THE HUMAN ASPECT x GENERATION 2.0

Bli kjent med nydelige og inspirerende Sally! Hun er en viktig og sterk stemme for de med funksjonshemming. Hør hennes historie om hvordan hun ble skutt og lam mens hun rømte fra krigen i Sierra Leone. Hvordan hennes reise har vært og hvordan hun har klart å bli den sprudlende gründeren hun er i dag. Se videoen fra The Human Aspect og les intervjuet vi har gjort med Sally for Generation 2.0.

Hvorfor har du valgt å være så åpen om det å være i rullestol, hadde du noen rollemodeller som deg da du var liten?

80% av grunnskolene i Norge er ikke tilgjengelig for mennesker med en nedsatt funksjonsevne. 90% av offentlige bygg er ikke tilrettelagt for mennesker med en nedsatt funksjonsevne. 43 % av personer med nedsatt funksjonsevne er sysselsatt, mot 74 % i befolkningen generelt. I 2015 er andelen med nedsatt funksjonsevne som står utenfor arbeidslivet, men som ønsker jobb på 27 %, eller tilsvarende ca. 87 000 personer…Dette er grunnen til at jeg roper høyt og er åpen.

Det jeg er åpen om, er barrierene vi møter på i samfunnet og hvordan vi kommer oss over dem. Jeg er åpen om hvordan jeg lever livet som en ung og livsglad afrikansk jente med en nedsatt funksjonsevne.

Jeg er veldig opptatt av at folk får med seg at funksjonshemmede ikke er de stakkarslige skapningen de ser i dagens tv-serier, filmer, blader, og sosiale medier. Funksjonshemmede er mødre, fedre, slemme, snille, kriminelle, seksuelle, sensuelle, kolleger, sjefer og engasjerte. Det er viktig at funksjonshemmede blir sett ute i samfunnet, ute i arbeid, på skoler og rundt om i verden. Det må normaliseres.  Vi er ikke et veldedighetsprosjekt. Jeg hadde ingen rollemodeller som meg da jeg var yngre.

Hva har vært din tøffest utfordring?

Mine tøffeste utfordringer har vært å møte veggen innenfor de feltene jeg jobber. Det er vanskelig å sitte og kjempe en kamp veldig få ønsker å involvere seg i eller ønsker å engasjere seg i. Det er et av min tøffeste utfordringer – å kjenne på den følelsen av at ingen bryr seg om oss og at ting derfor alltid kommer til å være slik det er nå.

Hva vil du si til de som er i samme situasjon som deg?

Du lider ikke av funksjonshemmingen din, men av diskriminering. Du er ikke et veldedighetsprosjekt og skal ikke måtte akseptere det minimale. You’re lit!!

Hva er din store passion? Hva er din store drøm?

Mitt livsmål er å hjelpe mennesker gjennom å jobbe innenfor/med Filantropi, film og entreprenørskap.

Film er noe jeg alltid har vært interessert i. Det å påvirke mennesker ved bruk av visuell kunst, har alltid vært en stor greie for meg. Helt siden barndommen har jeg fortalt fortellinger og vært veldig bastant på at jeg skal bli filmregissør.
Jeg har manuser på manuser. Igjennom film ønsker jeg å speile samfunnet på en utradisjonell og kanskje litt provoserende måte. Jeg vil utfordre, underholde og gi en mer spesifikk representasjon av mennesker med en nedsatt funksjonsevne. Jeg vil fortelle historiene til mennesker som ikke føler seg velkommen inn i samfunnet.

Jeg skal lage egen organisasjon som har i oppgave å gjøre livet til mennesker med en nedsatt funksjonsevne i Uland, lettere. En organisasjon som jobber med å gi arbeidstilbud, bomuligheter,  hjelpemidler og utdanning, til mennesker med en nedsatt funksjonsevne og deres familiemedlemmer. Alle mennesker med en nedsatt funksjonsevne har rett til å delta i samfunnet på lik linje med resten av samfunnet – dette gjelder også de i fattigere land. Å få hjelpemidler burde vært en menneskerett.

Alle mennesker fortjener et godt utgangspunkt i livet når de blir født. Funksjonshemmet eller ei. Mitt fokus kommer til å være på mennesker i Vest Afrika.

Hva vil du si til generasjon 13-27 år, som drømmer om å leve av talentet sitt eller å bruke stemmen sin?

Ikke tro på den illusjonen om at du konstant må jobbe med drømmen din dersom du ønsker å opp nå den. Slapp av, nyt livet. Det er helt greit å ta seg 4 års pause/ferie/fri fra de målene du ønsker å oppnå. Mennesker trenger balanse. Vi trenger å slappe av. Noen ting faller på plass av seg selv. Ta deg god tid, bruk tiden din.

Gå med skylapper. Bry deg mindre om andres reise og fokuser på din egen. Alltid vær glad på andres vegne (lav vibrasjon ødelegger for deg), og hjelp andre dersom du kan – det er slik man kommer seg sterkere frem.

Fokuser mer på hva det er du ønsker å gjøre, og mindre på hvordan du skal få gjort det. Ting legger seg til rette med tiden.

Se flere inspirerende dybdeintervjuer på TheHumanAspect.com

25 år gamle Alexander Monsen har en stor passion her i livet, nemlig kaffe! Han er en prisvinnende barista og har et unikt talent. Vi har tatt en prat med Alexander!

Hvor lenge har du jobbet som Barista, og hvordan er det som yrke?

I 2012 startet jeg for første gang å jobbe målrettet som barista, da startet jeg i Oslo sentrum og har siden jobbet med kaffe hver eneste dag. Som barista har jeg hatt gleden av å se og servere kaffe på flere av Norges største eventer og Norges travleste knutepunkter, hvor jeg har vært med på å servere den dagligdagse gjesten det de trenger om morningen til å pumpe ut over 3000 cappuccinoer på en dag på spektrum.

Jeg har målrettet jobbet hele veien med visjonen om at kaffe ikke bare er kaffe. Kaffe er håndverk, helt fra start av plukking av bær til den endelige koppen. Kaffe er eksplosjon av smaker som alle liker, det er bare å vise frem hva de er. Kaffe er drivkraften i Oslo sentrum. Min jobb har vært å gi det ekstra smilet over disken, så den vekker noen til en bedre dag.

Hva er det største du har opplevd i karrieren din så langt?

I 2016 var første gang jeg kvalifiserte meg til finalen i NM i Barista Kunst, for første gang følte jeg at min deltagelse i konkurransene hadde noe å by på. I 2019 hadde jeg større ambisjoner, ikke bare kvalifiserte jeg meg til NM, men jeg tok også med meg tittelen som Oslos beste barista og regional mester. I de samme konkurranse fikk jeg vist frem @coffeemons Instagrammen min i praksis og hentet med meg hjem «Årets Latte Art» konkurransetittel.

Ved siden av kaffe har jeg alltid hatt fokus mot det jeg kan bruke videre for å gjøre serveringen, presentasjonene og kaffe opplevelsen bedre. Med en holdning i service og ambisjon om at teamet jeg var med skulle lykkes. I 2015 vant jeg serviceprisen, kampen om New York, en pris som ble utdelt av en komité som merket seg bedrifter som strålte ut med glimt i øyet og en gjestfrihet i særklasse. Dette var teamet jeg hadde satt sammen, med bakgrunn i deres potensiale og personlighet. Her fikk jeg også bekreftet litt for meg selv innsatsen jeg hadde gitt, for meg handler det lite om hva jeg får til alene, alt handler om hva man får til sammen. Det samme året som New York ble jeg også tildelt Astrid prisen, årets ansatt i Stockfleths.

Hva er planene dine videre? Hva drømmer du om?

I dag så drømmer jeg om å hente hjem Norge VM tittelen i baristakunst. Den har jeg lengtet etter de siste årene nå. Jeg drømmer om å gjøre dette sammen med et fantastisk team som jeg kan spre gleden sammen med. Det er ingen seier som smaker så godt om man ikke deler den med andre.

Hva vil du si til generasjon 13-27 år, som drømmer om å jobbe med talentet sitt, hva enn det er?

Den viktigste visdommen jeg har lært over alle disse årene med kaffe er enkel, men det tok tid før jeg forsto det. Det ligger i tålmodigheten. Vær tålmodig, ingenting kommer av seg selv eller med en gang. Ta tiden til å reflektere over hva man selv gjør. Ta tiden til å se hvorfor ting skjer. Ta tiden til å bli kjent med det du driver med, slik at det du driver med blir en del av deg.

Det siste jeg vil legge ved, som jeg selv finner mest glede i er, finn lykke i at andre også vinner. Det er over 7 milliarder mennesker på jorda, og en kan ikke vinne hver gang. Det ligger også suksess i å dele erfaring og kunnskap ved å gjøre andre bedre også.

Lyst til å komme i kontakt med Alexander? KLIKK HER!

Vi i Generation 2.0 har forelsket oss i kortfilmene til Ingrid Marie Røine. Den 22 år gamle regissøren fra Moss lager sterke skeive kortfilmer. Filmene hennes har blitt vist på noen av de største LGBTQ+ filmfestivalene i verden. «Ved at det ikke skrives eller produseres filmer eller tv-serier eller innhold hvor LGBTQ+ mennesker blir representert, så sier vi indirekte at disse menneskene ikke har historier som er verdt å fortelle. MEN DET HAR VI!!» «Bare still deg selv spørsmålet; hvor mange ganger daglig/ukentlig tror du en transperson i Norge ser seg selv representert i norsk film/tv/medier?». Vi har tatt en prat med den talentfulle regissøren!

Hvor lenge har du drevet med film?

Jeg har vel egentlig drevet med film i 10 år nå faktisk, men det startet jo selvfølgelig bare som en hobby og lek, for meg som trolig de fleste, om ikke alle som fortsatt driver med det. Men fra jeg var 16 år jobbet jeg mer aktivt og i en mer seriøs retning!

Jeg har alltid elsket å fortelle historier, og alltid vært nysgjerrig på mennesker og hva som ligger bak dem. Hva som har formet dem, hvilke veilskiller og dilemmaer de står i, relasjonene deres, frykter osv. Du kan si at mye av bakgrunnen for min interesse i film er mennesker, historiene deres og å få andre like engasjert i disse menneskenes historier som det jeg selv er.

Det var på grunn av denne inngangen i film at jeg valgte å søke på NSKI Høyskole, og deres da nyoppstartede bachelor i filmregi.

Jeg ble en del av NSKIs første regikull, som ble det beste valget jeg noen sinne kunne tatt. NSKI har en litt annen inngang i regifaget enn de fleste regiutdanningene i Norge. Kjernefokuset ligger i historiefortelling og regi av skuespillerne, og en av de største veiene inn i forståelsen av det lå i at vi skulle parallelt med regiprogrammet ha skuespill i 2,5 år. Du kan aldri føle og forstå en historie så godt som når du står på gulvet selv, og jeg føler at dette utviklet meg enormt, både personlig, men og ikke minst faglig.

Vi elsker kortfilmene dine Blå og Storm, Hvordan ble de til? Hvordan er prosessen å lage en kortfilm?

Ahh, tusen hjertelig takk, det betyr mer enn du tror <3 Blå og Storm er nok de prosjektene jeg er stoltest over. Det er noe med om prosessen er bra og du elsker prosjektet, kan responsen og resultatet bli så bra eller dårlig som bare mulig, og du vil fortsatt være fornøyd. Eller jeg føler det hvertfall sånn. Nå skal jeg også selvfølgelig si at jeg og er fornøyd med resultatet og responsen på dem begge, men det var selve prosessen som gjorde dem til hjerteprosjekter.

Blå startet fra personlige frykter, som skapte en researchprosess hvor jeg lærte at om den ene i et par blir alvorlig syk, får en diagnose eller sykdom som snur livet deres opp-ned, eller bare blir veldig syk mentalt, så vil det kunne – om ikke garantert – påvirke kommunikasjonen til paret. Og kommunikasjon er noe av det viktigste vi har for å ha gode relasjoner. Så det ble ganske raskt et manus om hvordan det påvirker et par når den ene får en livsendrende sykdom, og hva slags dilemmaer det kommer med og hvordan det påvirker kommunikasjonen til paret. Det ble et sinnsykt fint prosjekt, med en kanonfin gjeng, og jeg sitter fortsatt igjen med et savn etter det prosjektet.

I forhold til hvordan prosessen er for å lage en kortfilm, så tror jeg at det kan være like individuelt som en kunstners uttrykk. Det er nok mange likheter; Man skriver et manus, man har en visjon, man får med folk, man har casting, planlegger opptak, skyter, klipper, lyddesign, ‘fargelegging’ og ferdig! Det hørtes jo lekende lett ut haha, men det er jo selvfølgelig utrolig mye mer omfattende enn det.

Men hovedsakelig, om jeg skal oppsummere fra mitt perspektiv, så er prosessen å lage en kortfilm – fra regissørens ståsted – å få laget ditt med på å skulle jobbe mot din visjon. Du må elske historien du skal fortelle. Den må være viktig for deg. Og så må du få de andre på laget til å elske den historien dere skal fortelle sammen like mye som deg. Og da mener jeg nesten alle som skal jobbe på filmen, slik at de kommer til å gjøre sitt ytterste for å fortelle den med deg. Fordi da blir det deres prosjekt. Eller vårt.

Storm var bachelorfilmen min ved NSKI, og startet med et spørsmål som var «Hva om du elsker en del av sykdommen din så mye at du ikke klarer å ta steget for å bli frisk?». Det endte med å bli en historie om hvor viktig det kan være å gå gjennom en sorgprosess, og hva som kan skje om man ikke går gjennom den.

Hvordan har responsen vært?

Det har vært utrolig fin respons på begge kortfilmene, og vi har vært så heldige at Blå har blitt vist på en rekke veldig fine festivaler. Storm har jo ganske nylig blitt fullført, så vi venter på svar fra diverse festivaler, men ble vist under Oslo Pride i sommer!! Moro!!

I sommer var jeg i LA med Blå på filmfestivalen Outfest Los Angeles, som er en av verdens største LGBTQ+ filmfestivaler, som vil si at de løfter historier som er LGBTQ+ relatert. DET var ganske sykt stas, å få oppleve en så svær festival, men og ikke minst midt i Hollywood. Crazy.

Både Blå og Storm skildrer mennesker i parforhold hvor begge er av samme kjønn. Ingen av filmene handler på noen som helst måte om legningen deres, det bare er en detalj. Jeg har fått en god del kommentarer på akkurat dette, om hvorfor eller om jeg ønsker å si noe med det. Noen har til og med sagt at jeg har en skjult agenda, og andre har respondert med «Skal du lage enda en homsefilm?».

Jeg syns dette er interessant, fordi det startet hovedsakelig som at jeg skrev karakterer som var skeive fordi det er det som ligger nærmest meg, og ikke av noen mer spesiell grunn enn det. Men om man tar en titt på norsk film og tv burde grunnen til å skrive skeive karakterer ligge rett der. Morten Hegseth skrev i NRK relativt nylig om at det var blitt gjort en undersøkelse, hvor man fant ut at i norsk film har det kun vært en skeiv hovedkarakter de siste 7 årene. Og det var i Thelma.

Vi har hatt litt representasjon i tv, men det skjer jo hvert skuddår omtrent.

Ved at det ikke skrives eller produseres filmer eller tv-serier eller innhold hvor LGBTQ+ mennesker blir representert, så sier vi indirekte at disse menneskene ikke har historier som er verdt å fortelle. MEN DET HAR VI!! Og dette er mennesker som har like mye dybde og er like hele og nyanserte som alle andre, OG DET ER SÅ VIKTIG AT DE OGSÅ FÅR SYNES. Bare still deg selv spørsmålet; hvor mange ganger daglig/ukentlig tror du en transperson i Norge ser seg selv representert i norsk film/tv/medier? I’ll just leave it there.

Hva er planene videre?

Jobbe med prosjekter jeg elsker, mennesker jeg elsker, og bare ha det sjukt gøy. Det er så sinnsykt viktig å beholde ‘leken’ når man jobber med noe som startet som en hobby, men og selvfølgelig generelt. Å ha det gøy med det man driver med.

Hva er den store drømmen?

Hmmm, det der er et vanskelig spørsmål, for på mange måter driver jeg jo med drømmen min nå. Men drømmer forandrer seg jo også! MEN, om jeg skal definere hva den store drømmen er, så må det være å for evig og alltid å drive med det jeg elsker, kunne leve av det, og bo i et lite rødt hus med verdens mest kosete hund.

Hva vil du si til generasjonen din, som drømmer om å drive med talentet sitt, hva enn det er? 

GJØR DET! BARE GJØR DET! Og ikke vent på noen. Livet er for kort til å ikke oppleve å drive med det du elsker. Og en lærer sa til meg en gang, at han som mange andre fikk spørsmålet; Men hvorfor deg?  Og da svarte han; Men hvorfor ikke meg?

Lyst til å komme i kontakt med Ingrid Marie? KLIKK HER!

18 år gamle Tuva Finckenhagen fra Tønsberg drømmer om å leve av musikken. Hun produserer alt selv, elsker å spille live og har energifulle show, med mye hopp og sprell! Hun mener at gutter og jenter er like flinke og at vi må slutte å undervurdere jenter i musikkbransjen. «Vi jenter kan produserer og lage pop, rap og urban musikk uten hjelp fra gutta, ærlig talt!» Vi har tatt en prat med talentfulle Tuva!

Hvor lenge har du drevet med musikk?

Jeg har drevet med musikk så lenge jeg kan huske. Ettersom at familien min er ganske musikalsk så har det vel ligget litt i kortene eller bare vært helt naturlig at musikk også skulle bli min greie. Vi har opptak av meg i en alder av 4 år hvor jeg, der og da, improvisere sanger og tekster. Så det begynte i en ung alder kan man si. Jeg har hele tiden vært opptatt av å skrive, men det var ikke før i 5. klasse hvor jeg fikk begynne å lage ting helt selv, uavhengig av at noen andre måtte hjelpe meg. Da fikk jeg en iPad, og Garageband ble den nye hobbyen. Siden da har jeg produsert alt helt selv, og jobbet med musikk produsering.

I 2014 deltok jeg som en av ti finalister under finalen av MGPjr, i Oslo Spektrum. Da ble det plutselig en del følgere på Instagram og jeg tjente også litt penger på “Diva” som var min låt og bidrag til MPGjr. De pengene forsvant fort på mikrofon, lydkort, Mac og musikkprogrammet Logic Pro X. Dette gjorde at musikkskapingen min nådde et helt nytt nivå, og i løpet av ungdomsskolen fant jeg sakte, men sikkert ut av hvem jeg er og hva jeg vil fortelle.

Når jeg begynte på videregående fikk jeg en del spillejobber ettersom at jeg da hadde begynt å publisere musikk på streamingtjenester. Jeg fikk et image og en scenepersonlighet som jeg er stolt over, og har nå funnet min sound og utrykk i musikken. Jeg er en person med skapertrang på sitt værste og produserer noe nesten hver dag. Derfor endrer musikken min seg, den blir bedre og bedre og kulere og kulere. Denne høsten vil jeg gi ut mye av det nye greiene jeg mekker. Det er dødskult, og veldig anderledes fra hva jeg har lagd tidligere.

Hvordan vil du beskrive singlene dine du har på Spotify? Vi elsker spesielt godt Orginalt og Overtid!

Singlene jeg har på Spotify er forskjellige og et resultat av hva jeg fikk til der og da, sammenligna med det jeg lager nå i dag som har større og mer avansert produksjon. “Overtid” er den siste singlen jeg ga ut før sommeren, og den spiller jeg fortsatt på konserter, ettersom at dette er en publikumsfavoritt. Det en diss til de som er kåkki og tror de er verdt så mye mer enn deg. Jeg føler selv at jeg har blitt utsatt for situasjoner  hvor andre “er mye bedre enn meg”. Grunnen til at folk har blitt overlegne er fordi jeg er jente. Det er tydeligvis ikke så mange jenter som produsere, og hvis det er noen der ute så håper jeg de kan lese dette å komme frem i lyset. Vi jenter kan produsere og lage pop, rap og urban musikk uten at det er noe problem. Må ikke være gutta stemning for å mekke musikk, ærlig talt.

Hva er planene videre?

Jeg lagde nylig en låt som atm går under titlen “planer”, nettopp fordi jeg ikke har noen spesielle planer. Jeg er jo bare 18 år, så det er helt normalt og være litt usikker på fremtiden. Jeg har i hvertfall tenkt å publisere den nye musikken min. Her om dagen lagde jeg spontant en artistside på Urørt, og jeg sender musikken min konstant til plateselskaper og produsenter i håp om at noen liker det jeg lager. Det er gøy å gjøre alt selv, men kult  og få litt hjelp også. Om noen vil samarbeide eller trenger et fett show så please ta kontakt! hahah, det er dette jeg vil gjøre og leve av.

Hva er den store drømmen? Hvilke artister ønsker du å jobbe med?

Jeg har så mange store drømmer innenfor alt og ingenting. Vil jo bli skuespiller, fashiondesigner, forfatter, regissør, artist eller bare hva som helst som gjør at jeg kan bruke min stemme og mine tanker. Selvfølgelig satser jeg litt mer på musikken. Ikke bare fordi jeg har en liten fot innafor, men fordi det er min type terapi og glede i hverdagen. En liten, stor drøm jeg har innenfor samarbeid eller bare musikk generelt er å få til et lite møte med “my hero” CEZINANDO. Han er helt extrem, fy søren, elsker han så mye. Tekstene hans er så utrolig bra satt sammen og utført, og jeg får høre selv at mine tekster også treffer folk. Så og sette sammen to “tekst genier” hadde vært rå tøft. Høres ut som at jeg skryter av megselv, og jeg gjør kanskje  det littegran, men det er viktig å ha troen på seg selv, hvertfall i denne bransjen.

Hva vil du si til generasjonen din, som drømmer om å drive med talentet sitt, hva enn det er?

Jeg vil si til generasjonen min at det og ha et godt selvbilde, lære å elske seg selv, er nøkkelen til hvilken som helst suksess. Vær stolt over det du får til, om du så er proff eller nybegynner spiller ingen rolle. Ha noen rundt deg som heier eller bare er en man kan prate med. Lær deg å se forskjeller og aksepter det, for sånn er livet. Tenk utenfor boksen! Det er greit å være annerledes, normal er jo litt kjedelig? Jenter og gutter kan gjøre alt like bra <3

Lyst til å komme i kontakt med Tuva? KLIKK HER!

24 år gamle Frida Xiang Nordås Årsandøy ELSKER å fotografere. Vi i Generation 2.0 har forelsket oss i bildene hennes og tatt en prat med Bodø fotografen om reisen så langt som fotograf og drømmene hennes videre!

Hvor lenge har du drevet med foto?

Jeg begynte når jeg var ca 14,5 år. Pappa hadde kjøpt seg speilrefleks, og jeg var umiddelbart hekta. Knipset bilder av alt og alle. Det tok meg imidlertid 2,5 år før jeg greide å spare nok penger til å kjøpe mitt eget. Så du kan tro 17-årsdagen min var bra stas! Fun fact: Jeg fotograferer med det samme kameraet i dag som for 7,5 år siden. Kan skrive under på at det var verdt pengene.

Hvorfor ble akkurat naturbilder din greie?

Jeg driver egentlig ikke bare med landskapsfoto. Jeg tar bilder på festival- og konserter, studioportretter, diverse arrangementer og reklamefoto. Etter at jeg studerte ingeniør i droneteknologi har det jo også blitt en del dronefoto. Jeg liker å variere, tilegne meg ny kunnskap og utvikle meg. Likevel er det naturbilder jeg for det meste fyller Instagram med. Kanskje mest fordi det er ute blant storslåtte motiv jeg trives best.

Dine tre favorittbilder du har tatt, hvilke er de og hvorfor?

Selv om jeg har vært privilegert nok til å reise utenfor Norges landegrense flere ganger, og knipset tusenvis av bilder fra blant annet Kina, Thailand, Island og Italia, er alle favorittene mine faktisk fra Norge. Vi trenger jo ikke å reise så langt for å se majestetiske motiv, oppleve sterke opplevelser og tilbringe tid med de vi bryr oss mest om.

1- Nordlysfoto – Vi valset ut til Ersfjorden en sen vinterkveld. Selv ikke tre lag med klær kunne beskyte oss mot kulden, men bilde av nordlyset skulle vi ha!! Så da ble én time venting raskt til to, og akkurat når vi vurderte å pakke sakene og dra, eksploderte det på himmelen.

2- Månefoto – Mens jeg ventet på at månen skulle plassere seg rett over fjellet, hadde jeg midnattsola i ryggen. 360-utsikten over Lofoten har aldri vært finere.

3- Dronefoto – Synes det er trygt å vite at alle mine verdensproblemer ikke er så store i det store bildet. Faktisk er vi ikke større enn en pixel, og trenger bare se ting fra et nytt perspektiv av og til.

Hva er det største du har opplevd så langt i karrieren som fotograf?

Det fineste jeg vet om er når folk henger bildene mine på veggen. Da føler jeg et snev av stolthet, og smiler mens jeg klapper meg selv på skulderen. Det blir en slags bekreftelse, og jeg føler meg sykt heldig som får pryde noen sin vegg med mine motiv.

Hva er den store drømmen?

Jeg vil ha utstilling – i hjembyen min Bodø. Også vil jeg gi ut bok, og starte opp nettbutikk med bildene mine. Sistnevnte er faktisk allerede under produksjon, men det tar visst lengre tid å få på plass enn jeg hadde tenkt.

Hva vil du si til generasjon 13-27 år, som drømmer om å drive med talentet sitt, hva enn det måtte være?

Hvis du vet hva du har lyst til, er det ingen grunn å finne på noe annet å gjøre. Så lytt til deg selv, og litt mindre til omgivelsene.

Lyst til å komme i kontakt med Frida, KLIKK HER!