19 år gamle Elli Rhiannon Müller Osborne er en av de store stjerneskuddene blant norske skuespillere om dagen. Hun har spilt hovedrollen i en av fjorårets beste norske kinofilmer Psychobitch, samt spilt i de kritikerroste filmene Håp og Utøya: 22. juli. Vi i Generation 2.0 er helt sikre på at Elli har kommet for å bli! Vi har tatt en prat med det unge talentet!

Hva fikk deg til å drive med skuespill og hvordan er det som yrke?

Jeg er oppdratt av to foreldre som jobber i film-bransjen, pappa er «DOP», regissør og fotograf, mens mamma er skuespiller, regissør og jobber generelt med mye innen film. Slik som mange blir, ble jeg inspirert av mine omgivelser og foreldre i en tidlig alder. Jeg må jo innrømme at jeg var et oppmerksomhet-sykt barn, i hvert fall når mamma begynte å filme meg med telefonen hennes. Da sprang mitt lille -alter-ego ut og jeg likte å vise små spill og karakterer jeg hadde lagd. Jeg var en ganske shy kid utenom da jeg var med familien, men mamma fikk meg inn i et barneteater som femåring, da fikk jeg utløp på mye av min kreativitet og ja, med andre barn som var veldig lik meg. Så det er vel der det hele begynte, vil jeg si.

Dette yrke er det beste yrke i hele verden, sånn faktisk. Jeg liker prosessen fra start til slutt. Dra på en audition, får den ikke, drar på hundre til og plutselig har man landet en rolle i noe du virkelig vil være med på. Møtene i pre-produksjon, lese manus flere ganger, forstå og spille ut et annet menneske sitt liv foran et kamera og virkelig kjenne at du for det til. Det brenner jeg for. Det er selvfølgelig mørke stunder, som i alle andre karrierer, men man må stå på og stole på deg selv og vite at regissøren og alle bak kamera støtter deg. De har valgt akkurat deg for en grunn.

Du har spilt i tre store norske kinofilmer, hvordan var det å spille i disse filmene? Hvordan har responsen vært?

22. juli er en dag vi alle kommer til å huske. Alle filmene jeg har spilt i til nå, har hatt et viktig og relevant hovedtema. Jeg er uendelig takknemlig for at jeg fikk starte film karrieren min i en film som er så viktig for så mange i Norge, med et sårbart og vanskelig tema som har påvirket mange sjeler. Jeg husker selv dagen angrepene i Oslo og på Utøya skjedde. Når jeg hadde blitt tilbudt rollen etter prøve filmingene, måtte mamma og jeg snakke en stund om dette var noe for meg, før jeg takket ja til rollen.

Men som sagt er dette en viktig film for mange, så det gikk ikke mange dager før jeg takket ja til rollen, Emilie lillesøsteren til hovedrollen Kaja som ble spilt og utført helt ekstremt godt av Andrea Berntzen. Jeg må si, for å være den første spillefilmen jeg spilte i, var det ikke den letteste rollen å spille. Det er nok skuespillerne, statistene og alle bak kamera enige om, det var et vanskelig prosjekt å være med på. Men en helt fantastisk erfaring innen film. Jeg ble personlig veldig grepet av å være med i filmen, så tok meg en liten stund å komme meg opp å nikke igjen etter innspilling. Men igjen en stor og viktig erfaring for meg, og vi hadde det veldig gøy sammen vi skuespillerne imellom, vi ble veldig gode venner alle mann.

Etter innspilling av 22 juli filmen, ble jeg oppdaget av Martin Lund, som er en film regissør. Jeg ble oppringt og spurt om jeg ville gå på audition til en film som heter «Psychobitch», første reaksjonen min var å le av tittelen og selvfølgelig takke ja. Denne audition runden er en drøm for en skuespiller! Dette husker jeg veldig godt, det var en onsdag, jeg blir oppringt og spurt om å komme audition på torsdagen, går på audition på torsdagen og blir tilbudt rollen på fredagen! Det er faktisk et av mine beste minner hittil. «Psychobitch» har et veldig viktig tema, med tanke på det samfunnet vi lever i nå. Generasjon Prestasjon/Perfeksjon blomstrer, som tilsvarer press og en slags redsel for å være seg selv, i tillegg åpne seg opp for andre fullstendig.

Jeg er selv en del av denne generasjonen mennesker, og har selv opplevd kravene, rammene og veiene man blir presset til å gå. På et vis er jeg ganske lik rollen jeg spiller, Frida, som gir store F i hva andre tenker og sier. Det er selvfølgelig store forskjeller også. Hun kjører sin stil og løype, som jeg føler vi alle burde gjøre iblant. Dette var en helt annen opplevelse enn den forrige innspillingen jeg var på, med tanke på at 22 juli filmen som ble filmet i et eneste løp, fikk jeg smake på hvordan det er å spille i en «vanlig» filmet film. Det var gøy, vanskelig og mest av alt spennende. Jeg føler jeg virkelig fikk smake på hvordan det er å jobbe som skuespiller, etter denne innspillingen var jeg 100% sikker på et dette var noe for meg, jeg ville fortsette en karriere som skuespiller.

Som sagt ble jeg veldig gira og klar for å jobbe videre som skuespiller, mer enn noensinne. Etter innspilling av «Psychobitch», ble jeg spurt om å komme på audition til en spillefilm hvor Maria Sødahl har regi og hadde skuespillerne Andrea Bræin Hovig og Stellan Skarsgård i hovedrollene. Med en gang jeg hørte at dette var menneskene jeg kunne potensielt jobbe med, ble jeg veldig interessert i å høre mer om filmen. Etter hvert når jeg fikk vite mer, om historien til Maria og hennes familie, da i hvert fall ville jeg være med. Dette var første filminnspillingen jeg var med på som hadde «location» utenlands, selv om det var i vårt naboland, Sverige, var det veldig stort for meg å reise og filme i Trollhättan. Å jobbe med så flinke og dyktige mennesker var helt utrolig gøy og lærerikt. Jeg hadde «the time of my life» under innspillingen av “Håp”, selv om det var sterke og noen vanskelige scener. Jeg føler vi ble en ekte stor familie og vi ble virkelig gode venner, spesielt vi andre «barna» i «familien».

Det er veldig spennende, skummelt og gøy å høre responsen fra både publikum og anmeldere. Responsen fra anmeldere har vært positiv, i forhold til det jeg har vært med på til nå. Som er deilig og gøy, men liker også å lese kritikk som nødvendigvis ikke er positiv, er jo mulig å være enig i det og. Jeg husker første gangen jeg ble nevnt i en artikkel, husker ikke akkurat hvem eller hva det dreide seg om, men det sto noe sånn: «Håper å få se mer av henne videre.» Dette gjorde meg så lykkelig og jeg fikk en boost av å lese noe så fint og positivt, om noe jeg har jobbet med og satt meg inn i.

Hva er det største du har opplevd i karrieren din så langt?

Det største jeg har fått oppleve så langt i karrieren er vanskelig å si. Jeg føler at hele 2018-2019 var årene virkelig fikk utviklet skuespiller erfaring. Det har medført de beste opplevelsene jeg har hatt hittil. Men jeg må si at premierene har vært noe av det beste jeg har opplevd, spesielt «Psychobitch» og «Håp» premierene. Det å kunne endelig vise frem det vi alle har jobbet med, noen mer enn andre selvfølgelig, men at vi står sammen om å ha lagd noe så fantastisk som en film! Det har vært drømmen min så lenge jeg kan huske, og jeg drømmer fortsatt om dette. Jeg vil si at det å spille i filmen, er noe av det beste også. Det å kunne sette seg inn i et manus og bli kjent med rollen du skal spille, er helt rått. Det er vanskelig, men som jeg pleier å si at jeg mye av meg selv og legger til resten av rollen. Hvordan hun er, ler, tenker og føler, er jo ikke nødvendigvis likt hvordan jeg er som menneske. Men det er jo det som er spennende også. Finne henne, og levere.

Hva er planene dine videre? Hva drømmer du om?

Akkurat nå er planene mine å jobbe, ta opp noen fag, slappe av og finne mer jobb. Jeg kan ikke snakke så innmari mye om det jeg skal etter videregående, siden sånt er hemmelig. I tillegg til at COVID-19 utsetter mye, er det jo vanskelig å si når ting starter igjen. Men er i en veldig tidlig prosess som jeg ikke kan snakke mye om, som er veldig spennende.

Jeg drømmer om å kunne jobbe som skuespiller resten av livet. Jeg vil erfare alt, forskjellige roller, alle sjangere innen film og serier og kanskje jobbe på sett som noe helt annet enn skuespiller. Kanskje forsøke å jobbe som skuespiller utenlands etter hvert, hvem vet.

Hva vil du si til generasjon 13-27 år, som drømmer om å jobbe med talentet sitt, hva enn det er?

Følg drømmen din. Kanskje du plutselig møter noe vanskelig og tøft på veien, men så lenge du følger det du virkelig brenner for, jobber hardt og ikke gir opp, kommer du langt. Vi har alle mørke og dystre perioder i livet, hvor vi føler det eneste vi kan gjøre er å gi opp, men ta bare tiden som den kommer. Selv om livet dytter deg ned i bakken, har du alltid valget om å stå opp eller ikke. Alltid reis deg over de negative tankene og hendelsene, du kommer til å bli belønnet for det. Stå på, og fortsett å følg drømmene dine.