19 år gamle Siri Elton har allerede i ung alder gitt ut fem låter på Spotify og har helt siden hun var liten hatt en stor lidenskap for musikk. Vi i Generation 2.0 elsker den nye låta hennes «Breaking Glass» og vi har stor trua på at Siri er en av de store nye stjerneskuddene i Norge. Vi har tatt en prat med henne!

 

– Hvor lenge har du drevet på med musikk?

 

Musikk har vært en del av meg siden dag én. Da jeg var liten sang mamma alt til meg. Hun sang at jeg måtte kle på meg, at vi skulle spise, ut og kjøre bil, osv. Hun la melodi i alt. Det gjorde at jeg sang før jeg kunne snakke, og derfra har kjærligheten for sang og musikk bare utviklet seg.

Første gang jeg sang for et publikum var i 60-årsdagen til mormor – da var jeg 4 år gammel og sang bursdagssangen. Det ga mersmak og etter det har jeg tatt alle muligheter jeg har fått til å stå på scenen.

– Hvordan startet karrieren din?

 

Karrieren min startet vel i hodet mitt da jeg var veldig ung – jeg begynte å skrive låter da jeg var 13. Jeg hadde vel store planer ganske tidlig og drømte nok større enn jeg hadde mulighet til å realisere der og da. Men høsten 2017 var jeg med mamma i Norsk Lydstudio for å spille inn låter til en musikal vi har satt opp nå. I en pause spilte jeg på flygelet og sang Someone Else, som jeg hadde skrevet kort tid før. Da var det egentlig gjort. Produsentene i studio var like gira som meg, og plutselig var både Someone Else og You Got Me på Spotify. Alt gikk så ekstremt fort.

 

 

Jeg flyttet hjemmefra som 16-åring for å gå på musikklinja ved Skeisvang vg i Haugesund. Det å flytte så tidlig har alltid vært utenkelig for meg, rett og slett fordi jeg er så hjemmekjær. Men jeg gjorde det likevel, for det var jo ingenting annet jeg ville. Første året var veldig tøft. Tøffere enn jeg turde å innrømme der og da, men jeg lengta mye og dro mye hjem. Men det løsna jo, og jeg angrer ikke et sekund. Det er et av de bedre valgene jeg har tatt og jeg lærte utrolig mye.

 

– Hvordan ser en typisk hverdag/uke ut for deg?

 

Hverdagen min er veldig lite strukturert. Og hva jeg gjør kommer helt an på hvilke prosjekter jeg har gående. Akkurat nå er jeg hjemme i Odda og spiller i musikalen Albert&Leonie, som mamma har skrevet. Så nå er det forestilling på kveldene, og trening og forberedelser på dagen.

– Hva er historien bak den nye låta di «Breaking Glass», hvordan ble den til?

 

Breaking Glass handler om dårlige forhold, som er så bra når de først er bra, at man aldri kommer seg helt ut. Det skjer i så utrolig mange forhold – ikke bare kjærlighet, men venner, familie, jobb – og jeg har opplevd det selv flere ganger. Det er ikke noen god følelse å vite at man burde gi slipp, men så klarer man det ikke fordi de få gode øyeblikkene er så perfekte. Jeg tror det er en låt alle kan kjenne seg igjen i, uansett hvor man er i livet.

 

 

Låten er produsert i Norsk Lydstudio, altså i samme studio som Someone Else og You Got Me ble til i. Det vi gjorde annerledes med denne låta var at jeg fikk et track først som jeg skulle skrive og legge melodi over. Dette var en helt ny måte for meg å jobbe på – som gjorde prosessen så utrolig gøy! Jeg elsker å prøve nye ting. Da jeg skrev den var jeg egentlig midt i den verste skrivesperreperioden jeg har hatt. Den varte så lenge! Så da jeg fikk høre tracket og sperren endelig slapp, så skrev jeg vel hele teksten på under en time. Alt bare ramla ut – og det var så deilig!! Så selv om Breaking Glass har et sårt tema, så forbinder jeg den likevel med lettelse og glede.

 

– Hva er høydepunktet ditt sålangt i karrieren?

 

Oi. Nå spør du vanskelig. Jeg klarer ikke helt å dra fram et høydepunkt – for for meg så er det et høydepunkt hver gang jeg står på scenen. Men jeg må si det er noe eget å fremføre egne låter – og hvertfall med skikkelig band i ryggen. Da koser jeg meg!!

Ellers er musikalen vi holder på med nå utrolig stas å få være med på! Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle trives så godt med skuespill som det jeg gjør.

 

– Hvem ser du opp til? Hvem kunne du tenkt deg å jobbet med i fremtiden?

 

Mamma. Hun er mitt aller største forbilde på alle måter. Det er ingen jeg vet om som jobber så hardt som henne – og i tillegg alltid er blid. Og så er det jo hun som er hele grunnen til at jeg driver med musikk i dag. Hadde det ikke vært for mamma så vet jeg ikke hvor jeg hadde vært.

Ellers var vel min første store kjærlighet Kurt Nilsen. Jeg satt klistra foran TV’en da han vant Idol i 2003, fire år gammel og sang med på alle låtene.

 

Jeg har også stor kjærlighet for Elton John, Maria Mena, Ina Wroldsen, Cezinando, Sigrid – norske artister altså!! Det er noe med de.

– Hva er planene videre? Hva drømmer du om å oppnå?

 

Planen videre er å jobbe så mye med musikk som jeg kan. Skrive masse, gi ut masse, synge masse. Også har jeg så lyst til å få meg band!! Det er på tide nå! Det er ikke det samme å opptre uten.

 

Jeg drømmer om å kunne skape, skrive, dele, og drive med musikk så lenge det går. Og å opptre så mye jeg kan. Jeg klarer ikke beskrive følelsen jeg får av å stå på scenen – det er den absolutt beste følelsen jeg vet om. Det bruser i hele meg. Og det gjør faktisk fysisk vondt i kroppen når jeg går på konserter og vet at jeg ikke skal opp på den scenen selv.

– Hva vil dere si til generasjonen 13-27 år. Som drømmer om å leve av talentet sitt, hva enn det er?

 

Aldri gi opp. Jeg vet det virker som et umulig råd, men det er det som er greia altså.

 

Og nyt hele opplevelsen, nyt jobbingen, sett pris på hvert sekund du bruker på å jobbe mot drømmen. For med en gang man når et mål, så setter man seg nye. Sånn er vi mennesker skapt. Derfor er det så utrolig viktig å ikke glemme å leve i nuet. Enda en klisjé – men det er så sant. Jeg har troa på at det er plass til ALLE som har en drøm, uansett hva det måtte være.

Lyst til å komme i kontakt med Siri, klikk HER!

20 år gamle Victoria Skau fra Nessoden er youtuber på fulltid, hun når ut til over 40 000 på kanalen sin og skaper daglig morsomme og kreative videoer til følgerne sine. For Viktoria er det også viktig å bruke stemmen sin politisk, det skal hun nå gjøre med nettserien “Mission Impact” laget av Hacienda Film og Differ Media. Victoria har nemlig det siste halvåret lært om Norge og våpeneksport. Visste du at hvert år tjener Norge milliarder på eksport av våpen og militært utstyr? Blant annet til diktaturer og land vi vet bryter menneskerettighetene. “Innen 2030 skal verden bli bærekraftig. Kan tre ungdommer gjøre en forskjell?” Det er det Mission Impact handler om, og vi har tatt en prat med Victoria som er en av hovedkarakterene i serien. Hun har en oppfordring til utenriksminister Ine Eriksen Søreide.

Hvordan reagerte du da du fikk vite at du skulle lære om våpeneksport i Mission Impact, kunne du noe om det fra før av?

 

Da jeg fikk vite at mitt Mission i serien skulle handle om våpeneksport må jeg ærlig innrømme at jeg ble sjokkert. Fra før av visste jeg ingen ting om våpeneksporten, og har naivt nok alltid trodd at det «selvfølgelig» ikke er noe «fredsnasjonen» Norge er involvert i. Av den grunn kan man mildt sagt si at mitt syn på Norge raskt ble forandret da jeg fikk vite at Norge er et av de landene i verden med størst våpeneksport per innbygger, og som selger krigsmateriell til både land og diktaturer vi vet bryter menneskerettighetene.

 

 

Hvordan var reisen din til Lesbos, hva gjorde mest inntrykk på deg?

 

Reisen min til Lesbos er definitivt det tøffeste jeg har vært med på i hele mitt liv, og en opplevelse som virkelig forandret meg som menneske. På denne turen fikk jeg blant annet møte flyktninger fra Jemen, høre deres forferdelige historie og være vitne til helt umenneskelige levevilkår. Krig og konflikt som alltid har vært så fjernt for meg føltes plutselig så altfor nært, der jeg satt ansikt til ansikt med disse menneskene. Jeg klarte ikke slippe tanken på at; «Det er faktisk det her Norge risikerer å bidra til. Det er mitt land som risikerer å ødelegge ditt». Noe som uten tvil gjorde sterkest inntrykk på meg.

Hva slags erfaringer fra turen synes du er viktig å dele med oss her hjemme i Norge?

 

På turen fikk jeg oppleve en grusom virkelighet jeg ikke visste at eksisterte, men samtidig fikk jeg se så mye håp. Dette er mennesker som har all grunn til å føle på hat og sinne, men allikevel var det aldri noe jeg fikk se noe til. Jeg så kun pågangsmotet og viljestyrken etter å skape en forskjell. Både for seg selv, menneskene rundt seg, men også en bedre verden for oss alle å leve i. Til tross for den urettferdig situasjonen de nå er fanget i. Det er en erfaring jeg virkelig tar med meg videre i livet, som jeg syntes var beundringsverdig. At uansett hvor håpløst ting kan føles, så er det ikke det. Man må snu om situasjonen og tankegangen, og se lyset i enden av tunnelen. Vi kan alle jobbe for å skape en forskjell og en bedre verden for alle å leve i, så lenge man hvert fall gjør litt. For så lenge vi alle gjør litt, vil det til slutt utgjøre en stor forskjell. Den følelsen og tanken er viktig at vi tar med oss og husker på.

 

 

Hva har du lært om våpeneksport som du vil formidle til dine unge følgere?

 

Jeg tror altfor mange tenker at våpeneksport er et så komplisert tema, og at man derfor ikke «orker» å sette seg inn i det. Man forventer muligens tall, statistikker, vanskelige navn og et innviklet system. Eller så tror man det kun omhandler retningslinjer, lover og regler. Når sannheten er at våpeneksport i realiteten er veldig simpelt. Norge selger våpen og militært utstyr som risikerer å drepe sivile. Det vil vi ikke være med på. Så enkelt som det.

 

 

Hvordan har det vært å være med i Mission Impact? Hvordan har responsen vært?

 

Det har vært helt fantastisk å få lov til å være med i en så viktig serie som Mission Impact. Jeg føler virkelig at jeg fått oppleve mer enn hva mange andre på min alder har gjort. På både godt og vondt. Noe som definitivt har utviklet meg i stor grad som menneske. Samtidig har jeg alltid vært opptatt av å bruke stemmen og posisjonen min til noe viktig, så det å få lov til å representere et så viktig tema som våpeneksport utad, det er stort for meg.

Responsen har vært helt overveldende. Hittil har jeg kun fått positive tilbakemeldinger fra rørte og engasjerte ungdom, som er klar for endring. Selv barn helt ned i 8-års alderen sender meg meldinger om hvor klare de er for å skape en forskjell. Noe som er helt utrolig. Det viser at serien virkelig har truffet, og klart å vise at man som individ aldri er for liten til å gjøre noe og ta grep.

 

 

Hva er målet videre, hva kan vi gjøre for at politikerne tar ansvar?

 

Målet videre er å gi barn og ungdom håp for fremtiden, og vise at det nytter å jobbe for en mer bærekraftig fremtid. Vi ønsker å spre engasjement, og vise at det er mulig å engasjere seg uansett hvem man er. Vi må også jobbe for å informere og belyse enda fler om hva Norge faktisk risikerer å være med på. For hvordan kan vi skape en forskjell om ingen faktisk vet hva som skjer? Jo fler som vet, jo lettere blir det å pushe politikerne til å ta ansvar. For da kan vi legge press på både myndigheter og politikere, for at Norge skal bli en fredsnasjon i handling, og IKKE bare i ord.

 

Du kan se hele “Mission Impact” på youtube og facebook gratis!

21 år gamle Gina fra Hønefoss har en stor drøm, hun vil bli en av Norges beste motefotografer. Hun er utdannet fotograf på Nordic School of Photography og jobber i dag som freelance fotograf. Hun har jobbet med flere store profiler som Kristine Ullebø, Marlin Nesvoll, Anniken Jørgensen og Eirin Kristiansen. Drømmen er å reise verden rundt som motefotograf, hun elsker å ta bilder av nye mennesker. Vi har tatt en prat med det unge talentet!

 

– Hvor lenge har du drevet med fotografering, hva fikk deg til å starte?

 

Jeg begynte vel å ta bilder da jeg gikk på barneskolen. Jeg fikk et digitalkamera til jul et år, og knipset alltid bilder av blomstene i hagen, eller hva enn som gikk forbi meg. Jeg tok bilder av alt. Jeg var hun som tok med seg kamera på jentekvelder, alltid. Da jeg komfirmerte meg kjøpte jeg meg mitt første speilreflekskamera, et Canon 600d, og etter det var jeg frelst. Jeg lærte meg alt av innstillinger over den sommeren, og tok bilder hele tiden. Da begynte jeg å ta masse selvportretter, som senere utviklet seg til å bli portretter av andre. Vet ikke helt hva som gjorde meg så hekta, men det ble bare min greie. Har aldri lagt kameraet ned etter det.

– Har du opplevd noen utfordringer med å jobbe som fotograf?

 

Foto er et hardt yrke. Først og fremst så er markedet for foto så lite fra hva det var en gang i tiden. Alle kan ta bilder, og alle har bra kamera på iphonen sin, så folk trenger ikke fotograf lenger. Da jeg gikk på videregående mistet jeg troa på at jeg kunne bli fotograf. Hadde blant annet en lærer som fortalte meg at jeg bare kunne glemme å leve av å være fotograf, han mente jeg måtte gjøre noe annet. Men jeg bestemte meg etter en stund for å satse, for det er jo dette jeg ønsker. Jeg vil jo ikke noe annet enn det her. For det ville ha vært for feigt å bare droppe det uten å ha prøvd.

En annen ting jeg har opplevd var da jeg skulle assistere en fotograf, og jeg fikk høre at jeg ikke kunne kjøre stor bil eller bære tungt fordi jeg var jente. Det var ganske dritt å høre. Nå er jeg ingen muskelbunt, men det er da absolutt ikke fordi jeg er jente. Jeg blir så forbanna av sånne holdninger. Og disse finnes dessverre også i fotobransjen, som beklageligvis er i flertall av menn.

 

– Hvordan ser en typisk hverdag/uke ut for deg? (dette kan være litt urelevant spørsmål, siden jeg fotograferer litt for lite om dagen..)

Nå om dagen har jeg nettopp begynt i en 20% fast stilling i Hønefoss (hjembyen min), nettopp for å ha noe fast ved siden av fotovirksomheten min. Siden bedriften min er i oppstartsfasen så må jeg ha en fast inntenkt nå, for så å opparbeide meg kunder. Forhåpentligvis kan jeg, om noen år, jobbe fullt av å være fotograf. Men per dags dato blir det lite motefotografi, og mye bilder til bedrifter. Jeg er alltid på utkikk etter nye og spennende jobber.

 

– Hvis du skulle velge dine tre favoritt bilder som du har tatt, hvilke er de?

Liker veldig godt dette her av Maiken (øverst). Dette var fra en fin shoot vi hadde i en tom leilighet på Frogner en sommerdag. Synes det er noe med lyset og blikket som jeg føler jeg fanget godt. Maiken var herlig å jobbe med.

 

Det andre bildet jeg liker er det andre bilde av Karin. Det er fra prosjektet mitt “The New Wave”, som handler om å tørre å skille seg ut, og steppe ut av A4-sjangeren. Jeg føler Karin representerer dette så bra, og derfor digger jeg dette bildet.

 

Det siste bildet er av Gustav. Er noe med blikket her jeg liker. Og fregnene!! De er så nydelige.

– Hva er høydepunktet ditt sålangt i karrieren?

 

Høydepunket mitt så langt i karrieren er da jeg gjorde en kampanje for Ecco i fjor vår. Det var den første ordentlige kampanjen jeg gjorde, og det skulle trykkes i Costume. Så jeg følte på sjukt mye press, men det var så moro! Ble veldig stolt av meg selv da jeg så bildene på trykk i magasinet. Har alltid hatt en drøm om å få bildene på trykk i Costume.

– Hvem ser du opp til?

 

Jeg har flere fotografer jeg ser opp til. Etter at jeg sluttet på skolen jeg gikk på, Bilder Nordic School of Photography, så fikk jeg flere forbilder der. Flere av lærerne der er så sinnsykt dyktige, og utrolig hardtarbeidende. De var flinke til å veilede og hjelpe til da jeg trengte det, og jeg ser så opp til det de gjør på skolen for elevene og i sitt eget arbeid. Fotomessig ser jeg veldig opp til Janne Rugland. Hun er en fantastisk fotograf, og arbeidet hennes er nydelig.

 

– Hva er planene videre? Hva drømmer du om å oppnå?

 

Planene videre er å etablere fotobedriften min videre, og opparbeide meg en kundegruppe. Også shoote, masse. Forhåpentligvis, en vakker dag, så kan jeg leve av å ta bilder. Det er den aller største drømmen jeg har. Bare leve av å ta motebilder for magasiner, reise verden rundt med kameraet mitt.

– Hva vil du si til generasjonen 13-27 år. Som drømmer om å leve av talentet sitt, hva enn det er?

 

Det jeg vil si er: Kjør på og ikke vær redd! Jeg skal ikke si jeg er så flink der selv, for jeg er livredd i det jeg gjør, men allikevel må man tørre å satse. Om det så betyr at man må hoppe i det med begge beina først. For kreative yrker, eller store drømmer, er ofte harde å leve av. Men det som driver en er lysten til å gjøre det, og at man kan strekke seg etter et mål. Også må man bare jobbe beinhardt frem til man kommer litt etter litt nærmere det målet.

 

Lyst til å jobbe med Gina? Send henne en mail på gina.karlengen@hotmail.com

På papiret skulle man tro at Lila var en erfaren og etablert artist – hun har vært i musikkbransjen i over 10 år. Stemmen hennes høres ut som en selvsikker voksen kvinne, men til manges store overraskelse er Lila kun 17 år gammel. Hun er ikke som alle andre 17 åringer, og har fått erfart mye på godt og vondt i tidlig alder. Ei jente med en stor drøm, som hver dag prøver å finne seg selv. Vi har tatt en prat med supertalentet Lila fra Lyngdal.

 

Hvor lenge har du holdt på med musikk og hva fikk deg til å starte med det?

 

«Jeg startet med musikk da jeg var 9 år og året etter meldte jeg meg på Ungdommens Kulturmønstring. Jeg var veldig ung og supernervøs da jeg sto på scenen, kun 10 år gammel var jeg da, men det var viktig for meg å gjøre det fordi jeg fikk en følelse av at jeg endelig mestret noe. Jeg var faktisk flink til det jeg drev med. Det føltes godt og riktig å stå på scenen.»

 

 

Lila fikk sitt store gjennombrudd som 11 åring, da hun spilte inn en coverversjon av låta «Give your heart a break». Videoen nådde helt fram til Ellen Degeneres som delte låta for sine millionervis av følgere. Når du er så ung som 11 år, så er du ikke gammel nok til å være med i «idol» engang – så veien gikk rett fra Lyngdal til Ellen Degeneres.

 

«Det var surrealistisk. Jeg trodde aldri videoen min skulle nå ut til så mange. Jeg var stolt, men det var samtidig veldig skummelt. Jeg kunne faktisk ønske jeg ventet noen år, fordi det var utrolig stas å få all den oppmerksomheten, men den oppmerksomheten var kortvarig. Etter at videoen kom ut begynte jeg tidlig å tenke over at jeg måtte bli enda bedre og «toppe» det jeg hadde gjort. I tillegg er jeg fra et lite sted der det ikke alltid har vært like lett å «skille seg ut».

 

 

Året etter ga Lila ut sin første offisielle singel, «The Day You’ll Find Me» med Universal Music. Samme år, 12 år gammel sang hun inn vokalen til låta «Sveve på luft» for NRK.

 

Singelen som skulle forandre alt var «Don’t Let Go», en singel hun spilte inn da hun kun var 13 år sammen med produsenten Rat City. Singelen har i dag 8,2 millioner streams på Spotify, tall norske artister bare kan drømme om.

 

 

«Det var helt fantastisk alt jeg fikk oppleve fra jeg var 11 til 14 år. Don’t Let Go er vel kanskje den singelen jeg er mest stolt av, og det er fortsatt helt overveldende å tenke på hvor stor hit den ble. Men det var mye opp- og nedturer for meg i den perioden. Det er ikke lett å være så ung – jeg var jo fortsatt bare et barn, men likevel følte jeg at man måtte prestere hele tiden. Som om jeg var en voksen artist. Jeg ga meg selv et enormt press der jeg til slutt måtte gå i meg selv og ta vare på min egen psyke. Det var ikke lett å innse at jeg måtte roe ned, siden det er noe jeg elsker å gjøre, men det var så viktig for meg å jobbe med meg selv, og bli trygg i meg selv. For jeg har tenkt å drive med dette hele livet, så da er det viktig å lytte til kroppen.»

 

De siste tre årene har Lila gitt ut flere låter på Spotify, blant annet «Addicted», «Tell You» og «2020». Totalt har Lila over 10 millioner streams på Spotify. Selv om det er stort, så er ikke det dette som betyr mest for henne.

«Det som betyr mest for meg nå er at jeg får muligheten til å jobbe med flinke produsenter og opptre mye. Det er det jeg elsker å gjøre og har blitt mye flinkere til å ikke tenke på følgere, streams og tall. Det er så klart stas når ting går bra, men det viktigste for meg er at jeg er stolt av det jeg leverer. Jeg har jobbet mye med meg selv for å være her jeg er i dag, det er nok det jeg er mest stolt av.»

 

Hva er planene videre? Hva er din største drøm å oppnå?

 

«Drømmen min må være å opptre på VG lista en gang. Jeg hadde også elsket å varme opp for artister som Astrid S, hun synes jeg er kul! Ser opp til henne og artister som Dagny og Zara Larsson. Jeg håper at jeg videre får være masse i studio og drømmer om å jobbe med flinke produsenter. Skriv at de må bare kontakte meg! La meg få muligheten til å spille og synge, det er det jeg er ment for å gjøre!»

Hva vil du si til generasjonen 13-27 år, og som drømmer om å leve av talentet sitt, hva enn det er?

 

«Pass på deg selv. Det er en spennende verden, plutselig kan ting gå veldig bra og andre dager ikke. Tenk hvor god du kan bli til det DU gjør, ikke sammenlign deg med noen andre. Sammenligninger er det som dreper flest drømmer. Det har holdt på å ta knekken på meg, så det kan jeg skrive under på. Bare «Go for it!»

 

Lyst til å samarbeide med Lila? Kontakt henne på lila.abrahamsen@gmail.com

Frida Ottesen er mest kjent for sin deltagelse i nettserien “Sweatshop – dødsbillig mote”, som viste de forferdelige arbeidsforholdene som tekstilarbeiderne i Kambodsja jobber under. Dette opprørte og engasjerte Frida så mye at hun i etterkant har reist Norge rundt for å snakket om forholdene i tekstilindustrien. Hun er opptatt av miljø, likeverd og en rettferdig tekstilbransje. Frida har en sterk stemme, men det kanskje ikke alle vet er at hun også har et stort talent – Frida er nemlig helt rå på å tegne!

 

«Jeg har tegnet hele livet, men var veldig opphengt i å tegne alt veldig «riktig», det skulle se mest mulig realistisk ut. Men for 3-4 år siden begynte jeg mer og mer å finne min egen stil, og da jeg tillot meg selv å eksperimentere mer, og leke meg med kunsten.»

Og hva fikk deg til å starte med å tegne?

 

«Både mamma, pappa og bestemor har vært kreative, og tegnet en del, så det kom veldig naturlig for meg å sitte sammen med dem, og lære, skape og leke oss i mellom. Spesielt har mamma inspirert meg mye!»

 

Hvordan var barndommen din?

 

“Barndommen har vært en berg-og-dalbane, da det var en del flytting – fra Vadsø i Finnmark, til Notodden i Telemark, og deretter Stavanger. Da jeg bodde i Notodden ble jeg mobbet, og jeg kan huske at jeg elsket å sitte på rommet og tegne. Det fikk meg til å glemme det vonde som hadde skjedd på skolen.”

Hvor mye av tiden din bruker du på å tegne?

 

«Kreativitet og «flow» er noe som kommer og går for meg, og det kan være litt frustrerende. Noen perioder har jeg en million ting jeg vil tegne, og har et notat på telefonen hvor jeg skriver ned alle ideene som kommer – mens andre perioder har jeg ikke lyst å plukke opp tusjene engang. Jeg har en slik uinspirert periode nå, og ønsker ikke å pushe meg selv til å tegne, men ser fram til at kreativiteten flyter fritt igjen! Så jeg kan sitte alt i fra 20min til 6 timer i strekk å tegne. Noen av tegningene jeg har, har jeg brukt over 20 timer på.»

Hvordan ser en typisk uke ut for deg?

 

«Jeg har ingen typisk hverdag/uke… Dagene er så totalt forskjellige, og jeg liker uforutsigbarhet. Jeg er der i livet hvor jeg ikke skiller på ukedag og helg, fordi hver dag føles som helg for meg. Jeg skaper selv denne sinnstemningen. Kan vel si at for meg er det veldig viktig å fylle dagene mine med ting som gjør meg tilfreds, glad og lykkelig. Og jeg elsker å ikke stresse. Jeg liker å sove lenge, ta meg god tid med frokost, og deretter kan hva som helst skje, men som oftest tilbringer jeg tid sammen med kjæresten min. Vi gjør alt sammen: Har spakvelder sammen, synger sammen, danser, gjør yoga, leser bok, går til havet, tegner… For meg er det veldig betydningsfult å tilbringe tid med kjæresten min. Han inspirerer meg veldig!”

Hva er høydepunktene dine så langt som kunstner?

 

«Jeg husker veldig godt min første kunstutstilling/kunstsalg som var i Munkehagen i Stavanger. Jeg fikk solgt for flere tusen kroner, og folk var så oppmuntrende og positive. Jeg husker at jeg drømte om å ha en utstilling, men trodde det kom til å ta lang til å nå det målet. Men det skjedde raskere enn jeg hadde trodd! Da følte jeg på suksess!»

Hva er planene videre? Hva er din største drøm?

 

«Jeg ønsker å kunne skape workshops/kunstreiser hvor folk kan lære mer om å komme i kontakt med sine indre visjoner, gjerne gjennom meditasjon og drømmetydning, og bruke følelsene sine i kunsten. Hadde vært helt fantastisk å kunne skape helhetlige retreats for kunstneriske sjeler.»

Hva vil du si til generasjonen 13-27 år. Som drømmer om å leve av talentet sitt, hva enn det er?

 

«Du er unik, din kunstform er unik, og det vil ALLTID være noen som liker det du gjør. Så bare gjør din greie, ikke vær redd for å vise verkene dine til folk, og ta sjansene du får. Har du troen på deg selv, kan du få til det meste!»

Dans kan formidle så mye følelser uten å måtte fortelle et eneste ord. Kunsten å mestre dans er et stort talent, det har definitivt trioen Manuela, Michela og Djærika. De står bak den ferske dansegruppa MOIRA production, en dansegruppe som jobber beinhardt og drømmer stort! Vi skal bli bedre kjent med jentene!

 

Hvor lenge har dere holdt på med dans og hva fikk dere til å starte med det?

 

Manuela: Foreldrene mine sendte meg på barnedans da jeg gikk i barnehagen. I løpet av barneskolen fikk jeg danset meg gjennom de fleste stilene man kan tenke seg og forelsket meg i kunsten. Jeg elsket alltid å være student og å få stå på scenen, men på ungdomsskolen begynte jeg selv å undervise og skjønte hvor viktig og givende det kan være å trene opp neste generasjon med dansere. I dag nyter jeg alle sidene av det å være en danser like mye, alt fra treningen og det å få stå på scenen og fremføre selv til å trene opp dansere i alle aldersgrupper og veilede de mot å finne sitt egne uttrykk.

Micaela: Jeg startet på dans i 3/4 årsalderen på barnedans. Grunnen var nok en blanding av at jeg hadde en eldre søster som gikk på dans (Manuela), en mor med stor kjærlighet for dans og musikk og det at jeg var en energibombe som måtte ha et sted jeg kunne få/ta oppmerksomhet. Med årene hadde jeg fått prøve meg på alle mulige dansestiler og da kom også en mer forståelse av dans i form av utrykksform, mestringsfølelse, hvor glad den gjorde meg i tillegg til trenerne mine og andre store dansere/artister som motiverte og inspirerte til å fortsette.

 

Djærika: Jeg er oppvokst i en stor familie med mye musikk og dans, så jeg har vært rundt det helt siden jeg var liten. Derfor ble det egentlig veldig naturlig for meg å starte på dansekurs i 4 klasse. Når jeg ble eldre og det ble mer seriøst pendlet jeg faktisk frem og tilbake mellom Trondheim og Oslo i noen år, for å få med meg workshops som foregikk i byen. Så gikk det opp for meg at det absolutt var dans jeg ville drive med og miljøet i Namsos var for lite. Jeg bestemte meg derfor for å flytte til Oslo for å kunne realisere drømmen.

Hvordan ble dere tre kjent?

 

Micaela og Manuela er søstre og ble først kjent med Djærika gjennom dansestudioene The Vibe og Quickstyle Studio i 2010, etter at Djærika hadde flyttet til Oslo fra Namsos for å satse på dans. På denne tiden var vi kun bekjente som tok klasser på samme sted. Det var ikke før noen år senere at vi ble veldig godt kjent da alle tre fortsatt gikk på Quick Style Studio. På denne tiden og utover var vi også medlemmer i fler av de samme dansegruppene. Med årene har vennskapet vokst og nå er vi 3 søstre som henger sammen hele tiden.

 

 

Fortell om MOIRA production , når skapte dere gruppa og hva er visjonen deres?

 

MOIRA production er veldig nytt og ble skapt i våren 2018 da vi alle savnet å være i en gruppe og skape noe sammen. Vi trente sammen hele tiden og var alltid med i hverandres private prosjekter så det var egentlig veldig naturlig. MOIRA er gruppenavnet og representerer oss 3, mens MOIRA production er alt vi 3 skaper. Dette fordi vi ønsker å kunne ha med oss fler dansere i prosjektene våres og det ville blitt forvirrende å forstå hvem som var i gruppen dersom vi kun brukte navnet MOIRA. Med MOIRA production har vi friere tøyler. Vi 3 er MOIRA og det vi skaper -om det så kun er oss eller 10 dansere til- er MOIRA production.

 

«MOIRA skal fremme viktigheten av dans i ulike arenaer. Både som et direkte hjelpeverktøy men også som historieforteller og øyeåpner. Målet er at man alltid skal huske følelsen man sitter igjen med etter å ha sett en av våres produksjoner.»

Hvordan ser en typisk hverdag/uke ut for dere? Hvor mange timer går til dans i uka?

 

På ettermiddag/kveld går tiden til undervisning og å selv ta klasser for alle tre mandag til torsdag og er mellom 3-6 timer hver dag. På tirsdag formiddag kl 11-15 har vi fast MOIRA treningstid, men dette strekker seg alltid til fler dager i uken. På morgningene vi ikke møtes planlegger vi klassene våres hver for oss. Søndagene har vi også undervisning, da jobber Manuela og Micaela med et kompani i Drøbak og Djærika med et kompani i Oslo. Tiden som er til overs setter vi til møter hvor vi planlegger ting/skriver søknader/finner kostymer til show eller bare henger.

 

Før show/andre jobber er det mest hektisk og intensivt, da møtes vi hver dag både før og etter undervisning/klasser. Med andre ord – dagene går til dans.

 

Hvem ser dere opp til?

 

Dette er et vanskelig spørsmål, fordi det er så mange! Først og fremst ser vi opp til hverandre og det er nok derfor vi jobber så bra sammen. Og så er det klart at vi ser opp til Quick Crew fordi de har gitt oss så mye opp gjennom årene som trenere og med Quick Style Studio. Uten å ramse opp den ene etter den andre kan vi si at vi inspireres av mange ulike artister i alle slags sjangere som tør å gå for drømmene sine og gjøre noe annerledes.

Hva er høydepunktene deres så langt som dansegruppe?

 

Vi er jo en veldig ny gruppe og har prøvd å bygge oss oppover med tiden og finne vår vei/vår ting på naturlig måte uten å stresse. Det vi brukte vårt første halvår på var bare å snakke masse for å finne ut hva vi ønsket med gruppa, og så filmet vi noen egne koreografier og var med på litt ting for å få navnet vårt ut. Det er først nå at vi har tatt litt større steg og søkt på plattformer her i Norge og i utlandet hvor vi kan planlegge større produksjoner. Det er viktig for oss at det vi viser er gjennomtenkt og noe vi er stolte av.

 

Tre ulike høydepunkter er:
1.Quick Style On Stage Vol.6 i Januar var absolutt en viktig dag. Da viste vi oss på en scene for de som betyr mest, både av familie, venner og andre dansere i bransjen. I tillegg var responsen veldig positiv.

 

2.Urban Moves i juni 2018, vårt aller første event og den første dagen MOIRA ble presentert til verden er en annen viktig dag for oss. Helt sikkert den mest nervepirrende dagen for oss alle, haha det er vel sånn når man skal vise noe nytt, men vi var klare!

3.I slutten av denne måneden har vi vår første jobb som gruppe. Da skal vi opptre med tre ulike show og vil for alltid huske den første dagen vi fikk tjene penger på MOIRA.

 

Hva er planene videre? Hva drømmer dere om å få til?

 

Vi har masse planer videre og spesielt masse planer i hodet haha, men man må bare jobbe steg for steg. Akkurat nå er en stor plan blant annet å lage kortfilmer hvor vi blander fler visuelle utrykk i tillegg til dans for å formidle viktige budskap.

 

Vi planlegger også å sette opp en forestilling og jobber oss fremover med dette fordi det er noe vi vil drive aktivt med i fremtiden. Drømmen er å kunne reise rundt i verden med vår egne forstillinger en dag.

Hva vil dere si til de som drømmer om å starte/drive med dans?

 

Go for it, absolutt! Det er for mange som sitter hjemme og drømmer om et annet liv. Når det kommer til dans nytter det ikke å gjemme seg, noe som gir mening når kroppen er dansens viktigste instrument. Hvis vi skulle gitt et tips så er det å finne en balanse med det å være «sulten» og «tålmodig», man må jobbe hardt, men også tørre å gi det tid. Så må man aldri glemme hvorfor man gjør det. Det er nødt til å gi deg glede, ellers vil du ikke klare å drive med det.

 

Hva vil dere si til generasjon 13-27 år som drømmer om å leve av talentet sitt, hva enn det er?Ikke vær redde for å drømme stort! Her har Norge mye å lære av andre kulturer. Hvis man ikke en gang klarer å drømme om å nå målet sitt, vil det heller aldri skje. Ikke sammenlign deg med andre for bare du kan gjøre din greie best. Klisje, men sant.

«Generation 2.0» er en plattform som retter seg mot ungdom fra 13 til 27 år. Her skal man få en mulighet til å vise frem sitt talent – uansett hvilket. Her skal ingen «stemmes ut» – bare presenteres, løftes frem, og anerkjennes. Når du får anerkjennelse for noe du brenner for, er god til, noe du står for –  så gir det selvtillit, og du tør kanskje bruke stemmen din mer. Mene mer. Tørre mer. Tro mer på deg selv.

 

Generation 2.0 skal bli en «talentbank» full av unge talenter i Norge, der ett eller flere talenter i uka løftes frem og presenteres her på nettsiden og i sosiale medier.

 

Hvert talent får tildelt et «Victim» nummer, som brukes i all omtale på sosiale medier. Dette gjør talentet søkbart både på Instagram, Facebook- og nettsidene til Generation 2.0.

 

Når vi snakker om det å være ung i dag – så snakker vi om hvor utfordrende det er. Hvor stort presset er på å passe inn, bli sett, på utseende, på kropp, på karakterer, på utdannelse, på antall følgere i sosiale medier, likes, på redselen for å falle utenfor, ikke være vellykket nok, pen nok, flink nok. Der våre foreldre sammenlignet seg selv med skolens kuleste – så sammenligner vi oss med hele verden på Instagram. Redselen for å mislykkes skygger ofte over stoltheten vi bør føle over det vi kan og den vi er. Offerrollen er lett å ta. Lett å la overta..

Generation 2.0 tar «Victim»-rollen tilbake. Vi skal se, løfte og heie frem talenter uten konkurranse, uten poengsummer og uten kritikk. Vi skal gjøre «victim» til «victory»!

 

Send inn ditt talent – ditt bidrag – under kategorien «join the crew». Kanskje blir du en av de vi løfter frem – og vi vil gjerne ha et bredt utvalg av talenter, også de vi ennå ikke har hørt om.

 

Sammen skaper vi «Generation 2.0» – og viser at et talent er så mye mer «sexy» enn bare å spille på kropp og utseende.

23 år gamle Gulla fra Drøbak kan være Norges nye rap-dronning! Hun elsker å lage musikk, hun er ikke redd for å ytre meningene sine – og har hele livet jobbet hardt for å nå drømmene sine. Gulla håper hun kan være en stor inspirasjon for unge jenter, en sterk feminist er hun!

 

Gulla startet med musikk da hun var liten, og som 8 åring var hun med i musikalen Annie. Etter det var hun med i flere oppsetninger, Barnas supershow, Sound of Music i Edderkoppen teater, Annie 2 på Chateau Neuf og Putti Putti Plott i Oslo Spektrum. Gulla danset klassisk ballett og gikk til sangpedagog i ti år. Hun elsket teater og musikaler, men det som gjorde at Gulla skilte seg litt ut var at hun i tillegg til dette var blodfan av rap og hip hop. Hennes største forbilde var broren hennes.

«Karpe var the shit! Før vi fant ut av at man kunne google sangtekster så skrev jeg ned alle tekstene til Karpe Diem på mobilen til alle jentene på fotballaget mitt da vi dro på fotballcamp.  Jeg hadde lært alle tekstene på egenhånd sånn at vi kunne synge tekstene sammen. Kunsten å være inder, Fem om morningen….. de gamle Karpe-låtene kunne jeg utenat, og jeg overtalte alltid foreldrene til venninnene mine til at vi måtte få lov til å dra på Karpe konsert. Jeg var blodfan»

 

Gulla levde i to forskjellige verdener.

 

Hun hadde det ikke alltid lett på skolen, men lot det ikke gå veldig inn på seg fordi hun alltid hadde noe som skjedde etter skolen som hun gledet seg til. Om det var å dra på dans, til sangpedagog eller turer til Oslo for å jobbe.

«Jeg hadde mye å spille på, men Drøbak er lite så jeg ble til tider utestengt.»

 

I tenårene var det ikke like lett å være annerledes, og Gulla flyttet til Oslo da hun var kun 16 år fordi hun fikk nok.

 

«Viktigste for meg, noe jeg har tenkt mye på, er at hvis man har en trygg base, hvis man har foreldre som er tilstede som anerkjener deg for den du er og som du kan stole på – så kan det skje masse dritt uten at det knekker deg. Jeg opplevde mye dritt på ungdomsskolen, starten på «sosiale medier» var ille, jeg ble hacket på Facebook og utlevert med alt man hadde skrevet der. Jeg ble fryst ut. Men fordi jeg hadde støttende folk i min nærmeste krets så kom jeg så sterkt ut av det til slutt».

 

Drømmen var alltid å bli artist, og Gulla startet med å realisere drømmen sin for tre år siden, i 2016. Hun jobbet i to år med tekstene sine,og lærte seg å produsere musikk på egenhånd slik at hun hadde kompetanse til å kunne forstå hvordan produsentene produserte låtene. På kvinnedagen i fjor slapp hun sin første offisielle låt «En annen dans» på soundcloud.

 

«Det var så skummelt og merkelig å gi ut noe som er så personlig. Hele livet jobbet jeg alltid med ting andre hadde gjort, med musikaler og dubbing av tv-serier. Nå var det mine egne ord, mine egne meninger, mitt budskap som skulle ut. Du må stå for det du sier, det er skummelt, men det er det som er min greie, take it or leave it.»

 

 

«Jeg skrev låta etter at jeg leste en kronikk der det sto «har ikke metoo gått for langt, skal ikke vi gutta få lov til å flørte»… Da ble jeg kjempeprovosert og tenkte mye på dette. Alt handler om at man må oppdra folk – foreldre og vi andre må snakke mer om hvordan man faktisk flørter, istedet for å si «Er det ikke lov å flørte?!» Man kan flørte på mange forskjellige måter, så det blir for lett å si at man ikke skal få lov til å flørte.. men om din definisjon på flørting er å komme bakfra og ta noen oppi skrittet på dansegulvet så skal du ikke få lov til å flørte.»

 

Etter å ha lansert sin første singel var Gulla innstilt på å ha en egen realeasekonsert Hun leide lokalet selv, lagde koreografien sammen med danserne, sydde alle kostymene selv, samt bakdroppet på scenen. Gulla er vant til å gjøre det meste på egenhånd, det er sånn man får til det man drømmer om. Senere ga hun ut konseptalbumet sitt «Y», som handler nettopp om generasjon Y.

«Jeg er stolt av å ha gitt ut albumet, for det gir meg så mange muligheter nå. Albumet er ikke perfekt, men det er bra nok, og det er meg. Det har gitt meg muligheten til å stå på scenen, noe jeg elsker å gjøre! Jeg får muligheten til å jobbe mer kreativt og møte mennesker i bransjen jeg ser opp til. Jeg elsker å møte kreative folk, og jeg har fått møtt så mange kule produsenter.»

 

For noen måneder siden slapp Gulla sin andre musikkvideo, som heter «Industri». Musikkvideoen har hun skrevet manus til selv, hatt regi, funnet alt av rekvisitter og kostyme og til og med klippet på egenhånd sammen med en venninne. Nevnte vi at hun også har skrevet låten selv?

 

Hva fikk deg til å lage musikkvideoen?

 

«Markedsføring av skjønnhetsprodukter uten vitenskapelig bevis fascinerer meg veldig. Hadde det vært en pille som hadde fått deg til å få lengre hår så hadde jo den pillen vært i shampoo. Det er så mange korttenkte produkter, og det synes jeg er problematisk. Det handler ikke om at jeg skal stoppe noe, men jeg vil starte diskusjoner og debatter om  hvorfor samfunnet vårt har blitt mer og mer opptatt av utseendet. Jeg liker ikke at man tjener penger på folks usikkerhet. Hva bør vi bli eksponert for og hva bør vi bli skjermet for? Det er viktig for meg å få ytre mine meninger.»

 

Drømmen til Gulla er å fortsette å lage masse bra musikk, spille konserter og lage kule videoer og sceneshow.

 

«Få muligheten til å legge sjelen min i alt jeg driver med er viktig, men viktigst av alt er å fortsette å være glad i meg selv og ta vare på meg selv.»

Hva vil du si til generasjonen 13-27 år. Som drømmer om å leve av talentet sitt, hva enn det er?

 

«Jeg vil si det jeg kunne ønske noen sa til meg og det er: Gjør det selv og det er ikke farlig! Ved å tørre å prøve mye på egenhånd, tørre å satse og feile så lærer du så ekstremt mye. Ta til deg kunnskap og inspirasjon overalt! Vær PÅ! Finn ut av hva som føles riktig for akkurat deg og lag noe du kan være stolt av om mange år, du må kunne stå for det. Tørre å feile, men aldri mist entusiasmen. Kanskje litt utradisjonelt å si, men kreativitet kommer best til utrykk hvis du har det bra med deg selv. Vet at det er mange som tenker at kunst kommer fram ved å ha det vondt og det å dyrke den smerten – men da kommer du til å tære på deg selv i lengden. Klarer du å bygge opp noe du er komfortabel med, så klarer du å bygge opp deg selv og ha det bra i deg selv. Det kommer til å vare så sykt mye lengre enn noe du skaper fordi du har det vondt. I lengden kommer du ikke til å klare å være i lidelsen, så hvis du skal leve av det så må du gjøre noe du elsker og som gir deg glede.»

21 år gamle Sondre Oddvoll Bøe er Norges skøyteprins! Han er tre ganger norgesmester i kunstløp, og ble nylig nordisk mester. Han er første nordmann som tar denne tittelen siden 1962. Litt av en prestasjon! Sondre er rett og slett et STORT talent.

 

Sondre startet med kunstløp da han var bare 3 år gammel. Moren var trener i kunstløp, søsteren hans drev med det – og begge var gode på nasjonalt nivå. Sondre var nærmest født og oppvokst i Askerhallen. Så lenge han kan huske har han alltid elsket å danse og vise seg fram. Han var ikke redd for å skille seg ut, men det har ikke alltid vært like lett å være den eneste gutten på skolen – og muligen den eneste gutten i landet – som drev med isdans.

“Jeg ble mobbet mye verbalt da jeg var liten. Uansett hva jeg gjorde ble jeg stemplet som jentete, feminin og homo. Jeg kunne aldri gjøre noe helt «riktig». Det var de tøffeste gutta på trinnet som mobbet meg – de som drev med hockey og fotball.”

 

Sondre prøvde seg på hockey en kort periode da han var liten. Vel, nærmere bestemt en halvtime, før han kom gråtende bort til moren og faren sin og sa at han syntes det var så fryktelig kjedelig. Siden da har han kun drevet på med kunstløp. 20 timer med trening i uka, to timer hver eneste dag.

 

“Jeg har blitt god til å ignorere de som ser ned på meg. Jeg synes ikke det er noe vansklig i dag, men det er rart å alltid gå inn i et rom og tenke at folk dessverre fortsatt kan fordomsdømme deg og putte deg i en bås. Jeg har brukt det til min styrke og kommet meg dit jeg er i dag. Hvis man kommer seg igjennom slike tøffe tider blir man enda sterkere.”

 

 

Hva er høydepunktene så langt i karrieren?

 

“Det må være at jeg har fått muligheten til å delta i EM hele seks ganger. Nå sist var spesiell fordi jeg har vært mye bedre i år enn tidligere. Konkurransen var mye hardere enn noen gang, men allikevel gjorde jeg det så bra. Mamma var teamleder, og hun og treneren min gråt av glede på sidelinjen”.

 

Bare noen uker etterpå ble Sondre nordisk mester. Alt dette har skjedd i starten av 2019, Smen ondre har likevel drømmene og planene klare.

 

“Jeg tar en sesong om gangen, men drømmen er å være med i OL og VM. Jeg vil utvikle meg hele tiden! Drømmen er definitivt å få flere gutter til å drive med kunstløp. Jeg håper jeg er en inspirasjon for noen. Hvis det er gutter som drømmer om å begynne med kunstløp så må de bare begynne! Det er helt fantastisk og man får alltid til det man har skikkelig lyst til!”

Sondre drømmer om å konkurrere med flere gutter, for han sier at det hadde gjort alle sammen sterkere og flinkere. «Sammen blir vi enda bedre!»

 

Hva vil du si til generasjonen 13-27 år. Som drømmer om å leve av talentet sitt, hva enn det er?

 

“Man er så ung at man har råd til å gå for noe 100 prosent. Ikke tenk på hva alle mainstream folk gjør med utdannelse, skolen er der alltid for deg. Drømmer må utføres hvis det skal bli noe, kjipt å se drømmen gå forbi. Jeg håper at du tør å bare hoppe i det”!

«Shit, se på Joakim, han har jentepupper!» Det er en kommentar jeg aldri glemmer. Det fikk jeg høre fra en gutt på barneskolen da jeg hadde svømming på Lambertseter. Denne perioden begynte jeg for første gang å tenke over hva jeg spiste. Jeg burde vel kanskje ikke spise fra den potetgullposen som ligger på kjøkkenbenken? Jeg var 9 år gammel.

 

«Du har dobbelthake som bestemoren min» Det er en kommentar jeg aldri glemmer. Det fikk jeg høre fra en gutt i klassen som pleide å være litt spydig mot meg. Han som skrek høyest ut at jeg var homo, kun fordi jeg ikke var som alle de andre guttene i klassen. Jeg lurer på om han har rett? Er jeg skeiv?.. Er jeg tjukk?.. Jeg var 13 år gammel.

«Hvilken homo er du, er du gutten eller jenta i senga?» Det er en kommentar jeg aldri glemmer. Det fikk jeg høre fra en gutt jeg var betatt av på denne tiden. Jeg var jo helt fersk i gamet så jeg visste jo ikke hvem jeg skulle være. Er jeg han tynne twinken eller han sterke hunken i forholdet? Jeg var 19 år gammel.

Jeg er jo hvertfall ikke macho, så jeg får bli han tynne feminine. Det skjedde gradevis, først kuttet jeg ut frokosten, så lunsjen og tilslutt spiste jeg bare middagen med familien min slik at de skulle se at jeg faktisk spiste. Det gikk fra at jeg fikk høre at jeg så slank ut, til at folk ble sjokkert da de så meg. Der jeg jobbet som lærling hadde vi alltid sjokoladeboller på fredager, jeg tok alltid to boller, kjappet meg inn på badet, satt meg ned på gulvet, tygget bollene og spyttet det ned i do for så å kunne skylle det vekk uten å ha lagt igjen noen spor. Jeg hadde blitt en mester i å skjule det, jeg følte for første gang en mestringsfølelse når det kom til kroppen min. Dette hadde blitt hverdagen min.

 

«Herregud Joakim, så tynn du er.» 184 cm og jeg veier tilslutt bare 55 kilo. Jeg ser meg selv på vei inn i dusjen og alt jeg ser er bein. Jeg hadde blitt en person jeg ikke kjente igjen. Det her er nok den eneste gangen i livet jeg føler jeg har sett meg selv i speilet, og faktisk ikke kjente igjen den personen jeg stirret på. Det der var ikke meg.

Fem år senere, og i dag veier jeg nesten 30 kilo mer. Jeg har en sunn og normal kropp igjen, men likevel føler jeg meg ikke «bra nok». Jeg føler meg til tider «tjukk» igjen, for jeg gikk ikke opp masse muskler og har ikke et «sexy» etterbilde ved siden av mitt grusomme «før»-bildet da jeg var så tynn. Jeg er så og si frisk i dag, jeg har blitt noen år eldre og forstår hva som er viktigere å fokusere på her i livet, men jeg som en 25 år gammel mann kan fortsatt ha svake øyeblikk og kommer nok alltid til å ha det. For innerst inne vet jeg at jeg har en normal og fin kropp, men jeg føler meg noen ganger mislykket fordi jeg ikke har «drømmekroppen». Du vet, den store brystkasse og den deilige six-pack’en.

 

I det siste har det vært en stor bølge med artikler og debatter på TV når det kommer til kroppspress og påvirkningskraften profilerte personer har. Det syntes jeg er flott, men jeg savner en mannlig stemme i denne debatten. Hvor er gutta? Der debatten kun handler om tynn mage, opererte rumper, plastisk kirurgi og rabattkoder på restylane. Hva med alle profiler og nettaviser som skriver «Slik får du six-pack på 8 uker» og seksualiseringen av en mann i bar overkropp. Senest i sta så jeg en reklame på Instagram for en app der du kan redigere bildene dine slik at det ser ut som du har større og mer markerte muskler. Hvorfor snakker ingen om dette? Er det fordi gutter føler seg «svake» om de snakker ut om kroppspress, eller er de redd for å bli misforstått eller i verste fall sett ned på?

For ikke kom her å si at ikke gutter føler på kroppspress, det gjør vi så absolutt. Like mye som jenter, eller kanskje til og med i noen situasjoner enda mer? Hvor stor er pikken hans? Har han six-pack? Hvor høy er han? Er han kjekk? Har du noen gang tatt deg i å si noen av disse tingene, det har jeg, ganske mange ganger faktisk uten å ha vært klar over at det er med på å gjøre presset blant gutter enda større. Misforstå meg rett, det er ikke sånn at jeg blir «lei meg» eller mister selvtillit om jeg ser du legger ut noen fine bilder på stranda eller har noen lettkledde bilder på Instagram. Og man trenger ikke å være politisk korrekt hele tiden. Men jeg spør: Hvor langt skal vi tøye grensene? Hvor normalt skal det bli å dyrke det «uoppnåelige perfekte»?

Hvor går grensen på hva som er greit i dag, og hvor går grensen igjen om ti år? Hvor selvopptatt er vi iferd med å bli? Jeg har bare lyst til å si til deg på 13 år: Du kommer til å bli eksponert av så mye kroppspress og utseendefiksering i media, magasiner, nettaviser, sosiale medier, men vit det, jeg brukte så sinnsykt mye unødvendig tid som jeg sløste bort på å fokusere på kroppen min. Som egentlig bare var helt unødvendig. Jeg håper vi er på vei til å snu, at det å faktisk ha et talent og det å stå for noe er det som er «sexy». La den yngre generasjonen vise de voksne det. Jeg vil ha mer fokus på hva som er i hodene og hjertene våre, og ikke på kropp. For husk det: Du er så mye mer enn kropp og utseende.