@saltyloyalty er ukas Generation 2.0 talent!!! #Victim1688

Andreas ble i flere år mobbet på det groveste, han har hatt en tøff oppvekst med mye motgang, men bruker sin stemme for å kjempe mot mobbing. Hans sterke historie og viktige budskap håper vi alle som følger Generation 2.0 lytter til. Mobbing er ikke greit! Vi har tatt en prat med Andreas.

– Hva har vært ditt livs tøffeste utfordring?

Jeg ble født annerledes. Jeg ble født døv og da skilte jeg meg ut fra andre og ble sett annerledes. Jeg måtte kjempe for meg selv om liv og død.

– Hvorfor har du valgt å dele historien din på The Human Aspect og hvordan har responsen vært rundt din åpenhet?

Grunnen til jeg valgte å dele historien og være åpen er fordi jeg ønsker sterkt å hjelpe andre som ikke har det bra med seg sjøl. Jeg vil få ut budskapet at mobbing er ikke bra for folk og hva er vitsen å mobbe andre. Responsen på at jeg har vært åpen er at jeg ble invitert til flere foredrag og kom på God Morgen Norge i tillegg for å få ut budskapet hvordan jeg hadde det i den vonde tiden.

– Hva er din store lidenskap

Jeg elsker å hjelpe andre mennesker som trenger hjelp. Å stå på scenen for store eller små samlinger der jeg kan løfte budskapet ved mobbing.

Min store drøm er at mobbingen skal forsvinne og at mine foredrag blir større og viktig. De neste generasjonene om 5 eller 10 år til som går på skole ikke opplever eneste mobbing.

– Hva vil du si til generasjon 13-27 år, som drømmer om å leve av talentet sitt eller å bruke stemmen sin til noe viktig?

Til dere som drømmer om å leve av talentet eller bruke stemmen deres. Følg drømmen deres uansett hva og ikke tenk på hva andre syns om drømmen din. En drøm vil alltid være sann om du virkelig går på den. Aldri gi opp. Jeg har et stort drøm og den skal jeg gå mot uansett hvilke hinder som står i veien for meg.

Foto: Fabian Framdal Fjeldvik

Vi i Generation 2.0 har forelsket oss i musikken til bandet Ponette. Mørk electro musikk som glir rett inn i hjerte på Oslo’s mest urbane utesteder. Vi har tatt en prat med vokalist og låtskriver Helene Svaland Johansen om bandet, oppturer og nedturer, framtiden og den store drømmen. Dette er definitivt et band du kommer til å høre mer av framover, for planene videre er store!

Hvor lenge har dere drevet på med musikk?

Vi møttes mens vi studerte musikk og alle var skikkelig pretensiøse og høytidelige folk. Ponette ble vel til i typ 2015 som et sideprosjekt, som jeg bare ville være med og synge i dersom Johannes (gitar) og Johan (trommer) skrev låtene og gjorde all jobben ellers. Vi ville egentlig lage post-rock. Det gikk selvfølgelig ikke helt som planlagt, da jeg etterhvert endte opp med å gjøre tekst og melodi-delen av låtskrivingen selv og Ponette ble hovedprosjektet mitt.

Etter mye prøving og feiling ga vi ut vår første EP (I’m Alone) høsten 2016, som var en egenprodusert blanding av pop, elektronisk musikkk og rock. Den ble totalslaktet av Gaffa allerede før den var sluppet, og vi hadde egentlig allerede der mistet motet litt, men så ble den ene låten hentet opp som Ukas Urørt av P3 og da var vi liksom i gang likevel.

Hvordan vil dere beskrive musikken deres? Hva er visjonen deres?

Det begynte jo, som nevnt, veldig mørkt og alvorlig. Vi har jo holdt på i typ fem år nå, og prosjektet har naturligvis blitt farget av vår, og spesielt min, utvikling i løpet av disse årene. Det har blitt mye mer lekent og fritt. Min tilnærming til låtskriving har endret seg helt. Fra å skrive låter med tekster som «høres kule og annerledes» ut så har jeg nå gått helt inn i å oute mine mest private tanker og følelser i hver låt. Jeg prøver også å være så rett frem som jeg klarer i måten jeg skriver på. Det er en superutfordring, for man er jo helt naken og helt seg selv, men jeg tror jeg klarer å treffe folk på en ny måte når jeg tør å gjøre det.

Målet og visjonen min for Ponette er at det skal være en verden/lekeplass som jeg kan bygge opp og holde på med hele livet, eller så lenge det er givende og gøy. Derfor er jeg veldig opptatt av at jeg skal kunne stå for det jeg gjør og at det får lov til å følge meg, på godt og vondt. Altså ingen fastsatte regler rent musikalsk.

Hva er det største dere har opplevd i karrieren så langt?

Jeg tror jeg må nevne flere småting, som alltid har kommet når vi har vært langt nede og manglet tro på oss selv.

Foto: Fabian Framdal Fjeldvik

Det første var den nevnte situasjonen der vi hadde fått totalslakt på EP-en og vi var helt nede, men Urørt og p3 fanget den opp likevel. De fikk selveste Röyksopp til å høre på låten vår «Hunt Them Down» og komme med tilbakemeldinger i et intervju, hvor de blant annet sa: «Vokalen er en hybrid mellom Lykke Li, Anneli Drecker og Susanne Sundfør, på en veldig bra måte! En smektende stemme.» Det var jo helt sinnsykt stort for oss, som var ferske og super usikre.

Så fikk vi spille by:larm i 2017, som var stort i seg selv på det tidspunktet, men i tillegg vant vi da også «Forbildeprisen» og 50 000 kr i regi av Norsk tipping, Frifond og Norsk Musikkråd. Jeg husker jeg bare tenkte sånn «… Ehm. Er det kødd? Hvorfor vet de om at vi finnes?».

Deretter gjorde vi de andre norske bransjefestivalene (Trondheim Calling, Vill Vill Vest og Sørveiv), som også var utrolig stas å få være med på. Her fikk vi blant annet ordnet oss bookingbyrå og management.

Foto: Fabian Framdal Fjeldvik

Nå i senere tid har det vært mange fete høydepunkt, som f.eks. at de to siste singlene våre plutselig ble delt på youtube-kanalene Cloudkid og MrSuicideSheep som begge har en del millioner følgere.

Jeg tenker at det hele veien er de små tingene som utgjør den store forskjellen for motivasjonen og selvfølelsen. At det alltid går litt fremover, selv om det er små steg. Det største jeg noengang har gjort blir utgivelsen som kommer nå snart. Den er megapersonlig og prosessen har vært helt enormt krevende. Føler meg som en kriger som nettopp vant en lang og hard krig. Fælt og fint samtidig.

Hva er planene videre?

Vi har brukt det siste året på å skrive et mini-album, som blir en forlengelse av våre to siste utgivelser «Meltdown» og «Stuck». Her har vi jobbet tett med produsent Daniel Løberg, som også har gjort flere av våre tidligere utgivelser. Alle låtene/tekstene er skrevet i full kaos-kjærlighetssorg og identitetskrise på jenterommet mitt, i kollektivet jeg flyttet inn i etter å brutt opp et seks år langt forhold (til trommisen i bandet, som fortsatt spiller i bandet<3). Jeg gleder meg også til å bygge opp det visuelle universet (film og bilder) rundt albumet. Elsker å holde på med det også.

Jeg skal selvfølgelig også bli superstjerne som tar over verden:):):)

Hva er den store drømmen? Noen dere drømmer å samarbeide med?

Jeg tror den store drømmen er å kunne leve av å spille konserter hele tiden. Jeg ELSKER å spille konserter. Låtskrivingsprosessen er sånn lang og inneholder alltid både stor glede og selvhat samtidig, men konserter er typ bare rått. Tenk at man får lov til å spille låtene sine for folk som har kommet dit bare for å høre, og så får man møte dem og snakke med dem etterpå. Det er sjukt stas. Kunne gjort det hver dag, hele tiden. Jeg har sånn bilde i hodet der jeg spiller på en stappfull, stor festival eller noe og alle synger med. Da kunne jeg sikkert dødd etterpå og være superfornøyd med livet.

Hvis spørsmålet egentlig var om jeg drømmer om å jobbe med noen kule produsenter/artister, så ja selvfølgelig. Jeg har tidenes girl crush på Tove Lo f.eks., og Robyn er på en måte min Beyonce, hvis det gir noen mening. Angående produsenter, så må det bli enten Flume eller Röyksopp. Det hadde vært helt sykt fett.

Hva vil dere si til generasjonen 13 til 27 år, som drømmer om å leve av talentet sitt, uansett hva det skulle være? Har dere noen tips, råd?

For meg så har det viktigste hele veien vært at jeg skal kunne stå for og i alt jeg gjør. Det er så viktig nå, i en tid der alt skal gå så fort og man ofte forventer å oppleve suksess over natten, at man klarer å tenke at man bygger karrieren sin sten for sten. Det tar tid! Ikke mist motet underveis, for det kuleste jeg kan tenke meg er folk som holdt ut og som til slutt bare fikk det til bedre enn alle andre. Det er drithardt å stå i det og jobbe hele tiden, uten å få spesielt mye tilbake, men man må bare huske at det som regel kommer til å lønne seg til slutt.

Jeg husker at jeg så Karpe spille gig på en fotballcup da jeg gikk i typ 7. klasse, eller noe sånt. Da var de helt ukjente, men så har de bare jobbet og jobbet og jobbet til de ble Norges største band. De er den beste inspirasjonen hvis man kjenner at det er litt hardt i blant.

Man må bare være rå og ha troen på seg selv, uansett om ingen andre har det. Jeg heier på alle som prøver <3

Yones Branes Elouazzani har vært åpen om drikkepress og bruker sin stemme til å normalisere det å ikke drikke alkohol. Han har gjort et flott intervju med The Human Aspect som er verdt å se! Vi har tatt en prat med han om hans hjertesak.

– Hvorfor har du valgt å dele historien din på The Human Aspect?

Største utfordringen har vært å være tro mot seg selv, egne verdier og ikke la ytre press påvirke meg. I mitt tilfelle drikkepress. Vi lever i en verden hvor vi blir eksponert for nye trender og livsstiler nesten hver årstid. Det kan være ekstra utfordrende for ungdom og unge mennesker å finne tilhørighet opp i alt dette. I Norge inneholder vel dog mange sosiale sammenkomster alkohol, og det kan være ubehagelig å være den som “ikke drikker”. Min erfaring er dog at hvis du simpelthen er ærlig og klar på dine valg så respekterer folk det og til tider hyller det!

– Hvorfor har du valgt å dele historien din og hvordan har responsen vært rundt din åpenhet?

Det å være avholds er ikke synonymt med å være superstreit, eller religiøs og burde normaliseres mer føler jeg. Responsen har generelt vært ganske god! Mange blir kanskje nysgjerrig og stiller spørsmål, men det handler mer om oppriktig nysgjerrighet enn å bli satt i bås.

– Hva er din store lidenskap?

Jobbe med lederskap og lederutvikling sammen med dyktige mennesker for å nå mål og nye milepæler, i mitt tilfelle musikk som er en lidenskap i hverdagen min. 

– Hva vil du si til generasjon 13-27 år, som drømmer om å leve av talentet sitt eller å bruke stemmen sin til noe viktig?

Ting tar tid! Tålmodighet og målbevissthet er nøkkelegenskaper å ha med seg. Vær en drømmer samtidig vær realistisk, det er sykt mye arbeid bak alle de fine og spennende postene man ser av kjendiser, artister, kunstnere og ledere på sosiale medier! Ikke sammenlign deg med andre, alle har sitt eget løp. Sist men ikke minst – ikke bruk tid og energi på ting du ikke har makt over!

For første gang har vi et black-metal band med i Generation 2.0. Ormskrik er et up and coming metal band som for noen måneder siden slapp sitt debutalbum. Energien fra black og thrash-metal preger musikken dems og drømmen er å en dag jobbe med Kvelertak og Purified in Blood. Vi har tatt en prat med bandet Ormskrik om karrieren så langt og planene fremover.

Hvor lenge har dere drevet på med musikk?

Det hele startet når vi begynte på musikklinjen ved Vågen Vgs. Det tok ikke lang tid før vi ble kjent med hverandre, og fant en felles interesse som var metall. Når vi hadde gått ett år så begynte gitaristen vår Anders å leke med tanken om å starte et band, og begynte å diskutere dette med trommeslageren Kristoffer. Etter hvert så ble det litt mer diskusjon blant oss og det virket som om alle hadde lyst til å prøve å lage musikk, men ikke minst spill live.

Navnet kom etter bandet var på plass. Det var en lang prosess, men vi landet på Ormskrik etter vi hadde lest om byen Ormskirk og historien bak. Litt tenking og omstokking på bokstaver så ble alle enig om at Ormskrik var et ganske bra navn som man husker lett.

Hvordan vil dere beskrive musikken deres?

Musikken vår er en blanding av det mørke i black-metal og energien fra thrash-metal. Vi har tatt mye inspirasjon fra andre band og greid å smi frem en helt unik sound, som vi enda ikke har funnet et annet sted.

Hvordan er metall miljøet i Norge? Hvordan har responsen på musikken deres vært?

Metall miljøet i Norge er ikke det største, men det er utrolig bra musikk å finne. Mye av det som er med på å få frem det beste er alle de forskjellige festivalene som er gode til å få inn de mer drevne, men ikke minst nykommere som viser potensial.

Lokale band som for eksempel Purified in Blood setter standarden høyt, og vi føler at Sandnes og Stavanger har et veldig bra musikkmiljø. Vi føler derimot på fraværet av en skikkelig «metall-scene». Respons på musikken vår har vært veldig bra, og en god pekepinn på at vi gjør noe rett. Dette har og gitt oss motivasjon til å fortsette, men ikke minst legge listen høyere.

Hva er det største dere har opplevd i karrieren så langt?

Vi føler det er fett å bli forbundet med andre store band fra Sandnes-området som Kvelertak og Purified in Blood. Albumet vårt vil kanskje være det som er det aller største vi har opplevd og som vi personlig er mest fornøyd med. Tunghørt-festival 2016 er også et definitivt høydepunkt. Der delte vi scene med tungvektere som “The Good, The Bad and The Zugly,” “Beaten to Death,” og “NAG.”

Hva er planene videre?

Planen er å spille mye mer enn det vi har fått lov til det siste året. Vi håper også på at vi kan spille internasjonalt og ikke bare i Norge. Det er også planer om å gi ut ny musikk, men vi kan ikke si sikkert når dette vil skje.

Hva er den store drømmen? Noen dere drømmer å samarbeide med?

Den store drømmen er at vi kan være i en slik posisjon at vi kan arrangere store konserter på egen hånd på større scener som for eksempel Sentrum Scene i Oslo. Vi har en drøm om å få samarbeide med band som fks. Kvelertak. Også å ha et band som kan selvstendig opprettholde seg selv økonomisk, er et stort mål for oss.

Hva vil dere si til generasjonen 13 til 27 år, som drømmer om å leve av talentet sitt, uansett hva det skulle være? Har dere noen tips, råd?

En klassiker er jo at du må være villig til å jobbe hardt og ofre noe for drømmen sin. Vi vil jo si oss enige i dette ettersom det er noe vi kjenner oss igjen i, men noe av det som kan hjelpe mest er kunnskapen om feltet du skal inn i og vite hvordan det fungerer i praksis. Ikke minst så må du bygge deg et nettverk og få kontakter som kan hjelpe deg videre i den retningen du vil.