Vi i Generation 2.0 har forelsket oss i musikken til bandet Ponette. Mørk electro musikk som glir rett inn i hjerte på Oslo’s mest urbane utesteder. Vi har tatt en prat med vokalist og låtskriver Helene Svaland Johansen om bandet, oppturer og nedturer, framtiden og den store drømmen. Dette er definitivt et band du kommer til å høre mer av framover, for planene videre er store!

Hvor lenge har dere drevet på med musikk?

Vi møttes mens vi studerte musikk og alle var skikkelig pretensiøse og høytidelige folk. Ponette ble vel til i typ 2015 som et sideprosjekt, som jeg bare ville være med og synge i dersom Johannes (gitar) og Johan (trommer) skrev låtene og gjorde all jobben ellers. Vi ville egentlig lage post-rock. Det gikk selvfølgelig ikke helt som planlagt, da jeg etterhvert endte opp med å gjøre tekst og melodi-delen av låtskrivingen selv og Ponette ble hovedprosjektet mitt.

Etter mye prøving og feiling ga vi ut vår første EP (I’m Alone) høsten 2016, som var en egenprodusert blanding av pop, elektronisk musikkk og rock. Den ble totalslaktet av Gaffa allerede før den var sluppet, og vi hadde egentlig allerede der mistet motet litt, men så ble den ene låten hentet opp som Ukas Urørt av P3 og da var vi liksom i gang likevel.

Hvordan vil dere beskrive musikken deres? Hva er visjonen deres?

Det begynte jo, som nevnt, veldig mørkt og alvorlig. Vi har jo holdt på i typ fem år nå, og prosjektet har naturligvis blitt farget av vår, og spesielt min, utvikling i løpet av disse årene. Det har blitt mye mer lekent og fritt. Min tilnærming til låtskriving har endret seg helt. Fra å skrive låter med tekster som «høres kule og annerledes» ut så har jeg nå gått helt inn i å oute mine mest private tanker og følelser i hver låt. Jeg prøver også å være så rett frem som jeg klarer i måten jeg skriver på. Det er en superutfordring, for man er jo helt naken og helt seg selv, men jeg tror jeg klarer å treffe folk på en ny måte når jeg tør å gjøre det.

Målet og visjonen min for Ponette er at det skal være en verden/lekeplass som jeg kan bygge opp og holde på med hele livet, eller så lenge det er givende og gøy. Derfor er jeg veldig opptatt av at jeg skal kunne stå for det jeg gjør og at det får lov til å følge meg, på godt og vondt. Altså ingen fastsatte regler rent musikalsk.

Hva er det største dere har opplevd i karrieren så langt?

Jeg tror jeg må nevne flere småting, som alltid har kommet når vi har vært langt nede og manglet tro på oss selv.

Det første var den nevnte situasjonen der vi hadde fått totalslakt på EP-en og vi var helt nede, men Urørt og p3 fanget den opp likevel. De fikk selveste Röyksopp til å høre på låten vår «Hunt Them Down» og komme med tilbakemeldinger i et intervju, hvor de blant annet sa: «Vokalen er en hybrid mellom Lykke Li, Anneli Drecker og Susanne Sundfør, på en veldig bra måte! En smektende stemme.» Det var jo helt sinnsykt stort for oss, som var ferske og super usikre.

Så fikk vi spille by:larm i 2017, som var stort i seg selv på det tidspunktet, men i tillegg vant vi da også «Forbildeprisen» og 50 000 kr i regi av Norsk tipping, Frifond og Norsk Musikkråd. Jeg husker jeg bare tenkte sånn «… Ehm. Er det kødd? Hvorfor vet de om at vi finnes?».

Deretter gjorde vi de andre norske bransjefestivalene (Trondheim Calling, Vill Vill Vest og Sørveiv), som også var utrolig stas å få være med på. Her fikk vi blant annet ordnet oss bookingbyrå og management.

Nå i senere tid har det vært mange fete høydepunkt, som f.eks. at de to siste singlene våre plutselig ble delt på youtube-kanalene Cloudkid og MrSuicideSheep som begge har en del millioner følgere.

Jeg tenker at det hele veien er de små tingene som utgjør den store forskjellen for motivasjonen og selvfølelsen. At det alltid går litt fremover, selv om det er små steg. Det største jeg noengang har gjort blir utgivelsen som kommer nå snart. Den er megapersonlig og prosessen har vært helt enormt krevende. Føler meg som en kriger som nettopp vant en lang og hard krig. Fælt og fint samtidig.

Hva er planene videre?

Vi har brukt det siste året på å skrive et mini-album, som blir en forlengelse av våre to siste utgivelser «Meltdown» og «Stuck». Her har vi jobbet tett med produsent Daniel Løberg, som også har gjort flere av våre tidligere utgivelser. Alle låtene/tekstene er skrevet i full kaos-kjærlighetssorg og identitetskrise på jenterommet mitt, i kollektivet jeg flyttet inn i etter å brutt opp et seks år langt forhold (til trommisen i bandet, som fortsatt spiller i bandet<3). Jeg gleder meg også til å bygge opp det visuelle universet (film og bilder) rundt albumet. Elsker å holde på med det også.

Jeg skal selvfølgelig også bli superstjerne som tar over verden:):):)

Hva er den store drømmen? Noen dere drømmer å samarbeide med?

Jeg tror den store drømmen er å kunne leve av å spille konserter hele tiden. Jeg ELSKER å spille konserter. Låtskrivingsprosessen er sånn lang og inneholder alltid både stor glede og selvhat samtidig, men konserter er typ bare rått. Tenk at man får lov til å spille låtene sine for folk som har kommet dit bare for å høre, og så får man møte dem og snakke med dem etterpå. Det er sjukt stas. Kunne gjort det hver dag, hele tiden. Jeg har sånn bilde i hodet der jeg spiller på en stappfull, stor festival eller noe og alle synger med. Da kunne jeg sikkert dødd etterpå og være superfornøyd med livet.

Hvis spørsmålet egentlig var om jeg drømmer om å jobbe med noen kule produsenter/artister, så ja selvfølgelig. Jeg har tidenes girl crush på Tove Lo f.eks., og Robyn er på en måte min Beyonce, hvis det gir noen mening. Angående produsenter, så må det bli enten Flume eller Röyksopp. Det hadde vært helt sykt fett.

Hva vil dere si til generasjonen 13 til 27 år, som drømmer om å leve av talentet sitt, uansett hva det skulle være? Har dere noen tips, råd?

For meg så har det viktigste hele veien vært at jeg skal kunne stå for og i alt jeg gjør. Det er så viktig nå, i en tid der alt skal gå så fort og man ofte forventer å oppleve suksess over natten, at man klarer å tenke at man bygger karrieren sin sten for sten. Det tar tid! Ikke mist motet underveis, for det kuleste jeg kan tenke meg er folk som holdt ut og som til slutt bare fikk det til bedre enn alle andre. Det er drithardt å stå i det og jobbe hele tiden, uten å få spesielt mye tilbake, men man må bare huske at det som regel kommer til å lønne seg til slutt.

Jeg husker at jeg så Karpe spille gig på en fotballcup da jeg gikk i typ 7. klasse, eller noe sånt. Da var de helt ukjente, men så har de bare jobbet og jobbet og jobbet til de ble Norges største band. De er den beste inspirasjonen hvis man kjenner at det er litt hardt i blant.

Man må bare være rå og ha troen på seg selv, uansett om ingen andre har det. Jeg heier på alle som prøver <3

Yones Branes Elouazzani har vært åpen om drikkepress og bruker sin stemme til å normalisere det å ikke drikke alkohol. Han har gjort et flott intervju med The Human Aspect som er verdt å se! Vi har tatt en prat med han om hans hjertesak.

– Hvorfor har du valgt å dele historien din på The Human Aspect?

Største utfordringen har vært å være tro mot seg selv, egne verdier og ikke la ytre press påvirke meg. I mitt tilfelle drikkepress. Vi lever i en verden hvor vi blir eksponert for nye trender og livsstiler nesten hver årstid. Det kan være ekstra utfordrende for ungdom og unge mennesker å finne tilhørighet opp i alt dette. I Norge inneholder vel dog mange sosiale sammenkomster alkohol, og det kan være ubehagelig å være den som “ikke drikker”. Min erfaring er dog at hvis du simpelthen er ærlig og klar på dine valg så respekterer folk det og til tider hyller det!

– Hvorfor har du valgt å dele historien din og hvordan har responsen vært rundt din åpenhet?

Det å være avholds er ikke synonymt med å være superstreit, eller religiøs og burde normaliseres mer føler jeg. Responsen har generelt vært ganske god! Mange blir kanskje nysgjerrig og stiller spørsmål, men det handler mer om oppriktig nysgjerrighet enn å bli satt i bås.

– Hva er din store lidenskap?

Jobbe med lederskap og lederutvikling sammen med dyktige mennesker for å nå mål og nye milepæler, i mitt tilfelle musikk som er en lidenskap i hverdagen min. 

– Hva vil du si til generasjon 13-27 år, som drømmer om å leve av talentet sitt eller å bruke stemmen sin til noe viktig?

Ting tar tid! Tålmodighet og målbevissthet er nøkkelegenskaper å ha med seg. Vær en drømmer samtidig vær realistisk, det er sykt mye arbeid bak alle de fine og spennende postene man ser av kjendiser, artister, kunstnere og ledere på sosiale medier! Ikke sammenlign deg med andre, alle har sitt eget løp. Sist men ikke minst – ikke bruk tid og energi på ting du ikke har makt over!

For første gang har vi et black-metal band med i Generation 2.0. Ormskrik er et up and coming metal band som for noen måneder siden slapp sitt debutalbum. Energien fra black og thrash-metal preger musikken dems og drømmen er å en dag jobbe med Kvelertak og Purified in Blood. Vi har tatt en prat med bandet Ormskrik om karrieren så langt og planene fremover.

Hvor lenge har dere drevet på med musikk?

Det hele startet når vi begynte på musikklinjen ved Vågen Vgs. Det tok ikke lang tid før vi ble kjent med hverandre, og fant en felles interesse som var metall. Når vi hadde gått ett år så begynte gitaristen vår Anders å leke med tanken om å starte et band, og begynte å diskutere dette med trommeslageren Kristoffer. Etter hvert så ble det litt mer diskusjon blant oss og det virket som om alle hadde lyst til å prøve å lage musikk, men ikke minst spill live.

Navnet kom etter bandet var på plass. Det var en lang prosess, men vi landet på Ormskrik etter vi hadde lest om byen Ormskirk og historien bak. Litt tenking og omstokking på bokstaver så ble alle enig om at Ormskrik var et ganske bra navn som man husker lett.

Hvordan vil dere beskrive musikken deres?

Musikken vår er en blanding av det mørke i black-metal og energien fra thrash-metal. Vi har tatt mye inspirasjon fra andre band og greid å smi frem en helt unik sound, som vi enda ikke har funnet et annet sted.

Hvordan er metall miljøet i Norge? Hvordan har responsen på musikken deres vært?

Metall miljøet i Norge er ikke det største, men det er utrolig bra musikk å finne. Mye av det som er med på å få frem det beste er alle de forskjellige festivalene som er gode til å få inn de mer drevne, men ikke minst nykommere som viser potensial.

Lokale band som for eksempel Purified in Blood setter standarden høyt, og vi føler at Sandnes og Stavanger har et veldig bra musikkmiljø. Vi føler derimot på fraværet av en skikkelig «metall-scene». Respons på musikken vår har vært veldig bra, og en god pekepinn på at vi gjør noe rett. Dette har og gitt oss motivasjon til å fortsette, men ikke minst legge listen høyere.

Hva er det største dere har opplevd i karrieren så langt?

Vi føler det er fett å bli forbundet med andre store band fra Sandnes-området som Kvelertak og Purified in Blood. Albumet vårt vil kanskje være det som er det aller største vi har opplevd og som vi personlig er mest fornøyd med. Tunghørt-festival 2016 er også et definitivt høydepunkt. Der delte vi scene med tungvektere som “The Good, The Bad and The Zugly,” “Beaten to Death,” og “NAG.”

Hva er planene videre?

Planen er å spille mye mer enn det vi har fått lov til det siste året. Vi håper også på at vi kan spille internasjonalt og ikke bare i Norge. Det er også planer om å gi ut ny musikk, men vi kan ikke si sikkert når dette vil skje.

Hva er den store drømmen? Noen dere drømmer å samarbeide med?

Den store drømmen er at vi kan være i en slik posisjon at vi kan arrangere store konserter på egen hånd på større scener som for eksempel Sentrum Scene i Oslo. Vi har en drøm om å få samarbeide med band som fks. Kvelertak. Også å ha et band som kan selvstendig opprettholde seg selv økonomisk, er et stort mål for oss.

Hva vil dere si til generasjonen 13 til 27 år, som drømmer om å leve av talentet sitt, uansett hva det skulle være? Har dere noen tips, råd?

En klassiker er jo at du må være villig til å jobbe hardt og ofre noe for drømmen sin. Vi vil jo si oss enige i dette ettersom det er noe vi kjenner oss igjen i, men noe av det som kan hjelpe mest er kunnskapen om feltet du skal inn i og vite hvordan det fungerer i praksis. Ikke minst så må du bygge deg et nettverk og få kontakter som kan hjelpe deg videre i den retningen du vil.

Rohat som er ukas talent er ute med ny musikkvideo som Generation 2.0 talentet Fahil Anweri har laget! Rohat’s musikk har stor preg fra hans kurdiske bakgrunn som gjør musikken hans helt unik på norsk. Låtene han lager baserer seg alltid på hans liv og sine erfaringer, der budskapet er klart: «Du må tro på deg selv, aldri gi opp og ta de riktige valgene for deg selv og dine nære». I høst kommer en dokumentarfilm om Rohat på NRK, samt hans nye album er rett rundt hjørnet. Vi har tatt en prat med Rohat om karrieren så langt og planene for høsten.

Hvor lenge har du drevet på med musikk?

Jeg startet med musikk i en alder av 12 år. Det hele starter i musikktimen, siste året på barneskolen. Min kjære musikklærer som het Aygun og var fra Azerbaijan som ligger på grensa til Tyrkia. Hele interessen min for denne timen var at jeg, sammen med læreren snakket samme språk og hun ble da en annen morsrolle for meg i slutten av barneskolen. Etter barneskolen så kom jo ungdomslivet og sammen med dette kom status, venner, inntrykk, osv.

Med alt dette presset så ville jeg gjøre noe som gjorde at jeg skilte meg ut fra alle andre og det var i mitt tilfelle musikk. Så jeg nøt de første månedene mine på ungdomskolen før jeg tok musikken på alvor. Jeg dro til et lokalt studio jeg hadde hørt om og der startet reisen min. Der slapp jeg min lokal-hit “Linje 5” som ble en stor greie.

Gratulerer med ny musikkvideo, hvordan ble låta og musikkvideoen til?

Tusen takk så mye. Denne videoen er vell et nytt kapittel for meg og mine. Dette er første sang jeg slapp etter å ha byttet management og medspillere. Låten handler i bunn og grunn om at min mor alltid sa “Se deg rundt” og “Se hvem dine venner er”. Så moren min var veldig obs på at jeg måtte ha en anelse på hvem som er hvem.

Det er veldig lett å bare fremvise seg som hvem som helst i dag. Du kan redigere bilder, du kan ha flere personligheter, du kan kroppsmessig jukse deg fram til mange mulige former og størrelser, automatisk så får alle de som ser dette en usikkerhet angående hvem denne personen er og hvor de eventuelt står. Derfor mener jeg at folk bare må stole på seg selv og ha troen på seg og sine. Det å putte nesa di i andre sine saker fører til ingenting annet enn stress, problemer og kaos, men samtidig som dette er et eget budskap i seg selv så har vi matchet musikkvideoen med et personlig og kreativt preg som gir et veldig sterkt budskap i nå dagens samfunn.

Hele prosjektet sier at livet vårt har ikke vært en dans på roser mellom disse blokkene, derfor tyr alle som vokser opp i slike miljø til vold under visse omstendigheter. Vold løser ingenting, men det gir mange en “closure” på hvem som står øverst blant ryktene.

Jeg håper bare at folk etter det budskapet jeg deler vil på egenhånd bare åpne synet på hvem som er hvem og ta de riktige valgene for seg selv og sine.

Hva er det største du har opplevd i karrieren din så langt?

Det største jeg har opplevd i musikken ligger i en helhet fra hvor jeg startet og hvor jeg er. Hvor mange personer der ute kan si de har ærlig og redelig jobbet med musikken på fulltid siden de var 12 år. Jeg har til sammen varmet opp for alle de jeg så opp til den tid. Jeg har opptrådt på nesten alle scener unntatt Telenor arena og Oslo spektrum. Jeg har personlig laget over 1000 sanger som har forsvunnet i min tid. Jeg har ikke no annet å skryte av annet enn at jeg elsker det jeg gjør og har alltid gjort det.

Hvordan har responsen vært blant folk på det du driver med?

Responsen til musikken jeg lager har alltid vært bra gjennom alle tider, men denne tiden nå som jeg jobber med Leo Ajkic har responsen føltes mer ekte enn det den har gjort før. Jeg tror det har noe å gjøre med at jeg treffer også en eldre målgruppe som har litt mer å si enn vanlig. Jeg får mange meldinger daglig, like mange som jeg fikk når det først “poppet” for meg. Siden da har jeg alltid svart disse meldingene og vist de som sender meg meldinger at jeg faktisk bryr meg. Det du gir får du alltid tilbake, om du ikke får nok tilbake så handler det om at det mennesker er kravstor. Har ikke møtt på så mange enda, men de finns.

Alt i alt, jeg er kjempeglad mine supporters som har støttet meg gjennom hele reisen.

Hva er planene videre?

Videre nå har jeg spart mye materiale som er snart klart til å skytes ut. Forrige år jobbet jeg med to fantastiske filmskapere fra Filmskolen i Lillehammer. Martin Torvbråten og Michael Mark Lanham har stått for det å lage en dokumentarfilm om mitt musikkliv og hva som skjedde meg i 2019-2020. Dette kommer på NRK i løpet av kort tid nå.

Jeg jobber også aktivt med et album som står meg veldig nært i nå 2 år snart. Den lanseres nå om ikke veldig lenge, kanskje i oktober en tid, men dette er et album som er veldig personlig for meg og forteller min historie ingen har hørt før.

Etter denne perioden jeg har ventet evig lenge på så har jeg samlet også mange singler og collabs som jeg tror hele Norge kan elske. Med andre ord så har jeg masse på lager som jeg tror kommer litt som et sjokk med tanke på kvalitet og utseende.

Hva er den store drømmen? Noen du drømmer å samarbeide med?

Den store drømmen er å oppfylle alle ønsker jeg har hatt gjennom disse 8 årene med hard jobbing. Det å skape en stabil inntekt på vegne av min mor og sende et viktig samt sterk budskap om en endring. Gjøre en jobb som er omtrent umulig (endre dagens samfunn og miljø).

Jeg har alltid hatt lyst til å jobbe med de største av de største som er Karpe Diem, Madcon og Admiral P som jeg så opp til i min tid. Selv om øynene mine alltid har vært interessert i utenlandske artister.

Hva vil du si til generasjonen 13 til 27 år, som drømmer om å leve av talentet sitt, uansett hva det skulle være? Har du noen tips, råd?

TRO PÅ DEG SELV! Om DU har drømmer så er det kun DU som kan gjøre de til realitet. Vi lever kun en gang så gjør alltid det beste ut av alt DU gjør. Sist men ikke minst, aldri gi opp.

20 år gamle Torine fra Arendal ble som 16 åring kjent fra Idol. Siden den gang har hun rukket å slippe fire råfine singler: «Cliché», «Make U Cry», «Dancing In My Sleep» og «Irresponsible». I dag slipper hun sin femte singel «Stupid Things» som vi i Generation 2.0 elsker. Tross ung alder har Torine allerede samarbeidet med Alan Walker, Tungevaag og K-391 og drømmer nå om å samarbeide med Cashmere Cat. Torine vil få hele verden til å høre på sukkersøt, Disney inspirert pop-rock igjen. Det har vi god tro på at hun klarer!

Hvor lenge har du drevet med musikk?

Jeg har drevet med musikk siden jeg var liten! Da jeg var fire år pleide jeg å arrangere mine egne konserter hjemme i stua til mamma, og jeg syntes det var så gøy, at jeg rett og slett ikke har klart å stoppe. Mamma kommer fremdeles på alle konsertene jeg gjør forresten, hun er nok min største fan.

Hva er historien bak din nye singel «Stupid Things»?

Jeg er en veldig klumsete jente av natur, jeg tenker meg aldri om før jeg snakker, og tenker aldri på konsekvensene av det jeg gjør. Det hadde jeg lyst til å skrive en sang om rett og slett. I tillegg hadde jeg lyst til å lage en litt mer rocka låt, og slippe løs min indre Avril Lavigne, som jeg har hatt en drøm om å gjøre lenge.

Hvordan har responsen på musikken din vært?

Jeg har fått mange hyggelige tilbakemeldinger fra folk som har hørt musikken min, og det setter jeg stor pris på. Noen sier at de kjenner seg igjen i tekstene jeg skriver, og har kjent på noen av de samme følelsene som jeg synger om, og det betyr utrolig mye. Nå gleder jeg meg bare til å komme meg ut på veien og spille konserter, og få treffe så mange som mulig.

Hva er planene videre?

Planen min er å våkne opp i morgen og innse at de pandemigreiene bare var en sykt rar drøm. Jeg har allerede pakket kofferten min og er klar til å dra på verdensturné. De sier noe om røde og grønne land, men jeg har ikke helt funnet ut hva det betyr.

Hva er den store drømmen? Noen artister/produsenter du drømmer om å jobbe med? (Gjerne nevn om det er noen norske artister/produsenter)

Drømmen min er å få hele verden til å begynne å høre på sukkersøt og Disney-inspirert pop-rock igjen, og arrangere en stor sommerfest i hagen min hjemme i Arendal, hvor alle er invitert. Da skal vi headbange, knuse gitarer, og høre på “Bimbo” av Lambretta på repeat. I tillegg drømmer jeg om å jobbe med Cashmere Cat, jeg tror vi kunne laget noe sykt kult sammen.

Hva vil du si til generasjonen din, 13-27 år, som drømmer om å drive med talentet ditt, hva enn det er?

Bare gjør det! Jeg synes alle skal følge drømmen sin, uansett hva det er. Ikke vent – følg hjertet og hopp i det. Hvis du er flink da, hvis ikke burde du finne på noe annet.