vi tåler deg og din historie. Eller andre som strekker ut en hånd. Det er så mange flere enn vi tror som strekker ut en hånd og som vil ta oss på alvor og hjelpe oss, så vi må bare åpne opp øynene litt. Husk også at det er du som setter grenser for deg. Du må ikke snakke om overgrep i detalj. Man kan kun forsøke å sette ord på hvordan man har det, og hva man trenger for å ha det bra. Det er bare viktig å begynne bearbeidelsesprosessen og veien mot å klare og lære seg å leve med det.  

    "Det viktigste er å bevare håpet – fordi selv om alt er for jævlig akkurat nå, så kommer det til å bli bra igjen."

    Hva er din store lidenskap?

    Min store lidenskap er mennesker (om det går an å si). Jeg ønsker meg et mer hjertevarmt samfunn. Et samfunn hvor emosjonell intelligens kan få fokuset. Men først og fremst å kunne hjelpe andre i samme situasjon. Min lidenskap har blitt til å gjøre alt jeg kan for å skape noe som kan kalles i nærheten av en rettferdighet, åpenhet, trygghet og kjærlighet for utsatte. Jeg må tørre å snakke om det ingen andre tørr å snakke om. Være ansiktet på dette monsteret. Jeg vil også at samfunnet skal forstå. Så ved å dele min historie, gi kunnskap så håper jeg at tabuet sakte men sikkert forsvinner og at vi er bedre rustet til å møte barna, bygge relasjoner og stille de riktige spørsmålene. Lidenskapen min har blitt til å gi håpet videre.

    Jeg har også en ekstremt stor lidenskap for trening.

    Hva er din store drøm?

    Min store drøm er å få større åpenhet rundt incestovergrep. At flere skal tørre å snakke om hva de har vært utsatt for, hvordan livet egentlig er. At utsatte kan erkjenne og anerkjenne for å kunne få fremtiden og livet de fortjener. At utsatte kan eie og bære sin historie med stolthet.

      Hva vil du si til generasjon 13-27 år, som drømmer om å leve av talentet sitt eller å bruke stemmen sin til noe viktig?

    Jeg vil si – GJØR DET! Ikke tenk på det én eller to ganger, gjør det. Det verste som kan skje er at man bare må tråkke enda hardere eller skrike enda høyere.