• #Victim001

    HypnotisM

     

    Kjære Stefan Persson! NOK ER FAEN MEG NOK !!! Nå er jeg så sint og dritt lei alle de tomme løftene deres! TENK at i 2013 sa H&M i forbindelse med Sweatshop serien at innen 2018 skulle alle tekstilarbeiderne deres få en verdig levelønn, vi er i 2020 og ikke en ENESTE av deres over 1,5 millioner tekstilarbeidere har en levelønn! Se HELE musikkvideoen, del den og skriv på H&M sine sosiale medier: MODERN SLAVERY EXISTS!

     

  • #Victim5298

    AMALIE: Fra Ikea-kjolen til Symesterskapet!

     

    Hva fikk deg til å starte å sy og lage klær? Hva er det du liker så godt med det?

     

    Det beste med å lage klær selv, er skapergleden det medfører. Når jeg er i denne “sybobla” funker det nesten som terapi. Jeg fant fort ut av hvor mye arbeid som ligger bak hvert enkelt plagg. Dette gjorde at jeg fikk et mye mer personlig forhold til garderoben min, og tar mer vare. Personlig, har det også ført til at jeg har fått ganske avsmak på den syke klesindustrien som finnes der ute.

    Hva fikk deg til å starte å sy og lage klær? Hva er det du liker så godt med det?

     

    IKEA-kjolen jeg sydde til skoleballet i 9. klasse, lagde jeg som et motstykke til det enorme kjøpepresset som gjerne er knyttet til skoleball. Det startet egentlig med at jeg ville sy min egen kjole, fordi det hørtes kult ut. Problemet var at jeg hadde veldig lite erfaring med det å sy klær. Så jeg ville derfor bruke et alternativt materiale for å slippe å klippe i dyre og vanskelige stoffer. At det hele skulle få så mye oppmerksomhet hadde jeg aldri trodd. Jeg danset rundt i plastposer, men klarte samtidig å vinne prisen for årets kjole. Det er ganske utrolig egentlig.

    Hva er det største du har opplevd i karrieren din så langt?

     

    Jeg synes det er vanskelig å forstå hvor stort det hele har blitt. For eksempel, så skjønner jeg ikke hvorfor folk følger meg på instagram. Jeg vet heller ikke hva det største jeg har opplevd er. Det var veldig gøy å finne en post om meg selv på Jodel hehe, men ellers prøver jeg å holde beina plantet på jorden.

    Hvordan var det å være med på symesterskapet?

     

    Det var helt utrolig gøy å være med på symesterskapet. Siden jeg hadde sydd lite før jeg kom dit, ble det både utfordrende og lærerikt. Jeg fikk god kontakt med de andre deltakerene og vi hadde mange fine kvelder sammen når kameraene var skrudd av. I tillegg til masse erfaring, gode vennskap og fri fra skolen, fikk jeg også testet hvordan jeg jobber under press, som er noe jeg har vokst mye på i etterkant.

    Hva er planene dine videre? Hva drømmer du om?

     

    Planen min videre er å takke ja til mulighetene som kanskje dukker opp. Jeg tar alltid en dag av gangen (dette på godt og vondt hehe), fordi jeg ikke stresser med ting. Drømmen min er å kunne inspirere folk til å gå sin egen vei og kanskje ta litt smarte valg i hverdagen. (Å lage stage wear til en stor artist hadde også vært gøy da).

    Hva vil du si til generasjon 13-27 år, som drømmer om å jobbe med talentet sitt, hva enn det er?

     

    Til alle unge som drømmer om å jobbe med talentet sitt: jeg tenker dere skal gå for det! Jeg har alltid i bakhodet at det er bedre å angre på ting jeg har gjort, enn alt det jeg ikke gjorde. Hvis du har et budskap som du ønsker at skal nå ut til folk, få det fram! Uansett hva det måtte koste, er det helt sikkert verdt det<3

  • #Victim2814

    SUSANN: Sårbarhet = STYRKE!

     

    THE HUMAN ASPECT x GENERATION 2.0

     

    20 år gamle Susann Nikkerud ser på sårbarhet som en styrke. Hun er opptatt av at alle mennesker skal bli behandlet likt, hun har en sterk stemme der hun tørr å snakke åpent om at hun har opplevd depresjon og mobbing. Se intervjuet til Susann på The Human Aspect og bli enda mer kjent med Susann i intervjuet under!

     

    – Hva har vært ditt livs tøffeste utfordring?

     

    Jeg trodde lenge at mitt livs tøffeste utfordring var depresjonen som jeg hadde da jeg var ca. 15 år gammel. Depresjonen ble så forsterket som følge av mobbing på VGS. Depresjonen varte i to og et halvt år og var et resultat av mye som skjedde i samme tidsperiode. Når man er i puberteten er man i en veldig sårbar posisjon, og selvbildet og selvtilliten kan stå i fare for å bli helt ødelagt. Nå som jeg er eldre og har reflektert mer rundt denne perioden av livet mitt, så vil jeg si at min tøffeste livsutfordring bunner i så mye mer enn depresjonen jeg hadde. Utfordringene jeg hadde som ungdom tror jeg var et resultat av manglende bearbeidelse av følelser fra tidligere hendelser, som igjen utløste depresjonen og som ble forsterket av mobbingen.

    Depresjonen kastet lys på min daværende lave selvtillit og selvfølelse. På den tiden var verdien min avhengig av andre mennesker sin anerkjennelse, min prestasjon på skolen, og alt annet utenfor meg selv. Verdien min, som mennesket, lå i hendene til andre, altså at andre hadde makt over forholdet jeg hadde til meg selv. Dersom noen var hyggelig mot meg ble jeg super glad, men om folk ikke var det, så ødela det hele uka mi. Selvfølgelig skyldte jeg på meg selv for at andre behandlet meg dårlig. Det jeg forstår i ettertid er at det er kun deg selv som kan validere din verdi.

     

    “Dersom du føler deg tom innvendig, ikke bearbeider følelsene dine og ikke gjør et oppgjør med dine indre demoner – så blir du en lett fangst for folks dårlige intensjoner.”

     

    – Hvorfor har du valgt å dele historien din og hvordan har responsen vært rundt din åpenhet?

     

    Jeg ser på sårbarhet som en styrke. Det skal mye styrke og modighet til for å være sårbar, slippe folk inn og la andre se arrene dine. Jeg har fra en tidlig alder av alltid vært veldig ærlig og åpen om følelsene mine, spesielt med de som står meg nær. Foreldrene mine fortalte meg da jeg var yngre at livet er opp og ned, og at det å vise følelser er  helt vanlig. Om jeg var glad, så var det flott. Om jeg var trist, så var det greit. Jeg husker som barn, da jeg klagde til faren min om at jeg kjedet meg, så sa han at det var sunt å kjede seg og at det å føle på kjedsomhet- følelsen var bra. Dette har resultert i at jeg ikke er redd for å føle på de ulike følelsene vi som mennesker føler på gjennom livet, og jeg takker foreldrene mine hver dag for at de ga meg dette verktøyet.

    Responsen etter å ha delt historien min har vært svært positiv. Flere har takket meg for å ha delt historien min, og sagt at jeg satte ord på det de følte eller har følt på. Unnskyldninger har jeg fått også. Å dele historien min på var også en måte for meg å lukke et kapittel på og se fremover. Nå er jeg på et helt annet stadiet i livet og takker 19 år gamle Susann for å ha turt å dele historien sin.

    – Hva er din store lidenskap?

     

    Jeg er veldig opptatt av at alle mennesker skal få likebehandling og jeg har en veldig sterk rettferdighetssans. Det tror jeg bunner i at jeg selv har opplevd urett på bakgrunn av min etniske og religiøse bakgrunn. Så vel som den uretten jeg har møtt på som jente. Faren min er norsk og moren min er fra Marokko. Jeg vokste opp på bygda hvor majoriteten av de som bodde der var etnisk norske. Det at jeg var “annerledes” ble møtt med både positivitet og nysgjerrighet, men også en del fordommer og rasisme. Nå ser jeg på “annerledesheten” min som en styrke og bruker den som en motivasjon. Jeg tror genuint på at du kan få til alt det du vil med de rette menneskene rundt deg, hardt arbeid og motivasjon . Per dags dato studerer jeg master i Rettsvitenskap på Universitetet i Oslo. Jussen ser jeg på som et verktøy til å stå opp for rettferdighet.

     

    – Hva er din store drømmen?

     

    Drømmen min nå er å bli advokat. Hva jeg ønsker å spesialisere meg innenfor vet jeg ikke enda. Jeg ser frem til hva fremtiden har å bringe.

    – Hva vil du si til generasjon 13-27 år, som drømmer om å leve av talentet sitt eller å bruke stemmen sin til noe viktig?

     

    Til de som ønsker å bruke stemmen sin, men som er usikre på om deres stemme betyr noe eller kommer til å ha noe påvirkningskraft: Det er plass til ALLE i dette samfunnet og aldri undervurder hva din stemme eller hva du kan få til. Samfunnsendringer har skjedd, både på godt og vondt, ved at noen har turt å si meningen sin. Jeg anbefaler alle som ønsker å leve ut sitt talent å engasjere seg og ta plass. Jobb hardt, men husk også å ta fri og nyt livet. Det er viktig å ta vare på seg selv på veien til å realisere ens drømmer.

  • #Victim9101

    JANNICKE: "Mange som ikke tror at incestovergrep skjer i Norge"

     

    THE HUMAN ASPECT x GENERATION 2.0

     

    Vi i Generation 2.0 er så stolte over å ha fått muligheten til å gjøre et intervju med Jannicke. Hun har skrevet boken «Forbannelsen», der hun skriver om incestovergrep hun har blitt utsatt for i 8 år. “Det er mange som ikke tror at incestovergrep er noe som skjer i Norge, selv om det faktisk er et samfunnsproblem.» Ved å dele sin historie har Jannicke hjulpet mange, vi har tatt en prat med inspirerende og sterke Jannicke!

     

    Hva har vært ditt livs tøffeste utfordring?


    Livet har vært min livs tøffeste utfordring. Det at jeg lot overgrepene definere meg som person. Når man har blitt utsatt for incestovergrep må man på en måte konstruere et nytt menneske ut av den du allerede er. Det er vanskelig å forklare, men fra å føle at man lever, men er død til å plutselig skulle bli et menneske det er ekstremt krevende og vanskelig. For meg tror jeg ikke den største utfordringen har vært overgrepene, men den dagen hvor jeg ble min verste fiende. Hvor jeg ikke visste hvem jeg var, og hvem jeg ville være. Jeg følte at jeg ikke kjente meg selv. Da jeg tenkte og handlet etter alt som kunne få meg vekk fra det vonde. Det er så ekstremt mange utfordringer på veien, en kamp hver eneste dag bare for å klare å overleve. Det er en umenneskelig situasjon hvor jeg følte at hodet mitt og kroppen min ikke hang sammen – at de levde hver for seg og aldri klarte å harmonere med hverandre. Jeg ville så gjerne, men jeg klarte ikke.

    Hvorfor har du valgt å dele historien din og hvordan har responsen vært rundt din åpenhet?


    Jeg følte på en enorm urettferdighet. Jeg var sint, lei meg og følte at uansett hva jeg gjorde så hadde jeg tapt. Jeg ble på en måte tvunget til stillhet i alle ledd. Jeg hadde en del av familien som ikke trodde på meg, som ikke talte min sak og tok meg på alvor. Det var ingen som var opptatt av min rettferdighet, eller hva som var rett og galt. Jeg opplevde ikke at incestovergrep ble sett på som ulovlig, kriminelt eller det verste man kan gjøre mot et annet menneske. Det virket som om ingen ville se eller forstå sannheten bortsett fra mamma. En overgripsmann blir invitert på kaffe og kaker. Han får varme klemmer. Han får smil og omsorg. Denne følelsen ble forsterket da jeg samlet alt jeg hadde for å tørre å anmelde overgrepsmannen min. Og for ikke å snakke om retraumatiseringen i en rettssak.

     

    Jeg tenkte også at en rettssak var det som ville endelig gi meg rettferdighet, men nei – så enkelt er det ikke. Og enda vanskeligere er det for gjennomsnittet som kommer ut med sin historie etter 17 år. Jeg var sjokkert over hvor mye det går an å sitte å lyve i en rettssak uten konsekvenser. Jeg var sjokkert over forsvarsadvokaten som gjorde alt han kunne for å skape tvil når det sitter en jente å forteller om overgrep som har skjedd i syv, åtte år. Jeg trodde ikke norske rettssaler var i nærheten av det man ser på film, men selv erfarte jeg det sånn. Det er ingen rettssikkerhet for den utsatte. Dette fordi du egentlig bare er et vitne for staten. Jeg fikk kraftige smerter i kroppen, ble paralysert, gråt mer enn noen gang fordi jeg virkelig kjente på hver eneste smerte han hadde utsatt meg for ved å gå igjennom alle detaljer – men det jeg fikk beskjed om var å skjerpe meg, huske at det var nå eller aldri. Hva slags menneskelige hensyn er dette? Det er i hvert fall ikke en emosjonell intelligens og et hjertevarmt samfunn. Faktisk gjør sånne ting alt verre for et overgrepsoffer. Heldigvis var jeg kommet så langt i min egen prosess. Jeg hadde familien min, samboeren min og datteren min til å ta meg i mot når jeg kom hjem og bygge livet rundt meg igjen.

    Jeg var den personen som måtte gi meg selv det jeg fortjente, selv om jeg bare var et barn. Jeg fikk ikke være barnet, men heller ikke offeret. Jeg var så sinnsykt sliten av å føle at hele verden gikk i mot meg når alt jeg prøvde på var å få et liv jeg mente jeg fortjente. Få tilbake det noen hadde tatt fra meg. Alt jeg klarte å høre var mennesker som ikke forstod meg, mennesker som ikke tok meg på alvor, mennesker som ville sørge for sin egen behagelighet og mennesker som ikke tålte meg og min historie. Det var også alle mulige unnskyldninger folk hadde for det jeg var blitt utsatt for. Jo mer jeg satt dette i perspektiv jo mer galskap syntes jeg det var.

     

    Altså hva er dette for noe. Er dette et samfunn jeg vil leve i? Er det dette jeg skal lære og fortelle barna mine? Det er noen holdninger og verdier her, og egentlig en hel diskurs som må endres sånn jeg ser det. Og etter alle disse årene har jeg skjønt at ingen kommer til å endre samfunnet for meg. Det er så mange steder her som er feil – og et enormt informasjonsbehov som må dekkes. Jeg vet også hva jeg som offer selv hadde trengt, hva jeg skreik etter når jeg var 11-12 år. Derfor har jeg gått ut med min historie, bestemt meg for å være ansiktet på dette monsteret for å snakke om incest, skape åpenhet, vise at det faktisk går! Selv ville jeg ikke leve lenger og ville gjøre alt jeg kunne for å komme meg bort fra jordensoverflate.

    Responsen rundt min åpenhet har vært enorm. Jeg hadde over to hundre meldinger i innboksen min på Facebook etter jeg lanserte boken min. Responsen sa meg at dette er etterspurt og etterlengtet fra mange. Jeg ble takket for at jeg tok på meg denne rollen for alle. At jeg har hjulpet mange. Responsen var faktisk så enorm at jeg har sluttet i jobben min for å gjøre dette hundre prosent fordi jeg ser viktigheten av det. Jeg har kun fått positive tilbakemeldinger både fra utsatte, pårørende, fagpersoner, men også den vanlig mannen i gata som bare trenger å forstå hva dette er og faktisk dreier seg om. Jeg var kjempe redd for å vrenge sjelen min ut i offentligheten fordi jeg tenkte at jeg kom til å bli stemplet som et incestoffer for resten av livet. Dette har jo vært min største skam. Det jeg erfarte er at dette aldri har skjedd. Og jeg har også lært meg å leve med og eie min historie med stolthet.

     

    Jeg tror det er mange som er sjokkerte over hvor brutal, ekte og ærlig verden egentlig er for mange. Det er også mange som ikke tror at incestovergrep er noe som skjer i Norge, selv om det faktisk er et samfunnsproblem. Men kanskje det viktigste for meg er rettferdigheten og kjærligheten for de andre utsatte. Jeg vil gjøre alt jeg kan og alt som står i min makt for å tale deres sak, hjelpe de, og holde de i hånden min. Uten at jeg kjenner de, så føler jeg at jeg kjenner hele historien og bare det gjør at jeg tar de under vingene mine og kjemper med alt jeg har. Jeg opplever at jeg har fått en så ekstremt stor tillit, og all responsen jeg får både på boken, foredrag og podcast det er det som driver meg videre.

    Hva vil du si til de som kjenner seg igjen, men som ikke vet hva de skal gjøre?

     

    Først vil jeg si at du ikke er alene. Og at du er helt normal i en unormal situasjon. Jeg vil at de skal forsøke å sette ord på tanker og følelser – og søke hjelp når man er klar for det. Det viktigste er å snakke med noen, noen du stoler på. Fordi det er ikke meningen å klare en forbannelse som dette alene i lengden. Det å undertrykke incestovergrep, tilhørende reaksjoner og følelser vil hente deg inn igjen. Jeg vil også på det sterkeste anbefale å lese boken min, høre på podcasten jeg nå har kommet ut med, og ta en del av vårt fellesskap ’’Sammen mot fremtiden’’. Dette fellesskapet viser omsorg, kjærlighet og trygghet. Her er vi alle i samme posisjon, og alle er mer enn velkommen. Vi tåler deg og din historie. Eller andre som strekker ut en hånd. Det er så mange flere enn vi tror som strekker ut en hånd og som vil ta oss på alvor og hjelpe oss, så vi må bare åpne opp øynene litt. Husk også at det er du som setter grenser for deg. Du må ikke snakke om overgrep i detalj. Man kan kun forsøke å sette ord på hvordan man har det, og hva man trenger for å ha det bra. Det er bare viktig å begynne bearbeidelsesprosessen og veien mot å klare og lære seg å leve med det.

     

    “Det viktigste er å bevare håpet – fordi selv om alt er for jævlig akkurat nå, så kommer det til å bli bra igjen.”


    Hva er din store lidenskap?


    Min store lidenskap er mennesker (om det går an å si). Jeg ønsker meg et mer hjertevarmt samfunn. Et samfunn hvor emosjonell intelligens kan få fokuset. Men først og fremst å kunne hjelpe andre i samme situasjon. Min lidenskap har blitt til å gjøre alt jeg kan for å skape noe som kan kalles i nærheten av en rettferdighet, åpenhet, trygghet og kjærlighet for utsatte. Jeg må tørre å snakke om det ingen andre tørr å snakke om. Være ansiktet på dette monsteret. Jeg vil også at samfunnet skal forstå. Så ved å dele min historie, gi kunnskap så håper jeg at tabuet sakte men sikkert forsvinner og at vi er bedre rustet til å møte barna, bygge relasjoner og stille de riktige spørsmålene. Lidenskapen min har blitt til å gi håpet videre.

    Jeg har også en ekstremt stor lidenskap for trening.

    Hva er din store drøm?


    Min store drøm er å få større åpenhet rundt incestovergrep. At flere skal tørre å snakke om hva de har vært utsatt for, hvordan livet egentlig er. At utsatte kan erkjenne og anerkjenne for å kunne få fremtiden og livet de fortjener. At utsatte kan eie og bære sin historie med stolthet.

     

    Hva vil du si til generasjon 13-27 år, som drømmer om å leve av talentet sitt eller å bruke stemmen sin til noe viktig?


    Jeg vil si – GJØR DET! Ikke tenk på det én eller to ganger, gjør det. Det verste som kan skje er at man bare må tråkke enda hardere eller skrike enda høyere.

  • #Victim4982

    ALEXANDER: Norges råeste i Tricking!

     

    THE HUMAN ASPECT x GENERATION 2.0

     

    Da Alexander var 13 år mistet han moren sin og ble plutselig helt alene. «Jeg følte meg annerledes, og uten et sted å høre hjemme førte det til narkotikamisbruk og kriminalitet i veldig ung alder». Se hele intervjuet fra The Human Aspect om Alexander sin historie, hør om hvordan han fikk hjelp og hvordan han ble introdusert for sin livs store passion, nemlig idretten «Martial Arts Tricking». Han har vunnet og deltatt på flere store konkurranser i USA og drømmer om å gi ungdommer tilbud om et sted å trene og henge, istedenfor å bli blandet inn i dårlige miljøer eller feile omgivelser i ung alder. Vi i Generation 2.0 har tatt en prat med inspirerende og talentfulle Alexander!

    Hva har vært ditt livs tøffeste utfordring?

     

    Min livs tøffeste utfordring må ha vært perioden da jeg var 13 – 15 år. Det var en hektisk periode i livet! Jeg var så uheldig å mistet min mor i ung alder, og ble introdusert til feile miljøer.

     

     

    Hvordan kom du deg ut av det og hvordan har du det i dag?

     

    Etter å ha vært i miljøet en stund, og blitt plassert rundt om på forskjellige barnevernsinstitusjoner gikk det egentlig opp for meg at jeg måtte skjerpe meg. Jeg ble flyttet til en institusjon som skulle gjøre at jeg slapp å bo hjemme, og gi meg en pause fra all kranglingen som var hjemme. De på den institusjonen var kjempe støttende til tricking, og hjalp meg med å kjøre meg til trening, og komme å hente meg. Det gjorde at i den perioden jeg bodde der, så gikk det opp for meg at jeg var nødt å vokse opp raskere enn vanlig, og var nødt å ta viktige valg.

    Jeg valgte å vike vekk fra gamle venner som ikke var bra for meg, og heller gå å trene, og gjøre noe jeg ble glad av. Det var nesten som at jeg stod opp spiste frokost, og så dro å trente helt til kvelden kom. Det ble fort 5 – 7 timer trening om dagen, der jeg var med venner på min egen alder, og som ikke drev på med diverse rusmiddler. Nå er jeg så heldig som får drive på med teaterforestillinger sammen med en dansegruppe som heter “Absence Crew”, vi turnerer rundt i hele Norge. Jeg reiser rundt til forskjellige land og lærer bort “Martial Arts Tricking” og jeg konkurrerer blant de beste av de beste innenfor sporten.

    Hvordan har responsen vært om din åpenhet etter intervjuet med The Human Aspect?

     

    De første dagene fikk jeg noen meldinger fra andre som følte på det samme, eller som også hadde vært gjennom lignende. Det var ikke noen som spurte så mye om åpenheten min. Det var veldig mange fine ord hvor de sa at jeg måtte bare stå på, at jeg var en sterk person. Det ga meg frysninger å lese noen av meldingene jeg ble tilsendt!

     

    Hva er din store lidenskap?

     

    Min store lidenskap I livet er en sport som heter «Martial Arts Tricking». Om du ikke vet hva denne sporten er så er det kort fortalt en kombinasjons sport hvor du kombinerer breakdance, Capoeira, Martial Arts så taekwondo or karate, og gymnastikk/turn. Om du nå setter sammen alle disse sportene og gjør det til en så får du «Martial Arts Tricking». Dette er en sport som jeg ble introdusert til i 2010, og valgte å satse på fullt ut etter jeg hadde vært med i Norgesmesterskapet i 2015 hvor jeg endte på 2.plass. Når jeg da innså hvor flink jeg var blitt i sporten valgte jeg å bare gå all out, og ikke holde tilbake! På den tiden var det en ganske rar periode i livet hvor det var mye krangling og dårlig stemning hjemme, så da ble det fort til at jeg dro å trente Tricking i «Fysak Allaktivitetshus». Det var ikke før tidlig 2016 typ februar eller mars jeg fikk min første invitasjon til å dra til en samling innenfor tricking som skulle være i USA, Connecticut i Juni.

     

     

    Jeg endte opp med å vinne hele greien, og navnet mitt ble fort kjent innenfor sporten for den unike teknikken jeg hadde på enkelte tricks, og utførelsen jeg hadde på slutten av kombinasjonene som jeg gjorde. Jeg fikk også tilbudet å reise på en liten «tour» som skjedde rett etter konkurransen, så uten å tvile så sa jeg ja! Haha! Vi kjørte fra Connecticut til Ohio, Cleveland hvor amerikas største samling innenfor tricking skulle holdes. Etter jeg var kommet hjem strømmet det inn invitasjoner fra folk rundt om i hele verden. 2 uker etter jeg hadde vært i Amerika endte jeg opp med å dra tilbake igjen, men til en annen plass. Denne gangen var det San Fransisco som ventet meg. Der skulle det holdes en ganske stor konkurranse hvor de best av de beste innenfor sporten skulle konkurrere! På fredagen var den kvalifikasjon til den store konkurransen, og det var kun 16 ut av sikkert 30 stk som kom videre! Jeg klarte å kvalifisere meg, men samme kvelden klarte jeg også å skade ankelen min på ett tricks som ALDRI var blitt gjort i tricking, og jeg var den første i hele verden til å forsøke på det! Det endte opp med en ganske så stor forstuelse i ankelen, og jeg kunne ikke delta i konkurransen!

    Jeg var så lei meg, og sint på meg selv at jeg lovet meg selv at når jeg kom tilbake fra denne skaden, så skulle jeg trene enda hardere enn det jeg hadde gjort før skaden. Fast forward til Juni 2018 klarte jeg også å lande “Quad cork” og ble den 2. i hele verden til å landet det trickset. Men for meg så holdt det ikke å bare gjøre det 1 gang, men planen min var at for hver konkurranse eller samling jeg ble invitert til så skulle jeg gjøre det trickset. Quad Cork er regnet som ett om ikke det vanskeligste trickset innenfor tricking, og jeg er den mest consistent Quad Corker i gamet enn så lenge! Ett par måneder etter jeg hadde landet Quad cork landet jeg også noe som heter “Snatch Cannon”. Dette er en backflip 360 backflip i ett hopp fra 1 fot. Jeg var den første til å ha landet både “Quad cork & Snatch Cannon”, så personlig var det veldig stort for meg.

     

     

    Hva er din store drømmen?

     

    Min store drøm er å kunne ha mulighet til å sette opp en hall som “Fysak”, gi ungdommer tilbud om et sted å trene og henge, istedenfor å bli blandet inn i dårlige miljøer eller feile omgivelser i ung alder. Ikke bare her i Bergen, men rundt om i hele Norge! “Fysak” er ett så bra tilbud for ungdommen, og jeg er overrasket over at ikke det er flere byer som har gjort det samme ennå.

    Hva vil du fortelle til generasjonen din, de som ikke har det så lett og lurer på hvem de skal snakke med?

     

    Helt ærlig, det beste jeg kan si til deg som leser dette er: Stol på deg selv, og tro på det du gjør! Om du føler på at ting ikke er så lett, eller det er en periode i livet ditt hvor du føler du er helt “stuck”. Ikke vær redd for å snakke med en nær voksen, eller en nær fetter/kusine. Tro det eller ei, men mange av de som er eldre enn oss har også vært gjennom lignende situasjoner tidligere i livet. De har livserfaringer som kan være så lik det du føler på, og uten å tørre å snakke med noen, så er det vanskelig å få hjelp eller tips. Så mitt aller beste tips til deg er – Tørr å snakk med en annen! En du føler deg trygg på!