• #Victim2557 #Victim2558 #Victim2559

    MOIRA Production

    Dans kan formidle så mye følelser uten å måtte fortelle et eneste ord. Kunsten å mestre dans er et stort talent, det har definitivt trioen Manuela, Michela og Djærika. De står bak den ferske dansegruppa MOIRA production, en dansegruppe som jobber beinhardt og drømmer stort! Vi skal bli bedre kjent med jentene!

     

    Hvor lenge har dere holdt på med dans og hva fikk dere til å starte med det?

     

    Manuela: Foreldrene mine sendte meg på barnedans da jeg gikk i barnehagen. I løpet av barneskolen fikk jeg danset meg gjennom de fleste stilene man kan tenke seg og forelsket meg i kunsten. Jeg elsket alltid å være student og å få stå på scenen, men på ungdomsskolen begynte jeg selv å undervise og skjønte hvor viktig og givende det kan være å trene opp neste generasjon med dansere. I dag nyter jeg alle sidene av det å være en danser like mye, alt fra treningen og det å få stå på scenen og fremføre selv til å trene opp dansere i alle aldersgrupper og veilede de mot å finne sitt egne uttrykk.

    Micaela: Jeg startet på dans i 3/4 årsalderen på barnedans. Grunnen var nok en blanding av at jeg hadde en eldre søster som gikk på dans (Manuela), en mor med stor kjærlighet for dans og musikk og det at jeg var en energibombe som måtte ha et sted jeg kunne få/ta oppmerksomhet. Med årene hadde jeg fått prøve meg på alle mulige dansestiler og da kom også en mer forståelse av dans i form av utrykksform, mestringsfølelse, hvor glad den gjorde meg i tillegg til trenerne mine og andre store dansere/artister som motiverte og inspirerte til å fortsette.

     

    Djærika: Jeg er oppvokst i en stor familie med mye musikk og dans, så jeg har vært rundt det helt siden jeg var liten. Derfor ble det egentlig veldig naturlig for meg å starte på dansekurs i 4 klasse. Når jeg ble eldre og det ble mer seriøst pendlet jeg faktisk frem og tilbake mellom Trondheim og Oslo i noen år, for å få med meg workshops som foregikk i byen. Så gikk det opp for meg at det absolutt var dans jeg ville drive med og miljøet i Namsos var for lite. Jeg bestemte meg derfor for å flytte til Oslo for å kunne realisere drømmen.

    Hvordan ble dere tre kjent?

     

    Micaela og Manuela er søstre og ble først kjent med Djærika gjennom dansestudioene The Vibe og Quickstyle Studio i 2010, etter at Djærika hadde flyttet til Oslo fra Namsos for å satse på dans. På denne tiden var vi kun bekjente som tok klasser på samme sted. Det var ikke før noen år senere at vi ble veldig godt kjent da alle tre fortsatt gikk på Quick Style Studio. På denne tiden og utover var vi også medlemmer i fler av de samme dansegruppene. Med årene har vennskapet vokst og nå er vi 3 søstre som henger sammen hele tiden.

     

     

    Fortell om MOIRA production , når skapte dere gruppa og hva er visjonen deres?

     

    MOIRA production er veldig nytt og ble skapt i våren 2018 da vi alle savnet å være i en gruppe og skape noe sammen. Vi trente sammen hele tiden og var alltid med i hverandres private prosjekter så det var egentlig veldig naturlig. MOIRA er gruppenavnet og representerer oss 3, mens MOIRA production er alt vi 3 skaper. Dette fordi vi ønsker å kunne ha med oss fler dansere i prosjektene våres og det ville blitt forvirrende å forstå hvem som var i gruppen dersom vi kun brukte navnet MOIRA. Med MOIRA production har vi friere tøyler. Vi 3 er MOIRA og det vi skaper -om det så kun er oss eller 10 dansere til- er MOIRA production.

     

    «MOIRA skal fremme viktigheten av dans i ulike arenaer. Både som et direkte hjelpeverktøy men også som historieforteller og øyeåpner. Målet er at man alltid skal huske følelsen man sitter igjen med etter å ha sett en av våres produksjoner.»

    Hvordan ser en typisk hverdag/uke ut for dere? Hvor mange timer går til dans i uka?

     

    På ettermiddag/kveld går tiden til undervisning og å selv ta klasser for alle tre mandag til torsdag og er mellom 3-6 timer hver dag. På tirsdag formiddag kl 11-15 har vi fast MOIRA treningstid, men dette strekker seg alltid til fler dager i uken. På morgningene vi ikke møtes planlegger vi klassene våres hver for oss. Søndagene har vi også undervisning, da jobber Manuela og Micaela med et kompani i Drøbak og Djærika med et kompani i Oslo. Tiden som er til overs setter vi til møter hvor vi planlegger ting/skriver søknader/finner kostymer til show eller bare henger.

     

    Før show/andre jobber er det mest hektisk og intensivt, da møtes vi hver dag både før og etter undervisning/klasser. Med andre ord – dagene går til dans.

     

    Hvem ser dere opp til?

     

    Dette er et vanskelig spørsmål, fordi det er så mange! Først og fremst ser vi opp til hverandre og det er nok derfor vi jobber så bra sammen. Og så er det klart at vi ser opp til Quick Crew fordi de har gitt oss så mye opp gjennom årene som trenere og med Quick Style Studio. Uten å ramse opp den ene etter den andre kan vi si at vi inspireres av mange ulike artister i alle slags sjangere som tør å gå for drømmene sine og gjøre noe annerledes.

    Hva er høydepunktene deres så langt som dansegruppe?

     

    Vi er jo en veldig ny gruppe og har prøvd å bygge oss oppover med tiden og finne vår vei/vår ting på naturlig måte uten å stresse. Det vi brukte vårt første halvår på var bare å snakke masse for å finne ut hva vi ønsket med gruppa, og så filmet vi noen egne koreografier og var med på litt ting for å få navnet vårt ut. Det er først nå at vi har tatt litt større steg og søkt på plattformer her i Norge og i utlandet hvor vi kan planlegge større produksjoner. Det er viktig for oss at det vi viser er gjennomtenkt og noe vi er stolte av.

     

    Tre ulike høydepunkter er:
    1.Quick Style On Stage Vol.6 i Januar var absolutt en viktig dag. Da viste vi oss på en scene for de som betyr mest, både av familie, venner og andre dansere i bransjen. I tillegg var responsen veldig positiv.

     

    2.Urban Moves i juni 2018, vårt aller første event og den første dagen MOIRA ble presentert til verden er en annen viktig dag for oss. Helt sikkert den mest nervepirrende dagen for oss alle, haha det er vel sånn når man skal vise noe nytt, men vi var klare!

    3.I slutten av denne måneden har vi vår første jobb som gruppe. Da skal vi opptre med tre ulike show og vil for alltid huske den første dagen vi fikk tjene penger på MOIRA.

     

    Hva er planene videre? Hva drømmer dere om å få til?

     

    Vi har masse planer videre og spesielt masse planer i hodet haha, men man må bare jobbe steg for steg. Akkurat nå er en stor plan blant annet å lage kortfilmer hvor vi blander fler visuelle utrykk i tillegg til dans for å formidle viktige budskap.

     

    Vi planlegger også å sette opp en forestilling og jobber oss fremover med dette fordi det er noe vi vil drive aktivt med i fremtiden. Drømmen er å kunne reise rundt i verden med vår egne forstillinger en dag.

    Hva vil dere si til de som drømmer om å starte/drive med dans?

     

    Go for it, absolutt! Det er for mange som sitter hjemme og drømmer om et annet liv. Når det kommer til dans nytter det ikke å gjemme seg, noe som gir mening når kroppen er dansens viktigste instrument. Hvis vi skulle gitt et tips så er det å finne en balanse med det å være «sulten» og «tålmodig», man må jobbe hardt, men også tørre å gi det tid. Så må man aldri glemme hvorfor man gjør det. Det er nødt til å gi deg glede, ellers vil du ikke klare å drive med det.

     

    Hva vil dere si til generasjon 13-27 år som drømmer om å leve av talentet sitt, hva enn det er?Ikke vær redde for å drømme stort! Her har Norge mye å lære av andre kulturer. Hvis man ikke en gang klarer å drømme om å nå målet sitt, vil det heller aldri skje. Ikke sammenlign deg med andre for bare du kan gjøre din greie best. Klisje, men sant.

     

    Lyst til å komme i kontakt med Moira Production? Klikk HER!

  • #Victim001

    Velkommen til Generation 2.0!

    «Generation 2.0» er en plattform som retter seg mot ungdom fra 13 til 27 år. Her skal man få en mulighet til å vise frem sitt talent – uansett hvilket. Her skal ingen «stemmes ut» – bare presenteres, løftes frem, og anerkjennes. Når du får anerkjennelse for noe du brenner for, er god til, noe du står for –  så gir det selvtillit, og du tør kanskje bruke stemmen din mer. Mene mer. Tørre mer. Tro mer på deg selv.

     

    Generation 2.0 skal bli en «talentbank» full av unge talenter i Norge, der ett eller flere talenter i uka løftes frem og presenteres her på nettsiden og i sosiale medier.

     

    Hvert talent får tildelt et «Victim» nummer, som brukes i all omtale på sosiale medier. Dette gjør talentet søkbart både på Instagram, Facebook- og nettsidene til Generation 2.0.

     

    Når vi snakker om det å være ung i dag – så snakker vi om hvor utfordrende det er. Hvor stort presset er på å passe inn, bli sett, på utseende, på kropp, på karakterer, på utdannelse, på antall følgere i sosiale medier, likes, på redselen for å falle utenfor, ikke være vellykket nok, pen nok, flink nok. Der våre foreldre sammenlignet seg selv med skolens kuleste – så sammenligner vi oss med hele verden på Instagram. Redselen for å mislykkes skygger ofte over stoltheten vi bør føle over det vi kan og den vi er. Offerrollen er lett å ta. Lett å la overta..

    Generation 2.0 tar «Victim»-rollen tilbake. Vi skal se, løfte og heie frem talenter uten konkurranse, uten poengsummer og uten kritikk. Vi skal gjøre «victim» til «victory»!

     

    Send inn ditt talent – ditt bidrag – under kategorien «join the crew». Kanskje blir du en av de vi løfter frem – og vi vil gjerne ha et bredt utvalg av talenter, også de vi ennå ikke har hørt om.

     

    Sammen skaper vi «Generation 2.0» – og viser at et talent er så mye mer «sexy» enn bare å spille på kropp og utseende.

  • #Victim8402

    GULLA: «Bob Dylan møter Karpe»

    23 år gamle Gulla fra Drøbak kan være Norges nye rap-dronning! Hun elsker å lage musikk, hun er ikke redd for å ytre meningene sine – og har hele livet jobbet hardt for å nå drømmene sine. Gulla håper hun kan være en stor inspirasjon for unge jenter, en sterk feminist er hun!

     

    Gulla startet med musikk da hun var liten, og som 8 åring var hun med i musikalen Annie. Etter det var hun med i flere oppsetninger, Barnas supershow, Sound of Music i Edderkoppen teater, Annie 2 på Chateau Neuf og Putti Putti Plott i Oslo Spektrum. Gulla danset klassisk ballett og gikk til sangpedagog i ti år. Hun elsket teater og musikaler, men det som gjorde at Gulla skilte seg litt ut var at hun i tillegg til dette var blodfan av rap og hip hop. Hennes største forbilde var broren hennes.

    «Karpe var the shit! Før vi fant ut av at man kunne google sangtekster så skrev jeg ned alle tekstene til Karpe Diem på mobilen til alle jentene på fotballaget mitt da vi dro på fotballcamp.  Jeg hadde lært alle tekstene på egenhånd sånn at vi kunne synge tekstene sammen. Kunsten å være inder, Fem om morningen….. de gamle Karpe-låtene kunne jeg utenat, og jeg overtalte alltid foreldrene til venninnene mine til at vi måtte få lov til å dra på Karpe konsert. Jeg var blodfan»

     

    Gulla levde i to forskjellige verdener.

     

    Hun hadde det ikke alltid lett på skolen, men lot det ikke gå veldig inn på seg fordi hun alltid hadde noe som skjedde etter skolen som hun gledet seg til. Om det var å dra på dans, til sangpedagog eller turer til Oslo for å jobbe.

    «Jeg hadde mye å spille på, men Drøbak er lite så jeg ble til tider utestengt.»

     

    I tenårene var det ikke like lett å være annerledes, og Gulla flyttet til Oslo da hun var kun 16 år fordi hun fikk nok.

     

    «Viktigste for meg, noe jeg har tenkt mye på, er at hvis man har en trygg base, hvis man har foreldre som er tilstede som anerkjener deg for den du er og som du kan stole på – så kan det skje masse dritt uten at det knekker deg. Jeg opplevde mye dritt på ungdomsskolen, starten på «sosiale medier» var ille, jeg ble hacket på Facebook og utlevert med alt man hadde skrevet der. Jeg ble fryst ut. Men fordi jeg hadde støttende folk i min nærmeste krets så kom jeg så sterkt ut av det til slutt».

     

    Drømmen var alltid å bli artist, og Gulla startet med å realisere drømmen sin for tre år siden, i 2016. Hun jobbet i to år med tekstene sine,og lærte seg å produsere musikk på egenhånd slik at hun hadde kompetanse til å kunne forstå hvordan produsentene produserte låtene. På kvinnedagen i fjor slapp hun sin første offisielle låt «En annen dans» på soundcloud.

     

    «Det var så skummelt og merkelig å gi ut noe som er så personlig. Hele livet jobbet jeg alltid med ting andre hadde gjort, med musikaler og dubbing av tv-serier. Nå var det mine egne ord, mine egne meninger, mitt budskap som skulle ut. Du må stå for det du sier, det er skummelt, men det er det som er min greie, take it or leave it.»

     

     

    «Jeg skrev låta etter at jeg leste en kronikk der det sto «har ikke metoo gått for langt, skal ikke vi gutta få lov til å flørte»… Da ble jeg kjempeprovosert og tenkte mye på dette. Alt handler om at man må oppdra folk – foreldre og vi andre må snakke mer om hvordan man faktisk flørter, istedet for å si «Er det ikke lov å flørte?!» Man kan flørte på mange forskjellige måter, så det blir for lett å si at man ikke skal få lov til å flørte.. men om din definisjon på flørting er å komme bakfra og ta noen oppi skrittet på dansegulvet så skal du ikke få lov til å flørte.»

     

    Etter å ha lansert sin første singel var Gulla innstilt på å ha en egen realeasekonsert Hun leide lokalet selv, lagde koreografien sammen med danserne, sydde alle kostymene selv, samt bakdroppet på scenen. Gulla er vant til å gjøre det meste på egenhånd, det er sånn man får til det man drømmer om. Senere ga hun ut konseptalbumet sitt «Y», som handler nettopp om generasjon Y.

    «Jeg er stolt av å ha gitt ut albumet, for det gir meg så mange muligheter nå. Albumet er ikke perfekt, men det er bra nok, og det er meg. Det har gitt meg muligheten til å stå på scenen, noe jeg elsker å gjøre! Jeg får muligheten til å jobbe mer kreativt og møte mennesker i bransjen jeg ser opp til. Jeg elsker å møte kreative folk, og jeg har fått møtt så mange kule produsenter.»

     

    For noen måneder siden slapp Gulla sin andre musikkvideo, som heter «Industri». Musikkvideoen har hun skrevet manus til selv, hatt regi, funnet alt av rekvisitter og kostyme og til og med klippet på egenhånd sammen med en venninne. Nevnte vi at hun også har skrevet låten selv?

     

    Hva fikk deg til å lage musikkvideoen?

     

    «Markedsføring av skjønnhetsprodukter uten vitenskapelig bevis fascinerer meg veldig. Hadde det vært en pille som hadde fått deg til å få lengre hår så hadde jo den pillen vært i shampoo. Det er så mange korttenkte produkter, og det synes jeg er problematisk. Det handler ikke om at jeg skal stoppe noe, men jeg vil starte diskusjoner og debatter om  hvorfor samfunnet vårt har blitt mer og mer opptatt av utseendet. Jeg liker ikke at man tjener penger på folks usikkerhet. Hva bør vi bli eksponert for og hva bør vi bli skjermet for? Det er viktig for meg å få ytre mine meninger.»

     

    Drømmen til Gulla er å fortsette å lage masse bra musikk, spille konserter og lage kule videoer og sceneshow.

     

    «Få muligheten til å legge sjelen min i alt jeg driver med er viktig, men viktigst av alt er å fortsette å være glad i meg selv og ta vare på meg selv.»

    Hva vil du si til generasjonen 13-27 år. Som drømmer om å leve av talentet sitt, hva enn det er?

     

    «Jeg vil si det jeg kunne ønske noen sa til meg og det er: Gjør det selv og det er ikke farlig! Ved å tørre å prøve mye på egenhånd, tørre å satse og feile så lærer du så ekstremt mye. Ta til deg kunnskap og inspirasjon overalt! Vær PÅ! Finn ut av hva som føles riktig for akkurat deg og lag noe du kan være stolt av om mange år, du må kunne stå for det. Tørre å feile, men aldri mist entusiasmen. Kanskje litt utradisjonelt å si, men kreativitet kommer best til utrykk hvis du har det bra med deg selv. Vet at det er mange som tenker at kunst kommer fram ved å ha det vondt og det å dyrke den smerten – men da kommer du til å tære på deg selv i lengden. Klarer du å bygge opp noe du er komfortabel med, så klarer du å bygge opp deg selv og ha det bra i deg selv. Det kommer til å vare så sykt mye lengre enn noe du skaper fordi du har det vondt. I lengden kommer du ikke til å klare å være i lidelsen, så hvis du skal leve av det så må du gjøre noe du elsker og som gir deg glede.»

    Lyst til å komme i kontakt med Gulla? Klikk HER!

  • #Victim3630

    Sondre: Norges Isprins

    21 år gamle Sondre Oddvoll Bøe er Norges skøyteprins! Han er tre ganger norgesmester i kunstløp, og ble nylig nordisk mester. Han er første nordmann som tar denne tittelen siden 1962. Litt av en prestasjon! Sondre er rett og slett et STORT talent.

     

    Sondre startet med kunstløp da han var bare 3 år gammel. Moren var trener i kunstløp, søsteren hans drev med det – og begge var gode på nasjonalt nivå. Sondre var nærmest født og oppvokst i Askerhallen. Så lenge han kan huske har han alltid elsket å danse og vise seg fram. Han var ikke redd for å skille seg ut, men det har ikke alltid vært like lett å være den eneste gutten på skolen – og muligen den eneste gutten i landet – som drev med isdans.

    “Jeg ble mobbet mye verbalt da jeg var liten. Uansett hva jeg gjorde ble jeg stemplet som jentete, feminin og homo. Jeg kunne aldri gjøre noe helt «riktig». Det var de tøffeste gutta på trinnet som mobbet meg – de som drev med hockey og fotball.”

     

    Sondre prøvde seg på hockey en kort periode da han var liten. Vel, nærmere bestemt en halvtime, før han kom gråtende bort til moren og faren sin og sa at han syntes det var så fryktelig kjedelig. Siden da har han kun drevet på med kunstløp. 20 timer med trening i uka, to timer hver eneste dag.

     

    “Jeg har blitt god til å ignorere de som ser ned på meg. Jeg synes ikke det er noe vansklig i dag, men det er rart å alltid gå inn i et rom og tenke at folk dessverre fortsatt kan fordomsdømme deg og putte deg i en bås. Jeg har brukt det til min styrke og kommet meg dit jeg er i dag. Hvis man kommer seg igjennom slike tøffe tider blir man enda sterkere.”

     

     

    Hva er høydepunktene så langt i karrieren?

     

    “Det må være at jeg har fått muligheten til å delta i EM hele seks ganger. Nå sist var spesiell fordi jeg har vært mye bedre i år enn tidligere. Konkurransen var mye hardere enn noen gang, men allikevel gjorde jeg det så bra. Mamma var teamleder, og hun og treneren min gråt av glede på sidelinjen”.

     

    Bare noen uker etterpå ble Sondre nordisk mester. Alt dette har skjedd i starten av 2019, Smen ondre har likevel drømmene og planene klare.

     

    “Jeg tar en sesong om gangen, men drømmen er å være med i OL og VM. Jeg vil utvikle meg hele tiden! Drømmen er definitivt å få flere gutter til å drive med kunstløp. Jeg håper jeg er en inspirasjon for noen. Hvis det er gutter som drømmer om å begynne med kunstløp så må de bare begynne! Det er helt fantastisk og man får alltid til det man har skikkelig lyst til!”

    Sondre drømmer om å konkurrere med flere gutter, for han sier at det hadde gjort alle sammen sterkere og flinkere. «Sammen blir vi enda bedre!»

     

    Hva vil du si til generasjonen 13-27 år. Som drømmer om å leve av talentet sitt, hva enn det er?

     

    “Man er så ung at man har råd til å gå for noe 100 prosent. Ikke tenk på hva alle mainstream folk gjør med utdannelse, skolen er der alltid for deg. Drømmer må utføres hvis det skal bli noe, kjipt å se drømmen gå forbi. Jeg håper at du tør å bare hoppe i det”!

    Lyst til å komme i kontakt med Sondre? Klikk HER!

  • #Victim001

    Når sinnet mobber kroppen

    «Shit, se på Joakim, han har jentepupper!» Det er en kommentar jeg aldri glemmer. Det fikk jeg høre fra en gutt på barneskolen da jeg hadde svømming på Lambertseter. Denne perioden begynte jeg for første gang å tenke over hva jeg spiste. Jeg burde vel kanskje ikke spise fra den potetgullposen som ligger på kjøkkenbenken? Jeg var 9 år gammel.

     

    «Du har dobbelthake som bestemoren min» Det er en kommentar jeg aldri glemmer. Det fikk jeg høre fra en gutt i klassen som pleide å være litt spydig mot meg. Han som skrek høyest ut at jeg var homo, kun fordi jeg ikke var som alle de andre guttene i klassen. Jeg lurer på om han har rett? Er jeg skeiv?.. Er jeg tjukk?.. Jeg var 13 år gammel.

    «Hvilken homo er du, er du gutten eller jenta i senga?» Det er en kommentar jeg aldri glemmer. Det fikk jeg høre fra en gutt jeg var betatt av på denne tiden. Jeg var jo helt fersk i gamet så jeg visste jo ikke hvem jeg skulle være. Er jeg han tynne twinken eller han sterke hunken i forholdet? Jeg var 19 år gammel.

    Jeg er jo hvertfall ikke macho, så jeg får bli han tynne feminine. Det skjedde gradevis, først kuttet jeg ut frokosten, så lunsjen og tilslutt spiste jeg bare middagen med familien min slik at de skulle se at jeg faktisk spiste. Det gikk fra at jeg fikk høre at jeg så slank ut, til at folk ble sjokkert da de så meg. Der jeg jobbet som lærling hadde vi alltid sjokoladeboller på fredager, jeg tok alltid to boller, kjappet meg inn på badet, satt meg ned på gulvet, tygget bollene og spyttet det ned i do for så å kunne skylle det vekk uten å ha lagt igjen noen spor. Jeg hadde blitt en mester i å skjule det, jeg følte for første gang en mestringsfølelse når det kom til kroppen min. Dette hadde blitt hverdagen min.

     

    «Herregud Joakim, så tynn du er.» 184 cm og jeg veier tilslutt bare 55 kilo. Jeg ser meg selv på vei inn i dusjen og alt jeg ser er bein. Jeg hadde blitt en person jeg ikke kjente igjen. Det her er nok den eneste gangen i livet jeg føler jeg har sett meg selv i speilet, og faktisk ikke kjente igjen den personen jeg stirret på. Det der var ikke meg.

    Fem år senere, og i dag veier jeg nesten 30 kilo mer. Jeg har en sunn og normal kropp igjen, men likevel føler jeg meg ikke «bra nok». Jeg føler meg til tider «tjukk» igjen, for jeg gikk ikke opp masse muskler og har ikke et «sexy» etterbilde ved siden av mitt grusomme «før»-bildet da jeg var så tynn. Jeg er så og si frisk i dag, jeg har blitt noen år eldre og forstår hva som er viktigere å fokusere på her i livet, men jeg som en 25 år gammel mann kan fortsatt ha svake øyeblikk og kommer nok alltid til å ha det. For innerst inne vet jeg at jeg har en normal og fin kropp, men jeg føler meg noen ganger mislykket fordi jeg ikke har «drømmekroppen». Du vet, den store brystkasse og den deilige six-pack’en.

     

    I det siste har det vært en stor bølge med artikler og debatter på TV når det kommer til kroppspress og påvirkningskraften profilerte personer har. Det syntes jeg er flott, men jeg savner en mannlig stemme i denne debatten. Hvor er gutta? Der debatten kun handler om tynn mage, opererte rumper, plastisk kirurgi og rabattkoder på restylane. Hva med alle profiler og nettaviser som skriver «Slik får du six-pack på 8 uker» og seksualiseringen av en mann i bar overkropp. Senest i sta så jeg en reklame på Instagram for en app der du kan redigere bildene dine slik at det ser ut som du har større og mer markerte muskler. Hvorfor snakker ingen om dette? Er det fordi gutter føler seg «svake» om de snakker ut om kroppspress, eller er de redd for å bli misforstått eller i verste fall sett ned på?

    For ikke kom her å si at ikke gutter føler på kroppspress, det gjør vi så absolutt. Like mye som jenter, eller kanskje til og med i noen situasjoner enda mer? Hvor stor er pikken hans? Har han six-pack? Hvor høy er han? Er han kjekk? Har du noen gang tatt deg i å si noen av disse tingene, det har jeg, ganske mange ganger faktisk uten å ha vært klar over at det er med på å gjøre presset blant gutter enda større. Misforstå meg rett, det er ikke sånn at jeg blir «lei meg» eller mister selvtillit om jeg ser du legger ut noen fine bilder på stranda eller har noen lettkledde bilder på Instagram. Og man trenger ikke å være politisk korrekt hele tiden. Men jeg spør: Hvor langt skal vi tøye grensene? Hvor normalt skal det bli å dyrke det «uoppnåelige perfekte»?

    Hvor går grensen på hva som er greit i dag, og hvor går grensen igjen om ti år? Hvor selvopptatt er vi iferd med å bli? Jeg har bare lyst til å si til deg på 13 år: Du kommer til å bli eksponert av så mye kroppspress og utseendefiksering i media, magasiner, nettaviser, sosiale medier, men vit det, jeg brukte så sinnsykt mye unødvendig tid som jeg sløste bort på å fokusere på kroppen min. Som egentlig bare var helt unødvendig. Jeg håper vi er på vei til å snu, at det å faktisk ha et talent og det å stå for noe er det som er «sexy». La den yngre generasjonen vise de voksne det. Jeg vil ha mer fokus på hva som er i hodene og hjertene våre, og ikke på kropp. For husk det: Du er så mye mer enn kropp og utseende.