Back to home
  • #Victim001

    Når sinnet mobber kroppen

    «Shit, se på Joakim, han har jentepupper!» Det er en kommentar jeg aldri glemmer. Det fikk jeg høre fra en gutt på barneskolen da jeg hadde svømming på Lambertseter. Denne perioden begynte jeg for første gang å tenke over hva jeg spiste. Jeg burde vel kanskje ikke spise fra den potetgullposen som ligger på kjøkkenbenken? Jeg var 9 år gammel.

     

    «Du har dobbelthake som bestemoren min» Det er en kommentar jeg aldri glemmer. Det fikk jeg høre fra en gutt i klassen som pleide å være litt spydig mot meg. Han som skrek høyest ut at jeg var homo, kun fordi jeg ikke var som alle de andre guttene i klassen. Jeg lurer på om han har rett? Er jeg skeiv?.. Er jeg tjukk?.. Jeg var 13 år gammel.

    «Hvilken homo er du, er du gutten eller jenta i senga?» Det er en kommentar jeg aldri glemmer. Det fikk jeg høre fra en gutt jeg var betatt av på denne tiden. Jeg var jo helt fersk i gamet så jeg visste jo ikke hvem jeg skulle være. Er jeg han tynne twinken eller han sterke hunken i forholdet? Jeg var 19 år gammel.

    Jeg er jo hvertfall ikke macho, så jeg får bli han tynne feminine. Det skjedde gradevis, først kuttet jeg ut frokosten, så lunsjen og tilslutt spiste jeg bare middagen med familien min slik at de skulle se at jeg faktisk spiste. Det gikk fra at jeg fikk høre at jeg så slank ut, til at folk ble sjokkert da de så meg. Der jeg jobbet som lærling hadde vi alltid sjokoladeboller på fredager, jeg tok alltid to boller, kjappet meg inn på badet, satt meg ned på gulvet, tygget bollene og spyttet det ned i do for så å kunne skylle det vekk uten å ha lagt igjen noen spor. Jeg hadde blitt en mester i å skjule det, jeg følte for første gang en mestringsfølelse når det kom til kroppen min. Dette hadde blitt hverdagen min.

     

    «Herregud Joakim, så tynn du er.» 184 cm og jeg veier tilslutt bare 55 kilo. Jeg ser meg selv på vei inn i dusjen og alt jeg ser er bein. Jeg hadde blitt en person jeg ikke kjente igjen. Det her er nok den eneste gangen i livet jeg føler jeg har sett meg selv i speilet, og faktisk ikke kjente igjen den personen jeg stirret på. Det der var ikke meg.

    Fem år senere, og i dag veier jeg nesten 30 kilo mer. Jeg har en sunn og normal kropp igjen, men likevel føler jeg meg ikke «bra nok». Jeg føler meg til tider «tjukk» igjen, for jeg gikk ikke opp masse muskler og har ikke et «sexy» etterbilde ved siden av mitt grusomme «før»-bildet da jeg var så tynn. Jeg er så og si frisk i dag, jeg har blitt noen år eldre og forstår hva som er viktigere å fokusere på her i livet, men jeg som en 25 år gammel mann kan fortsatt ha svake øyeblikk og kommer nok alltid til å ha det. For innerst inne vet jeg at jeg har en normal og fin kropp, men jeg føler meg noen ganger mislykket fordi jeg ikke har «drømmekroppen». Du vet, den store brystkasse og den deilige six-pack’en.

     

    I det siste har det vært en stor bølge med artikler og debatter på TV når det kommer til kroppspress og påvirkningskraften profilerte personer har. Det syntes jeg er flott, men jeg savner en mannlig stemme i denne debatten. Hvor er gutta? Der debatten kun handler om tynn mage, opererte rumper, plastisk kirurgi og rabattkoder på restylane. Hva med alle profiler og nettaviser som skriver «Slik får du six-pack på 8 uker» og seksualiseringen av en mann i bar overkropp. Senest i sta så jeg en reklame på Instagram for en app der du kan redigere bildene dine slik at det ser ut som du har større og mer markerte muskler. Hvorfor snakker ingen om dette? Er det fordi gutter føler seg «svake» om de snakker ut om kroppspress, eller er de redd for å bli misforstått eller i verste fall sett ned på?

    For ikke kom her å si at ikke gutter føler på kroppspress, det gjør vi så absolutt. Like mye som jenter, eller kanskje til og med i noen situasjoner enda mer? Hvor stor er pikken hans? Har han six-pack? Hvor høy er han? Er han kjekk? Har du noen gang tatt deg i å si noen av disse tingene, det har jeg, ganske mange ganger faktisk uten å ha vært klar over at det er med på å gjøre presset blant gutter enda større. Misforstå meg rett, det er ikke sånn at jeg blir «lei meg» eller mister selvtillit om jeg ser du legger ut noen fine bilder på stranda eller har noen lettkledde bilder på Instagram. Og man trenger ikke å være politisk korrekt hele tiden. Men jeg spør: Hvor langt skal vi tøye grensene? Hvor normalt skal det bli å dyrke det «uoppnåelige perfekte»?

    Hvor går grensen på hva som er greit i dag, og hvor går grensen igjen om ti år? Hvor selvopptatt er vi iferd med å bli? Jeg har bare lyst til å si til deg på 13 år: Du kommer til å bli eksponert av så mye kroppspress og utseendefiksering i media, magasiner, nettaviser, sosiale medier, men vit det, jeg brukte så sinnsykt mye unødvendig tid som jeg sløste bort på å fokusere på kroppen min. Som egentlig bare var helt unødvendig. Jeg håper vi er på vei til å snu, at det å faktisk ha et talent og det å stå for noe er det som er «sexy». La den yngre generasjonen vise de voksne det. Jeg vil ha mer fokus på hva som er i hodene og hjertene våre, og ikke på kropp. For husk det: Du er så mye mer enn kropp og utseende.

Leave a Reply