19 år gamle Linn Isabel Eielsen fra Haugesund er tegneserieskaper, illustratør, skribent, skuespiller og musiker. . Et av hennes hovedprosjekter er tegneserien L-innsikt. Serien handler om hvordan det er å være ung i dagens samfunn, med fokus på skole, psykisk helse og politikk. Målet hennes er å kunne nå ut med samfunnsproblemer til ungdommer og voksne, med en blanding av humor og alvor. Hun vil at folk skal le først, og tenke seg om etterpå. Hun mener at «Kunst er den femte statsmakt»! Vi i Generation 2.0 er megafon av arbeidet til Linn og har tatt en prat med multitalentet!

Hva fikk deg til å starte å lage L-innsikt og hvor lenge har du holdt på med det?

Jeg begynte å lage L-innsikt i 2016. Først var det en vits, med et par striper med noen ordspill. De slo ganske godt an blant facebookvenner, og så fortsatte jeg. Etterhvert som følgerbasen begynte å vokse og debatten om influencere og stemmer i media startet, tenkte jeg at jeg også ville ta litt ansvar og lage noe som er mitt, men likevel alle sitt. Jeg innså at problemene mine er helt vanlige, og at folk kjente seg igjen når jeg pekte på dem.

Serien har egentlig bare blitt mer og mer ærlig, men jeg tar et oppgjør med meg selv i det tredje tegneserieheftet mitt “Identiteit” som kommer ut den 8. oktober. Forhåndssalget har forresten startet, hvis noen vil bestille! Det ligger masse info om det på instagrammen til tegneserien, @Linnsikt. Tidligere har jeg gitt ut “Aldri vokse opp” og “Et år med L-innsikt”.

Hva handler tegneserieheftet ditt «Identiteit» om?

Identiteit er på en måte en selvbiografisk spybøtte. Jeg prøver å rive i stykker alt jeg har tenkt om meg selv, og all selvkritikken som har vært med på å ødelegge meg de siste årene. Spørsmålet som gjentar seg er hva jeg skal la definere meg. Vennskapene mine? Karakterene mine? Det at jeg ikke kom inn på studiene jeg ville? Hvem er jeg, egentlig?

Inni heftet er blant annet den åtte sider lange tegneseriehistorien om spiseforstyrrelsene jeg slet med for knappe to år siden. Jeg er heldigvis mye bedre, takket være ganske mye hjelp. I utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt til å dele historien, men etter den vant Frittord-konkurransen i år bestemte jeg meg for at det ikke bare er min historie, men noe mange går gjennom. Jeg vil gjøre alt jeg kan for at så mange som mulig slipper, og kanskje det får folk til å reflektere litt over det.

Det er et veldig skummelt hefte å gi ut, fordi det er så personlig. En av mine beste venner, Markus, som også er en karakter i serien spurte meg om jeg visste hvor mye jeg utleverte meg selv. Svaret var ja. Så spurte han om jeg synes det var befriende, og det finner jeg vel snart ut.

Etter dette heftet håper jeg på en ny sesong med L-innsikt som handler mer om verden rundt. Jeg er jo ferdig på videregående nå, og føler meg klar til å bli tøffere og mindre selvmedliden. Jeg må bare få ut all frustrasjonen og redselen min før jeg endelig kan gå videre.

Hva brenner du for? Hva er hjertesaken din?

Hjertesakene mine er psykisk helse, kultur og menneskerettigheter. Nå begynner jeg også virkelig å få øynene opp for miljødebatten, og prøver å sette meg så mye jeg kan inn i det. Det jeg brenner for er kunsten, og formidlingen av den. Jeg elsker kunst, jeg elsker musikk, jeg elsker litteratur og jeg elsker teater.

Hvordan ser en «vanlig» uke ut for deg?

Ingen uker ser helt like ut, heldigvis. Denne uka har jeg for eksempel begynt på en barnemusikal på rundt 50 minutter, som begynner å bli ferdig, tegnet tre tegneseriestriper, og jobbet en del med “Identiteit”.

Frem til nå har det vært mye skole inni bildet, så ukene blir nok annerledes fremover. Jeg skriver musikk, tegner tegneseriestriper og tenker på nye prosjekter. Tar også alle freelanceoppdrag jeg får innenfor tegning, slampoesi og musikk, og får av og til spille på festivaler eller liknende rundt omkring i landet. Hodet mitt går konstant, så jeg tvinger meg også til å ta pauser ved å gå litt tur, lese bok og være med venner. Eller spille Sims 4!

Hvilke tre tegneserie striper er du mest fornøyd?

Dette er meg og Markus, da vi var på en spillejobb for TV-aksjonen på Utsira i 2018. Markus har vært en fantastisk venn som har vært der gjennom tykt og tynt, og han har lært meg enormt mye om å tørre å stole på folk. Jeg synes denne stripa fanger mye av essensen i et typisk ungdomsvennskap, og får frem en slags takknemlig påminnelse om hvor mange fine folk som finnes i verden. Alle fortjener å ha minst én person de kan kalle en venn.

Denne stripa var en av de første jeg tegnet (lagde den på ny, og det er derfor tegningen ser okay ut, hehe). Det var den første stripa som fikk frem en alvorlighet, og jeg husker hvor redd jeg var da ting skjedde i Europa i 2016. Nå har jeg mest vondt av hvordan terroren skjer overalt i hele verden uten at vi bryr oss, bare fordi det ikke skjer “her”. Min og Europas redsel var potensiell, og den får mer oppmerksomhet enn den reelle redselen til folk som faktisk er i knipe.

Denne er mer lystig. Jeg føler det er viktig å ha litt lystige ting i blant også, og prøver å lage litt ordspill og tull fortsatt. Historien bak denne stripa er egentlig bare at jeg hadde lyst til å komme på trykk i Pondus, og det klarte jeg! Var i påskenummeret i år, og det var en fantastisk opplevelse. Får litt av den glade følelsen hver gang jeg ser på stripa, og jeg liker hermingen min av stilen til Frode Øverli.

Hvordan har responsen vært?

Det har vært mer enn hva jeg noensinne har håpet på! Jeg var redd for å få hat, men følgerne på L-innsikt er så ekstremt hyggelige. De er så støttende, takknemlige og morsomme. Har fått masse nye venner i form av lesere, og de fleste av dem virker mye kulere enn det jeg er, haha. Jeg har enda ikke fått noe stygt slengt etter meg, og jeg vet ikke om det forblir sånn, men jeg setter enormt stor pris på hvordan ting er nå.

Folk sier de kjenner seg igjen, og det gjør meg både glad og trist. Glad for at jeg får folk til å føle seg mindre alene og tryggere, og trist for at det trengs. Hvis alle hadde hatt det bra, så hadde vi nok ikke trengt underholdningsbransjen.

L-innsikt har også blitt publisert ukentlig i Aftenposten Si:D, Haugesunds avis og på Framtida.no. Aftenposten slutter nå til høsten, men jeg skal begynne å skrive månedlige kåserier for Framtida, i tillegg til ukentlige striper. Serien vant den internasjonale tegneseriekonkurransen “My life in strips” i 2018, og Frittord-konkurransen i 2019. Har gitt ut musikk, fått drømmestipend og andre stipender for arbeidet mitt. Jeg har til og med fått være med på en UKM-video på Mgp. jr, og blitt intervjuet av Kulturrådet. Det er så rart, fordi det var mer enn jeg noensinne drømte om. Det er mer enn jeg drømmer om nå, liksom.

Hva er planene videre?

Den 27. september kommer EP’en min “Skrubbsår” ut på Spotify og alt, og jeg har allerede fått ut sangen “Mango i syden” sent i juni. Jeg skal gi ut tegneserieheftet den 8. oktober, og så skal jeg lage alt jeg vil lage.

Jeg fikk avslag av alle tegneskolene jeg søkte på, og venter på svar fra den siste. Det har vært noen kjipe uker, men jeg flytter til Oslo nå i august. Jeg håper jeg finner ut av ting der, og hvis jeg ikke kommer inn på den siste skolen tar jeg et årsstudium i sosiologi og prøver igjen neste år.

Hva er den store drømmen?

Den store drømmen er jo å forandre verden, om så bare bittelitt. Jeg vil ha mer åpenhet, og mindre usikkerhet.

Hva vil du si til generasjonen din, 13-27 år, som drømmer om å drive med talentet sitt, hva enn det er?

Følg magefølelsen, og bli kjent med den. Man er nødt til å tørre, og man er nødt til å ta sjanser. Hvis det ikke er litt skummelt, så er det kanskje ikke helt rett. Jeg er redd hele tiden, og jeg håper jeg fortsetter å være det.

22 år gamle Dilan Muhammad fra Hakadal har i dag premiere på sin nye låt «Alene» eksklusivt her på Generation 2.0. Vi har tatt en prat med talentet, om musikken og hans nye singel. Dilan Muhammad er ukas Generation 2.0 talent!

Hvor lenge har du drevet på med musikk?

Musikk har jeg drevet med så lenge jeg kan huske! Om jeg var noe særlig flink kan jeg ikke si, men jeg sto på takket være venner og familie som alltid sa det var noe i meg! Det var ikke før 2015 jeg slapp min første låt på Spotify, og det var først da jeg begynte å ta musikken seriøst!

Hvordan var det å være med i The Voice?

Å være med i The Voice var helt sykt! Så utrolig lærerikt og så utrolig mye å ta med meg videre! Det var så klart tøft å ryke ut, i hvert fall når man vet man har så mye mer å vise fram og så mye mer å gi, men for meg i sånne konkurranser er det mer om å få ett større navn, og å få vist seg fram for de ekstra menneskene som betyr mest! Så du får vist hva du er god for, og det følte jeg at jeg fikk til på The Voice! Før The Voice var jeg veldig usikker på om jeg var noe flink i det hele tatt, selvom jeg fikk så mange bra tilbakemeldinger på musikken min tidligere! Jeg hadde alltid en stemme som sa til meg: Sier de det for å være snille eller mener de det oppriktig? Etter The Voice ble det bekrefta for meg at jeg faktisk er god til dette, og det hjalp mye på selvtilliten!

Hvordan vil du beskrive din nye singel “Alene”, hvordan ble den til?

Det er så mye følelser i denne sangen. Dagen etter jeg røyk ut av The Voice satt jeg igjen med så mange tanker og følelser.. Sangen beskriver nettopp det jeg følte da. Jeg satt meg ned for å skrive sangen og herregud så fort det gikk! Når man har noe på hjertet som man vil få ut så er det så sykt mye lettere å skrive! Alle følelser og tanker satt sammen til en enkel låt! Alene er ikke akkurat en sommerlåt, men jeg føler det er en låt mange kan relatere seg til. Det er ikke godt å føle seg alene. Det ene sekundet kan man være på toppen i livet, mens i det andre sekund kan alt bli snudd opp ned på hodet. Jeg synes det er viktig å vise begge sider, vi lever i et samfunn der vi alltid skal prestere hele tiden. Det er viktig å vise begge sider, også den sårbare man er når man er alene.

Hvordan har responsen vært på musikken du har gitt ut?

Responsen har vært så støttende og positiv, og jeg kunne ikke ønsket meg et bedre publikum! At andre kan sangene mine utenat, kjenner seg igjen i sangene mine og bare kan lytte og lytte, er en helt unik følelse. En av mine mest kjente låter må være «Sober» som jeg slapp med to produsenter for litt over ett år siden. Den har nå over 550.000 avspillinger, den fortsetter å stige for hver dag som går! Det er helt sinnsykt! Det betyr så mye!

Hva er planene videre? Hvem drømmer du å samarbeide med?

Planen min videre er å gunne på, lage musikk, ha mye på lager, på norsk og på engelsk! Vise hva jeg er god for og å lage musikk som andre liker å høre på. Det hadde vært en drøm å leve av musikk, og kunne stå på en scene, synge og underholde andre mennesker med det jeg lager!  Det er så viktig for meg at folk kan relatere seg til tekstene mine, om det er en trist eller en glad låt! Stilen min på de norske låtene mine som kommer er inspirert av «Unge Ferrari» i stooor del, og om han hadde lagt merke til dette eller hørt noe av det jeg har laget, takket være han, wow! Det hadde vært så nydelig! Jeg hadde ikke klart å tro på det!

Hva vil du si til generasjonen din, 13 – 27 år, som drømmer om å drive med talentet sitt, hva enn det er?

Om du har en drøm, noe du har lyst til å gjøre, ALDRI slutt å gjør den tingen! Om det starter dårlig, går dårlig og du ikke føler du når ut til det store publikumet du vil nå ut til, ikke tenk på det! Alle er unike, vær deg selv og før du vet ordet av det så slår du igjennom! Vær den beste versjonen av deg selv, viktigste er at du lager noe du selv er stolt av!

16 år gamle Leona Griffin fra Årnes er ukas talent! Hun har det siste halvåret gitt ut tre sterke singler, «Complicated», «This is not a Love Song» og «Love Me». Vi i Generation 2.0 har blitt helt forelsket i musikken hennes og har tatt en prat med det unge talentet! Norge: Ta godt imot Norges nye pop prinsesse!

– Hvor lenge har du drevet med musikk?

Jeg har alltid elsket musikk! Helt siden jeg var liten har jeg likt å synge, danse til og høre på musikk. Så musikken har vært en veldig stor del av livet mitt. Det var først i fjor sommer at det gikk opp for meg at musikk var blitt en passion, og ikke bare en hobby. Jeg var en tur i studio, og en ting førte til en annen, og plutselig satt jeg der med platekontrakt! Det var helt utrolig, og fortsatt ganske uvirkelig. Siden det har jeg stort sett skrevet låter, vært i studio, spilt live, og prøvd å balansere dette med skolen. Jeg har laget mange låter, gitt ut tre av de, og har mange på vei! Jeg gleder meg til å drive med musikken i mange år framover, og vet at dette bare er begynnelsen for meg.

– Fortell om din første singel «Complicated», hvordan ble den til?

”Compliated” skrev jeg for ca. tre år siden. Jeg skrev den da jeg var i et forhold som ikke var bra for verken meg eller den personen jeg var sammen med. Denne låta, som alle de andre låtene jeg skriver, er hentet ut fra dagboka mi. Jeg liker å sette melodi på det jeg skriver slik at det blir lettere for meg å fortelle til andre hvordan jeg har det. Det er gjennom musikken jeg klarer å uttrykke hva jeg føler. Jeg er så glad for at jeg fikk fullført ”Complicated” og gitt den ut som min første singel. Jeg er takknemlig for at plateselskapet mitt hadde troen på meg og på denne låta, som er helt spesiell for meg!

– Hvordan vil du beskrive «This is not a love song» og «Love Me»? 

«This is not a love song» og «Love Me» er begge sanger som betyr mye for meg. Begge låtene handler om kjærlighet, og vanskelige forhold. ”Love Me” handler blant annet om det å være i et forhold hvor du føler at du er fanget i en slags ond sirkel med krangling, sjalusi og løyner. For meg handler ikke bare denne sangen om et kjæresteforhold, men også et forhold man kan ha til en venn. Det er utrolig mange som kjenner seg igjen i historiene jeg fortelle og det gjør meg glad å se at man ikke trenger å føle seg alene under vanskelige tider. Begge låtene har jeg skrevet sammen med noen veldig flinke låtskrivere og produsenter. Jeg kommer ofte i session med noen ideer, tekster og tanker om hva jeg vil skrive og jeg føler at jeg deler mye av meg selv i låtene mine. Å skrive en låt er veldig personlig for meg, det er som å skrive dagbok for meg!

– Du har gitt ut alle tre låtene på kun et halvt år, samt spilt inn musikkvideo til de, hvordan får du til alt sammen? Er du en Superwoman?

Jeg bruker veldig mye tid på musikken, samtidig som jeg går på videregående skole. Det er også viktig for meg å sette av tid til venner og familie. Det kan være vanskelig å balansere alt til tider, men jeg er innstilt på at det skal gå. Jeg må innrømme at det iblant kan være vanskelig å føle at alt prioriteres likt, og sånn som det skal, men da må jeg bare følge magefølelsen. Jeg er utrolig heldig som får sjansen til å holde på med det jeg elsker. En gang her og der klyper jeg meg selv i armen for å sjekke at jeg ikke drømmer. Det er viktig for meg å vise de som hjelper meg og støtter meg, hvor mye jeg setter pris på det, og det finnes ingen bedre måte å vise det enn hard work!

– Hvordan har responsen vært?

Responsen blant venner og familie har vært så bra den kunne blitt. Jeg føler virkelig at de vil ha meg opp og frem og at de vil mitt beste, noe jeg setter utrolig stor pris på. Jeg får meldinger fra familiemedlemmer stort sett hver dag om at de hører på og digger musikken min, og dette lyser virkelig opp hverdagen min. Vennene mine stiller opp på alt de kan og de kan alle tekstene mine utenat, haha. Når det kommer til folk i bransjen så har jeg blitt tatt veldig godt i mot. Det er spesielt å få god respons av folk som faktisk kan musikk og som driver med det til daglig. Og at disse ser på meg som en profesjonell artist er utrolig kult! I tillegg har jeg et fantastisk team rundt meg, som virkelig er noen stå-på-mennesker. De gjør alt de kan for at jeg skal ha det bra, og for at jeg skal få laget den musikken jeg ønsker. Så responsen der kunne ikke ha vært bedre!

– Hva er planene videre?

Planene videre er å produsere så mange låter som mulig. Jeg har mange låter inni meg som jeg gleder meg til å få ut! Min neste singel slipper jeg i august, og dette er kanskje den viktigste låten jeg har skrevet så langt. Den handler om å skape engasjement hos unge, og at ungdom skal vite at de har rett til å si og mene noe. Det er vi unge som er framtiden, og det betyr at vi faktisk må ta noen tak og tørre å si i fra når noe er galt, fordi ingen andre vil gjøre det for oss. Jeg er selvfølgelig veldig inspirert av ungdommenes klimaopprør, og dette er en veldig viktig sak for meg. Jeg gleder meg til å slippe den og jeg er utrolig spent på å se hvordan denne låten blir mottatt. I tillegg skal jeg slippe min aller første EP til høsten! Det er utrolig gøy å ha noe å se frem til og jobbe opp imot. Det er mye jobb som skal til, men nyter hvert sekund, og er superspent på å se responsen.

– Hva er den store drømmen? Hvilke artister drømmer du om å jobbe med? 

Den store drømmen er egentlig å nå så langt som mulig, og kunne reise rundt i verden og spille låtene mine. Det er litt vanskelig å si akkurat hvor jeg vil ende, men jeg føler hvert fall at jeg er på god vei. Jeg er villig til å jobbe veldig hardt for å få leve ut artistdrømmen. Det å kunne formidle følelser og budskap ved hjelp av musikk føles helt magisk og jeg vil ikke gi slipp på dette med det første. Jeg har veldig lyst til å samarbeide med andre artister, og det ville vært en drøm å få jobbe med de største norske artistene, som Kygo eller Alan Walker. Eller Unge Ferrari. Det ville også vært en drøm å få jobbe med Martin Garrix eller Iggy Azalea.

– Hva vil du si til generasjonen din, 13 – 27 år, som drømmer om å drive med talentet sitt, hva enn det er?

Hvis du har en drøm om å leve av talentet ditt, må du være villig til å jobbe hardt. Derfor er det viktig at man vet hvilke intensjoner man selv har når man går inn for å følge drømmen sin. Er man virkelig glad i det man driver med, og ikke kunne sett for seg selv gjøre noe annet, så kan man være sikker på at det er rett valg. Man må vite at det du gjør, det gjør du for deg selv, ikke fordi noen andre ber deg om det. Samtidig er det viktig å være ydmyk og være villig til å lære. Man må tørre å stole på andre mennesker, fordi man mest sannsynlig trenger litt hjelp for å komme opp og fram. En siste ting er at dersom man får muligheten til å vise seg fram og uttrykke seg foran mange mennesker, må man bruke den muligheten til å engasjere! Man bør ikke ta for gitt at man når ut til mange mennesker, og jeg syntes det er viktig å ha et slags budskap eller et ønske om å gjøre verden til et bedre sted!

Lyst til å komme i kontakt med Leona? KLIKK HER!

24 år gamle Kristin Syvertsen fra Efteløt, like utenfor Kongsberg, elsker å strikke! Hun lanserte i år nettsiden strikkekriztin.com, en side for både nybegynnere og de som vil lære enda mer. Hun vil inspirere, lære deg nye teknikker, tips og triks på nettsiden. Hun designer og strikker klærne sine helt selv. Drømmen er å kunne leve av design og være kreativ! Vi har tatt en prat med nydelige Kristin!

Hva fikk deg til å starte med strikking? Har det alltid vært en lidenskap?

Nei, det har ikke alltid vært en lidenskap. Skoleåret 17/18 fullførte jeg en halv bachelorgrad, hadde deltidsjobb og to studentverv, noe som kunne føles ganske overveldende til tider. Merket etter hvert at jeg trengte en måte å koble helt ut på og tenkte jeg skulle prøve meg på å strikke, siden dette var noe jeg hadde tenkt på lenge. Jeg synes oppskrifter var veldig vanskelige å forstå, så i stedet for å bruke dette så googlet jeg meg fram til masse forskjellige teknikker som gjorde at jeg etterhvert fikk mer og mer forståelse av hvordan jeg kunne strikke på frihånd. Det var da det ble en lidenskap, siden jeg hele tiden fikk nye ideer og elsket å utvikle ideene til ulike typer design.

Hva er det med strikking du liker så godt? Hvorfor tror du det har blitt din lidenskap?

Når jeg begynte å strikke, var det først og fremst en måte å koble helt ut på. Det fungerte på mange måter som en slags terapi, som gav meg balanse i en ellers hektisk hverdag. Jeg merker også den dag i dag hvilke beroligende effekt det har, og det er deilig å ha en hobby som fjerner støy fra hverdagen. Jeg har alltid vært veldig kreativ og ble fort hekta når jeg klarte å gjøre mine kreative ideer om til klesplagg, som jeg hadde designet og produsert selv. I tillegg er det jo ekstra gøy når folk gir deg positive tilbakemeldinger på det du driver med.

Hva er tanken bak nettsiden «strikkekriztin», hva vil du oppnå?

Fra jeg startet å strikke på frihånd, har jeg fått mange spørsmål om hvordan jeg tenker når jeg gjør dette. For meg er det blitt så logisk, men det er ikke så rart når jeg fra starten av har gjort dette og lært meg dette. Det jeg synes er synd er at det ikke er flere som oppfordrer til dette, siden det egentlig er veldig enkelt. Så tanken bak nettsiden var rett og slett å oppfordre til dette, samt dele mine design og gi «publikum» inspirasjon i flere variasjoner. Tanken bak nettsiden er at det skal gi litt utradisjonell strikkeinspirasjon som treffer alle ferdighetsnivåer med oppfordring til å strikke på frihånd.

Drømmen hadde jo uten tvil vært å kunne leve av design av ett eller annet slag, men jeg er en jente med mange interesser og ideer, så for meg er det viktigst at jeg gjør dette fordi det gir meg verdi. Hva jeg ønsker å oppnå med akkurat «strikkekriztin» er vanskelig å svare på, men jeg har mange tanker om hvordan jeg kan utvikle konseptet mitt videre for å skape mer verdi for de som heier på meg. I tillegg har jeg mange interesser som jeg får mulighet til å dele og utvikle på nettsiden og her har jeg også mange tanker og ideer på hva jeg vil gjøre videre. I fremtiden kunne jeg tenke meg å kunne tilby salg av genserne, men må til den tid finne en mer bærekraftig løsning i tillegg til at jeg ønsker produksjonen til å skje etisk. Ønsker ikke å selge «rimelige» gensere om jeg vet at noen har sittet under uetiske forhold å produsert dem.

I tillegg er jo viktig å finne ut om designene mine er noe folk er interessert i over tid. Klesbransjen er dessverre vanskelig å stå i alene, så for meg handler det også mye om å få erfaring og utvikle meg videre i det jeg interesserer meg for, både i forhold til design, men også markedsføring, fotografi, video og nettdesign.

Hvordan har responsen vært etter at du lanserte nettsiden din?

Utelukkende positivt! Jeg brukte lang tid på å forberede det hele. 1 – fordi jeg liker at ting ser helhetlig og gjennomført ut og 2 – fordi jeg var dritt redd. Jeg bryr meg egentlig veldig lite om hva folk synes om meg, men det blir så annerledes når du viser folk hva du «jobber» med og ønsker å gjøre i livet, i tilfelle du ikke får det til. Men folk er så sinnsykt støttende og gjør det så lett for meg å kunne publisere og holde på akkurat som jeg vil! Jeg trodde mine beste venner kom til å gi meg støtte (delvis fordi de ikke har noe valg), men jeg har fått titalls tilbakemeldinger fra familie, venner, venner av venner, bekjente, kollegaer og klassekamerater både gjennom plattformene mine og ellers.

Hvilket «plagg» er du mest fornøyd med å ha strikket?

Jeg er mest fornøyd med den brune genseren jeg strikket i vinter. På denne genseren prøvde jeg meg på mange nye teknikker og lærte mye i tillegg til at jeg har fått masse god respons på den og salgsforespørsler. Dessverre har jeg sagt nei til alle forespørsler om salg enn så lenge, siden jeg hadde ikke hatt mulighet til å følge dette opp samtidig som jeg selv ønsker å skape nye design.

Hva vil du si til de som har lyst til å starte med strikking?

PRØV! Jeg kjenner så mange som hele tiden sier til meg at de har lyst til å prøve, men at det ser så vanskelig ut. Strikking er ikke vanskelig, men du må ha litt tålmodighet, fordi som alt annet krever det en viss læringskurve. Det er derfor jeg ønsker å tilby både oppskrifter og grunnoppskrifter som gir en grunnforståelse av å strikke på frihånd. Jeg har også laget en del videoer som gir instrukser for at det skal bli enklest mulig for de som ønsker å prøve.

Hva vil du si til generasjonen din, 13 – 27 år, som drømmer om å drive med talentet sitt, hva enn det er?

Sats på deg selv og det du ønsker å representere. Gjør det på en måte som først og fremst gir deg verdi og som du kan være stolt av både i dag og om 50 år. Folk som betyr noe i livet ditt kommer til å støtte det du driver med fordi de støtter deg og resten… Ja hvem bryr seg om de som ikke bryr seg om deg? Det viktigste er jo uansett å ha troen på seg selv!

Gruppa GØY består av Oslo guttene Heine, Christian, Eskil og Petter. De gikk alle på Hartvig Nissen Videregående skole og ble gode venner fordi alle elsket å drive på med musikk. Via sine lekne tekster og kule beats er vi i Generation 2.0 helt sikre på at disse gutta kommer langt! Vi har tatt en prat med Norges nye rapgruppe GØY! Rappens svar på DeLillos.

– Hva fikk dere til å starte gruppa GØY?

Eskil: Jeg sendte melding til Christian, meldingen er som så: «Er litt full, så don’t mind that, men jeg føler deg, meg, Petter og Heine kunne mekka noen fete tracks til en EP eller mixtape eller hva det kalles, sånn seriøst, hadde vært dritfett å få til, der gutta sammen kan mekke dope beats og dope tekster». Etter den meldingen ble gruppa til!

– Hvordan jobber dere sammen, hvem gjør hva i gruppa?

Alt av musikk har blitt laget på gutterommet til Christian. Vi har en veldig barnslig prosess hvis vi skal være ærlig. Det er mye intern humor og barnslig oppførsel oss fire mellom. Vi har en prosess som funker veldig godt for oss, der det lekende og mer produktive balanseres bra. Vi gjør mye for hverandre i gruppa. Christian med mye hjelp fra Petter er de som lager og produserer beats og vokalene, med innspill fra Eskil og Heine. Tekstmessig er det mye individuelt der førsteutkastet av et vers, hook eller bridge er skrevet av en selv, men blir utformet best mulig med hjelp fra de andre i gruppa. Vi har også endt opp med å bruke linjer som opprinnelig var improvisert for moro skyld. Balansen mellom produktivt og lekent.

– Hvis hver av dere skulle velge en favorittlåt som dere har laget, hvilke er det?

Christian: Sangen “Du vet” høres ut som den gir deg en klem og at alt skal gå bra. Pluss at jeg har et jævlig catchy hook på den.

Eskil: «Vannpistoler» er min favoritt fordi den gæsser opp folka, har et hook som dreper og en vibe som folk fakker med. Musikk ekke komplisert skjønner du, bare mekk shit folk digger så er du good.

Heine: Min favorittlåt er «Blåbæryoghurt» fordi den har de kuleste effektene!

Petter: «Blåbæryoghurt» er favoritt låten min fordi jeg syns vi får til å uttrykke en melankolsk og lengtende følelse, dagens musikkproduksjon foregår hovedsakelig i digitale musikkprogram og vokaler med Autotune er mye hørt, men vi vil alltid være mennesker med følelser og ingenting er mindre digitalt enn følelser og poesi. Kontrasten mellom det elektroniske, digitale og masseproduserende samfunnet og menneskers følelses-natur som bor i den syns jeg vi får fram i denne sangen.

– Hva er visjonen deres?

Mekke mer musikk som kjente og ukjente liker og vil høre på og ytre diverse temaer i sangene våre! Kort og greit!

– Hva er høydepunktet vært så langt som gruppe?

At vi har klart å produsere en sammenhengende EP med sanger vi selv er fornøyde med og at vi fikk en spillejobb såpass tidlig som en gruppe.

– Hva er planene videre? Hva drømmer dere om å få til sammen? Noen artister/produsenter dere vil jobbe med?

Planene er å lære mer om faget musikk/tekst, få booket flere spillejobber og jobbet med noen andre artister, plis, Metro Boomin, DM oss, plis. Drømmer om alt fra Spektrum og oppover. Jobbe med artister som Karpe, Smino, Arif, Lido og Don fakkings Martin!!!

– Hva vil du si til generasjonen din, 13-27 år, som drømmer om å driver med talentet ditt, hva enn det er?

Som vi gjorde, bare begynn med det. Start fra scratch med det du har og jobb for å gjøre det bedre enn det forrige. Ingenting er dårlig, det har bare mer potensiale. Ikke vær redd for å starte, ikke vær redd for motstand heller.

Ha det jævlig gøy mafakkas!!

Lyst til å komme i kontakt med GØY? KLIKK HER

I 2015 ble hele verden enige om en plan for å redde verdens fremtid, nemlig med de 17 felles bærekraftsmålene som skal oppnås innen 2030. De går ut på å stanse klimaendringene, bekjempe ulikhet og utrydde fattigdom. Serien Mission Impact, som vi har skrevet om tidligere her på Generation 2.0, handler om tre ungdommer som gjør alt de kan for å gjøre en forskjell! Vi har tatt en prat med Norges Johnny Knoxville, nemlig Kim Mateo. Han gjør sjuke stunt, men nå for å løfte frem sin nye hjertesak, nemlig å snakke om skatteparadiser og mulighetene vi må gjøre for at verden skal bli mer rettferdig og at forskjellen på rike og fattige skal bli mindre. La oss heller kalle han en Jackass-versjonen av Robin Hood?

– Visste du noe om skatteparadiser før du ble med i Mission Impact, hvordan reagerte du da du fikk vite at det var din mission?

Nja, jeg hadde så klart hørt om skatteparadiser og skattesnylt, men jeg hadde ikke akkurat satt meg noe særlig inn i det. Helt ærlig så tenkte jeg «hva faen» når jeg fikk vite det var mitt mission. Var redd det skulle bli mye tørr teori, jeg er ikke akkurat noen lesehest.

Hva er et skatteparadis: Et skatteparadis er et land eller område med lav skatt og mye hemmelighold. Hvert år forsvinner 4700 milliarder kroner til skatteparadiser. Det tilsvarer 3,5 norske statsbudsjetter.

Kim dro til USA i serien der han bestemte seg for å leve som hjemløs i Austin. USA er det vestlige landet med størst forskjell på fattig og rik. Visste du at 11 millioner amerikanere er dollar millionærer, mens 40 millioner er fattige? En halv million amerikanere er hjemløse…

– Hvorfor reiste du til Texas, hva gjorde du der og hva lærte du?

Jeg fikk ikke vite at jeg skulle til Austin, Texas før jeg sto på Gardemoen nesten, men jeg ble sendt til Texas fordi det er en av de raskest voksende byene økonomisk i USA. På en måte som et nytt silicon valley. Samtidig så har du også mørkesiden med massiv fattigdom og ulikhet. Du kan bokstavelig talt se skille med noen gaters mellomrom. Jeg reiste dit for å snakke med diverse akademikere og professorer som lærte meg mer om hvordan skatteparadiser fungerer og om konsekvensene dette har for verdensøkonomien. Jeg hadde også noen veldig sterke møter med menneskene som av diverse årsaker må leve livet på gatene i Austin. Det var sterkt!

Visste du at Facebook skattet under en million kroner i Norge, men anslås å tjene to milliarder. Google anslås å tjene 2,5 milliarder i Norge, mens Google Norways skatteregning kun ligger på 2,9 millioner. Når multinasjonale selskaper bruker skattetriksing og utnytter forskjeller mellom land for å betale minst mulig skatt, blir det mindre for dem å betale, men desto mer å betale for oss andre.

– Hva tror du vi hjemme i Norge må gjøre for å få en stopp på skatteparadiser og bekjempe ulikheter?

Jeg tror at vi i Norge kan bidra til å bekjempe skatteparadiser og ulikhet om vi starter i det små, siden dette er et så innviklet problem. MEN om alle kommuner i Norge hadde gått inn for å unngå å handle av firmaer og leverandører som har tilknytning til skatteparadiser og bare driver handel med firmaer som har åpent innsyn i hvor pengene faktisk havner har vi kommet et stykke på vei. Holder store summer med kroner inne i vårt lands økonomi og ikke til utlandet og noen selektive få sine lommer. Dette er tross alt mengder med penger som skulle blitt skattet av i Norge og bidratt med skolegang, helsevesen, eldreomsorg og ikke minst shit som alle alltid klager på som f.eks bygging av bedre veier og diverse!

– Hvordan har det vært å være med i Mission Impact? Hvordan har responsen vært?

Personlig så har det vært en sinnsyk opplevelse å få være med i Mission Impact. Jeg skulle bare ønske episodene var enda lengre fordi det er så utrolig mye bra som dessverre måtte kuttes bort, men sånn er det! Virker som responsen har vært bra blant de yngre og det er jo smooth siden det er jo de yngste som må ta over dette rotet… men virker som det er stort engasjement og det er herlig!

– Hva er målet ditt videre, hva kan vi gjøre for at politikerne tar ansvar?

Nei vi kunne jo bytta de ut med noen som ikke pisser oss i øret haha. Neida, men jo jeg mener egentlig det. MEN inntil vi får inn noen vettuge så tror jeg bare vi må følge opp det engasjementet og presset som vi har sett i det siste med skolestreiker og press på stortinget og ikke minst din egen lokale kommune. Ellers er jo Plan B å kaste kaker kanskje?..

Som 11 åring var Zoé-Loes med på The Voice Kids Tyskland. Der sjarmerte hun dommerne med sin vakre stemme, iført norsk bunad. Zoé-Loes kom helt til semifinalen og fikk møte Ed Sheeran. I dag er Zoé-Loes 13 år og drømmen er å bli en stor artist. Hun har vært med i flere musikaler og har gitt ut egne låter på Spotify. Hun har sunget med Alexander Rybak og hennes store forbilde er AURORA. Vi har tatt en prat med det unge talentet!

– Når var det du oppdaget at du elsket å drive med musikk?

Jeg har sunget så lenge jeg kan huske. Mamma og pappa sier at jeg sang før jeg kunne snakke. Når jeg var 4-5 år så jeg på en konsert fra Katzenjammer. Det pøsregnet, men det spilte ingen rolle. Jeg var fascinert av de jentene og kunne alle sangene. Etter konserten sa jeg til mamma at når jeg blir stor vil jeg bli artist. Det skal jeg klare!

– Hvordan var det å være med på «The Voice Kids Germany», hvordan var opplegget? Hvordan har responsen vært?

Hjemme ser vi mye på tysk tv, pappa er Tyskland og mamma er fra Nederland, men vi snakker mest tysk hjemme. Siden ikke Norge hadde noe The Voice Kids ville jeg prøve ut den tyske versjonen. Jeg har sett alle episodene fra Tyskland og har alltid drømt om å gjøre det, men redd for å delta selv. Det forandret seg da jeg sto på scenen for første gang som Cosette fra Les Miserables i Drangedal. Da skjønte jeg at det er helt magisk å synge foran mennesker. Mamma sendte inn en video av meg og et år senere spurte de om jeg hadde lyst å delta.

De ville høre mer av meg så jeg ble invitert til å komme på audition i Berlin, da gikk jeg rett videre til neste audition foran folk fra TV og Universal Music. Der ble det enda en runde til i Berlin med audition og intervju. De ville være helt sikre på at alle barna som deltok taklet å være med og at de virkelig hadde lyst. Da jeg fikk vite at jeg ble med til blind auditions viste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg! Det var så stort! Vi ble coachet, hadde mange intervjuer, ble stylet og det tok flere dager med opptak før jeg endelig skulle på scenen. Jeg var super nervøs, knærne mine har aldri skjelvet så mye i hele mitt liv. Det gikk heldigvis veldig bra og dommerne snudde stolen mot meg. Jeg valgte Nena (fra 99 luftballons) og hennes datter Larissa som coach. Det var en drøm som kom i oppfyllelse!

Jeg kom helt til semifinalen i The Voice Kids og fikk møte Ed Sheeran. Det var et stort øyeblikk. Han var veldig hyggelig, han sa han likte sangen vår og vi fikk masse skryt av han. The Voice var en unik opplevelse!

– Hva har du gjort etter at du var med på The Voice?

Jeg følte meg som en lokal kjendis, mange som jeg selv ikke vet hvem er snakket til meg, det er ganske kult synes jeg. Jeg fikk mange muligheter, jeg var med i musikaler igjen og ble ofte spurt om å synge. Blant annet sammen med Alexander Rybak. Han er så hyggelig og det er ganske spesielt å synge hans sang mens han spiller på fiolinen sin. Jeg har også sunget foran fylkesmannen på nasjonalpark åpningen i Kragerø og har vært med i musikal oppsetning Matilda.

Jeg fikk også reise igjen til Tyskland der jeg sto på scenen sammen med Nena og bandet hennes med flere andre kids fra The Voice Kids i Westfalenhalle i Dortmund foran 18 000 mennesker… Det er ganske mange hoder det!

Jeg deltok på UKM som 12 åring, der jeg sang Life on Mars fra David Bowie. Jeg hørte den fra AURORA, som jeg er en stor fan av, og visste at jeg ønsket å synge så fint som henne. Håper hun liker hvordan jeg har sunget hennes versjon.

Jeg ble også Grenland sangtalent i Bamble i fjor med min egen sang WAVES. Det var kult. Det var blant annet Alexander Wallmann i jury der. I år får jeg være i jury, det blir noe helt nytt og jeg gleder meg veldig til dette!

– Fortell om singelen din «Waves», hvordan ble den til? Hvordan var det å gi ut sin første singel?

Vi var i et liten studio i Kragerø for å ta opp singback til noen coverlåter. Produsenten spurte om jeg hadde skrevet noen egne låter. Jeg begynte å skrive Waves som 9 åring, men den har ikke blitt rørt før nå. Jeg hadde aldri tenkt at det er godt nok til å gi ut, men produsenten ville høre den og han elsket den! Noen uker senere var sangen ferdig produsert. Det er veldig gøy å se din egen låt på Spotify, det er stas! Jeg er veldig takknemlig for at det er folk der ute som tar en 13 åring seriøst.

– Hva er planene videre? Hva drømmer du om å oppnå?

Jeg har lyst til å gi ut enda mer musikk. Jeg har masse tekster og ideer klare, men jeg må bruke tid på skolen også, har noen år til der. Jeg liker skolen min, jeg får mye støtte hvis det er travelt og lærerne prøver å til rette legge så godt som mulig, for jeg har veldig lyst til å bli en ordentlig kjent artist. Drømmen er å bli som Billie Eilish for eksemple. Hun digger jeg, hun lever nok en drøm akkurat nå. Men jeg har også en plan B: Studere musikk, bli produsent kanskje. Eller noe med dyr. Jeg elsker dyr, bortsett fra edderkopper da.

– Hva vil du si til generasjonen din, som drømmer om å drive med talentet sitt, hva enn det er?

Drøm stort! Ingen drømmer er for dumme eller teite. Hvis du virkelig vil, så må du bare kjøre på. Ikke hør på voksne hele tiden, de har ikke alltid rett.

Lyst til å komme i kontakt med Zoe? KLIKK HER!

24 år gamle Henrik Mortensen driver med musikk, har en sterk stemme for LHBT miljøet i Norge og har en stor lidenskap for make-up. Hjemmet på rommet sitt har han skapt over hundre unike looks og må være en av de beste i Norge på avant garde makeup. Vi har tatt en prat med talentet!

– Hva fikk deg til starte med make-up?

Det har vært en ganske gradvis prosess fra da jeg gikk på ungdomsskolen, og gikk med foundation som var 3-4 toner mørkere enn den burde vært til interessen for mer avant garde makeup kom for 3-4 år siden.

– Av alle lookene du har laget, hvem av de har vært mest krevende å skape?

Jeg kom nettop til topp 30 i Nordic Face Award som er hosta av NYX professional Makeup. Jeg gjorde min første challenge i går, og brukte 12 timer på sminken, 1 time på bilder og video, 1,5 time i dusjen og har fortsatt ikke fått rydda opp. Nå er til og med Torunn (katten) full av glitter. Hehe

– Hvis du skulle valgt tre favoritt-looker som du har skapt, hvilke er de og hvorfor?

Det får være looken jeg gjorde i går, som dere får se i løpet av uka! Det er det sjukeste jeg har gjort. Ellers er det disse:

Den første: dette er en av de første store prosjektene jeg gjorde. Når jeg ser tilbake på den i dag, så tenker jeg jo at den ikke er så komplisert, men jeg husker jeg brukte mye tid på den. Og jeg synes utfallet ble pent. Kanskje jeg gjør en throwback, og prøver meg på denne på nytt snart!

Den andre: Jeg elsker minimalisme, og synes kontakten i denne er helt fantastisk. Jeg kjenner heller ikke igjen ansiktet mitt.

Den tredje: Det er bare noe skikkelig vakkert og disturbing over denne looken. Den har en touch av Gore, samtidig som den er vakker. Jeg har også alltid vært fan av geometriske former, og elsker å bruke skyggelegging for å få frem bisarre former i ansiktet som har en viss 3D effekt!

– Hvem ser du opp til? Er det noen som inspirerer deg når det kommer til det du driver med?

Jeg ser opp til vennene mine. Det er gjeng med folk som virkelig skal ha det meste av æren for at jeg er den jeg er i dag. Inspirasjon henter jeg fra hva som helst. Det faller gjerne bare inn i hodet mitt, og da må jeg bare skrive det ned og prøve.

– Hvordan har responsen vært?

Responsen har vært veldig bra. Folk er stort sett både støttende og positive til det jeg gjør. Jeg har ikke nødvendigvis en stor følgerskare på sosiale medier, men det er heller ikke poenget for meg.

– Hvem drømmer du om å jobbe med?

Åh, Path Mcgrath. Definitivt!

– Hva er planene videre? Hva drømmer du om å oppnå?

Planen er egentlig å fortsette å utvikle ferdighetene og kunnskapen min rundt makeup, men det er ikke noe jeg ser for meg å leve av. For meg er det en slags terapi som gjør at jeg kan koble av fra hverdagen i noen timer. Men hey, jeg synes jo det er jævlig gøy.

– Hva vil du si til generasjonen din, 13-27 år, som drømmer om å driver med talentet ditt, hva enn det er?

You do you boo, men kos deg med det! Det kan bli overkill, og de fleste kreative bransjer er knallharde. Sett deg mål, men ikke bli helt knust om det ikke helt går veien. Det er viktig å kunne ha flere enn en ting i livet som du føler du mestrer og har det bra med. Men ønsker du å satse, GJØR DET! Du angrer ikke på det senere.

Lyst til å komme i kontakt med Henrik? Klikk HER!

«Jeg er som alle andre, og jeg elsker å synge, spille piano og ukulele. Det er musikk jeg vil drive med resten av livet, for når jeg spiller – så glemmer jeg hvordan jeg ser ut, og jeg føler at de som hører på glemmer det også.»

15 år gamle Rie Aurora fra Hommelvik er et multitalent. Hun elsker å synge, spiller piano, ukulele og tegne. Hun er aktiv i AUF og Framlaget. Rie Aurora er født med et syndrom som heter «Heminasal Apasi». Det betyr at hun er født med en underutvikling av halve ansiktet. Gjennom oppveksten har dette vært et større problem – ikke for Rie Aurora, men for andre…

«Jeg har vært vant til å bli stirret og pekt på, og blitt snakket om..»

Rie Aurora er unik. Hun er ikke som alle andre, men hun bruker stemmen sin til å snakke åpent om angst, depresjon og ensomhet allerede i en så ung alder. Hun vil hjelpe andre i samme situasjon som henne, og tyr til musikken for å finne roen.

«Jeg har ADHD, og har slitt en god del med angst og depresjon. Musikk har alltid vært svært viktig for meg, og i perioder har musikken vært den eneste medisinen mot angst som har fungert. Jeg har spilt piano siden jeg var 8 år, og sunget hele livet. Ukulele lærte jeg for to år siden. Jeg skriver sanger selv, og prøver å produsere litt. Tekstene mine handler mest om hvordan det føles å leve med angst, isolasjon og ensomhet, noe som jeg tenker mange andre også kan relatere med. Jeg deler mye av livet mitt og hvordan jeg har hatt det gjennom tekstene mine, men også gjennom andre medier. Jeg er ikke redd for å si hva jeg tenker og mener, og er åpen om det meste.», sier Rie Aurora.

Hun fortsetter: «Jeg synes ikke det burde være tabu å snakke om angst og andre psykiske utfordringer. Jeg håper jeg kan være til hjelp til andre, med å dele min historie og vise at man aldri er helt alene.»

-Du har lagt ut mange fine coverversjoner på instagram, hvordan har responsen vært?

«På instagran har jeg lagt ut mest covre av artister jeg liker og ser opp til. Responsen har vært formidabel. Jeg har fått så og si bare positive tilbakemeldinger. Jeg har fått fine tilbakemeldinger fra folk i musikkbransjen og fra andre artister jeg har covret. Det er spesielt artig.»

-Hva er høydepunktet ditt så langt som musiker?

«Høydepunktet så langt som musiker var å delta på Asker Music Expo høsten 2018. Der fikk jeg vist fram noe av musikken jeg lager, og ikke minst lært masse nytt av profesjonelle innenfor bransjen. Jeg fikk også møtt andre musikere. Ellers så kan jeg nevne UKM, hvor jeg i år har gått videre til landsfestivalen for andre gang med en av mine egenskrevne sanger».

-Hva drømmer du om å oppnå?

«Det er mye jeg ønsker og drømmer om å oppnå, men selvfølgelig å kunne leve av musikken. Men før det er planen at jeg skal begynne på Paul McCartney-skolen LIPA i Liverpool etter videregående».

-Hva vil du si til ungdom i dag, som kanskje ikke er som alle andre, har du noen råd til dem?

«Til annen ungdom som kanskje ikke er som «alle andre», vil jeg bare råde dem til å være seg selv, gå for drømmene sine, og drite i de som mener de er «unormale».

Se alle coverversjonene til Rie Aurora HER!

Tobarnsfaren Robin Thorsvik fra Hamar har en stor lidenskap for musikk! Det som er spesielt med Robin er at han lager all musikk helt på egenhånd, han synger, produserer og skriver tekstene sine selv. Vi har tatt en prat 25 åringen, om hans første album, drømmer og planene videre.

– Hva fikk deg til å starte med musikk?

Mamma har alltid spilt i teater og sunget for meg da jeg var yngre, så det var vel en stor interesse fra veldig ung alder, så det var nok mamma som gjorde at jeg ble glad i musikk. Jeg fikk min første gitar på barneskolen og lærte meg selv ved hjelp av internett og mye øving.

– Hvordan er det å lage all musikken helt på egenhånd? Hvordan er prosessen? Er det til tider tungt?

Jeg synes det er befriende, at jeg slipper å være avhengig av noen andre. Det som kommer ut er 100% meg. Prosessen er forskjellig fra hver gang, men det starter alltid med en ide, eller en følelse jeg sitter med, som jeg må prøve å få frem enten i en melodi eller en tekst. Jeg jobber videre med det og lar kreativiteten styre. Det kan til tider være tungt, når jeg har en ide, men ikke klarer å få det frem slik jeg vil. Av og til tar det lang tid og mange forsøk for å få til det man ønsker, hvis det gir mening. Men det er helt klart verdt det når man hører sluttresultatet.

– Hvordan ble albumet ditt «Følelser» til?

Albumet følelser startet egentlig med mange forskjellige sanger som jeg hadde jobbet med i en ett årsperiode. Jeg hadde ikke planer om å lage et album, men merket at det var en rød tråd i de fleste sangene. Så jeg begynte å jobbe med det som et prosjekt.

Sangen «Nede» var min første singel, den kom veldig tilfeldig. Jeg hadde en melodi linje som jeg jobbet med, så sprute jeg kjæresten min om hun ville prøve å synge på den og to timer senere hadde vi nesten en helt ferdig låt.

«Rundt” ble inspirert av sangen «Pumped up kicks» av Foster The People, der det er en lett og fengende melodi med en dypere tekst. Det er veldig mange kontraster der. Lett, lystig og fengende melodi, mens teksten er ganske mørk og dyp. Jeg ville gjøre litt det samme med min egen vri, selvfølgelig.

– Hvilken av låtene som du har laget er mest personlig for deg, og hvorfor?

«Skyggen» er nok en av mine mest personlige sanger som jeg har gitt ut, og grunnen er nok fordi jeg måtte grave dypt i meg selv, for å prøve å beskrive hvordan sinnet mitt var i en periode i livet.

– Hva er høydepunktet sålangt i karrieren din?

Høydepunktet mitt så langt må være min første egne konsert på Tusj i Oslo. Det var fett! Det å spille for folk som kun kom for å høre på meg, var en veldig god følelse og jeg er så sykt takknemelig for alle som kom og lagde en minneverdig kveld.

– Hvem drømmer du om å jobbe med?

Drømmen min er rett og slett og jobbe med talentfulle og kreative mennesker i mange forskjellige sjangere. Hvis jeg skal nevne noen så hadde det vært fett å jobbe med Karpe, Cezinando, Arif eller Unge Ferrari.

– Hva er planene videre? Hva drømmer du om å oppnå?

Planen videre er å jobbe med musikk, holde flere konserter og bare utvikle meg selv som en musiker. Jeg drømmer sevfølgelig om å kunne leve av musikken.

– Hva vil du si til generasjonen din, 13-27 år, som drømmer om å driver med talentet sitt, hva enn det er?

Følg drømmene deres, ikke vær redd for hva andre sier! Bruk tiden din, og stol på prosessen og aldri gi opp. Alt er mulig, hvis du tror nok på det og jobber hardt for det så vil det gi resultater.

Lyst til å komme i kontakt med Robin, KLIKK HER!

19 år gamle Siri Elton har allerede i ung alder gitt ut fem låter på Spotify og har helt siden hun var liten hatt en stor lidenskap for musikk. Vi i Generation 2.0 elsker den nye låta hennes «Breaking Glass» og vi har stor trua på at Siri er en av de store nye stjerneskuddene i Norge. Vi har tatt en prat med henne!

– Hvor lenge har du drevet på med musikk?

Musikk har vært en del av meg siden dag én. Da jeg var liten sang mamma alt til meg. Hun sang at jeg måtte kle på meg, at vi skulle spise, ut og kjøre bil, osv. Hun la melodi i alt. Det gjorde at jeg sang før jeg kunne snakke, og derfra har kjærligheten for sang og musikk bare utviklet seg.

Første gang jeg sang for et publikum var i 60-årsdagen til mormor – da var jeg 4 år gammel og sang bursdagssangen. Det ga mersmak og etter det har jeg tatt alle muligheter jeg har fått til å stå på scenen.

– Hvordan startet karrieren din?

Karrieren min startet vel i hodet mitt da jeg var veldig ung – jeg begynte å skrive låter da jeg var 13. Jeg hadde vel store planer ganske tidlig og drømte nok større enn jeg hadde mulighet til å realisere der og da. Men høsten 2017 var jeg med mamma i Norsk Lydstudio for å spille inn låter til en musikal vi har satt opp nå. I en pause spilte jeg på flygelet og sang Someone Else, som jeg hadde skrevet kort tid før. Da var det egentlig gjort. Produsentene i studio var like gira som meg, og plutselig var både Someone Else og You Got Me på Spotify. Alt gikk så ekstremt fort.

Jeg flyttet hjemmefra som 16-åring for å gå på musikklinja ved Skeisvang vg i Haugesund. Det å flytte så tidlig har alltid vært utenkelig for meg, rett og slett fordi jeg er så hjemmekjær. Men jeg gjorde det likevel, for det var jo ingenting annet jeg ville. Første året var veldig tøft. Tøffere enn jeg turde å innrømme der og da, men jeg lengta mye og dro mye hjem. Men det løsna jo, og jeg angrer ikke et sekund. Det er et av de bedre valgene jeg har tatt og jeg lærte utrolig mye.

– Hvordan ser en typisk hverdag/uke ut for deg?

Hverdagen min er veldig lite strukturert. Og hva jeg gjør kommer helt an på hvilke prosjekter jeg har gående. Akkurat nå er jeg hjemme i Odda og spiller i musikalen Albert&Leonie, som mamma har skrevet. Så nå er det forestilling på kveldene, og trening og forberedelser på dagen.

– Hva er historien bak den nye låta di «Breaking Glass», hvordan ble den til?

Breaking Glass handler om dårlige forhold, som er så bra når de først er bra, at man aldri kommer seg helt ut. Det skjer i så utrolig mange forhold – ikke bare kjærlighet, men venner, familie, jobb – og jeg har opplevd det selv flere ganger. Det er ikke noen god følelse å vite at man burde gi slipp, men så klarer man det ikke fordi de få gode øyeblikkene er så perfekte. Jeg tror det er en låt alle kan kjenne seg igjen i, uansett hvor man er i livet.

Låten er produsert i Norsk Lydstudio, altså i samme studio som Someone Else og You Got Me ble til i. Det vi gjorde annerledes med denne låta var at jeg fikk et track først som jeg skulle skrive og legge melodi over. Dette var en helt ny måte for meg å jobbe på – som gjorde prosessen så utrolig gøy! Jeg elsker å prøve nye ting. Da jeg skrev den var jeg egentlig midt i den verste skrivesperreperioden jeg har hatt. Den varte så lenge! Så da jeg fikk høre tracket og sperren endelig slapp, så skrev jeg vel hele teksten på under en time. Alt bare ramla ut – og det var så deilig!! Så selv om Breaking Glass har et sårt tema, så forbinder jeg den likevel med lettelse og glede.

– Hva er høydepunktet ditt sålangt i karrieren?

Oi. Nå spør du vanskelig. Jeg klarer ikke helt å dra fram et høydepunkt – for for meg så er det et høydepunkt hver gang jeg står på scenen. Men jeg må si det er noe eget å fremføre egne låter – og hvertfall med skikkelig band i ryggen. Da koser jeg meg!!

Ellers er musikalen vi holder på med nå utrolig stas å få være med på! Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle trives så godt med skuespill som det jeg gjør.

– Hvem ser du opp til? Hvem kunne du tenkt deg å jobbet med i fremtiden?

Mamma. Hun er mitt aller største forbilde på alle måter. Det er ingen jeg vet om som jobber så hardt som henne – og i tillegg alltid er blid. Og så er det jo hun som er hele grunnen til at jeg driver med musikk i dag. Hadde det ikke vært for mamma så vet jeg ikke hvor jeg hadde vært.

Ellers var vel min første store kjærlighet Kurt Nilsen. Jeg satt klistra foran TV’en da han vant Idol i 2003, fire år gammel og sang med på alle låtene.

Jeg har også stor kjærlighet for Elton John, Maria Mena, Ina Wroldsen, Cezinando, Sigrid – norske artister altså!! Det er noe med de.

– Hva er planene videre? Hva drømmer du om å oppnå?

Planen videre er å jobbe så mye med musikk som jeg kan. Skrive masse, gi ut masse, synge masse. Også har jeg så lyst til å få meg band!! Det er på tide nå! Det er ikke det samme å opptre uten.

Jeg drømmer om å kunne skape, skrive, dele, og drive med musikk så lenge det går. Og å opptre så mye jeg kan. Jeg klarer ikke beskrive følelsen jeg får av å stå på scenen – det er den absolutt beste følelsen jeg vet om. Det bruser i hele meg. Og det gjør faktisk fysisk vondt i kroppen når jeg går på konserter og vet at jeg ikke skal opp på den scenen selv.

– Hva vil dere si til generasjonen 13-27 år. Som drømmer om å leve av talentet sitt, hva enn det er?

Aldri gi opp. Jeg vet det virker som et umulig råd, men det er det som er greia altså.

Og nyt hele opplevelsen, nyt jobbingen, sett pris på hvert sekund du bruker på å jobbe mot drømmen. For med en gang man når et mål, så setter man seg nye. Sånn er vi mennesker skapt. Derfor er det så utrolig viktig å ikke glemme å leve i nuet. Enda en klisjé – men det er så sant. Jeg har troa på at det er plass til ALLE som har en drøm, uansett hva det måtte være.

Lyst til å komme i kontakt med Siri, klikk HER!

20 år gamle Victoria Skau fra Nessoden er youtuber på fulltid, hun når ut til over 40 000 på kanalen sin og skaper daglig morsomme og kreative videoer til følgerne sine. For Viktoria er det også viktig å bruke stemmen sin politisk, det skal hun nå gjøre med nettserien “Mission Impact” laget av Hacienda Film og Differ Media. Victoria har nemlig det siste halvåret lært om Norge og våpeneksport. Visste du at hvert år tjener Norge milliarder på eksport av våpen og militært utstyr? Blant annet til diktaturer og land vi vet bryter menneskerettighetene. “Innen 2030 skal verden bli bærekraftig. Kan tre ungdommer gjøre en forskjell?” Det er det Mission Impact handler om, og vi har tatt en prat med Victoria som er en av hovedkarakterene i serien. Hun har en oppfordring til utenriksminister Ine Eriksen Søreide.

Hvordan reagerte du da du fikk vite at du skulle lære om våpeneksport i Mission Impact, kunne du noe om det fra før av?

Da jeg fikk vite at mitt Mission i serien skulle handle om våpeneksport må jeg ærlig innrømme at jeg ble sjokkert. Fra før av visste jeg ingen ting om våpeneksporten, og har naivt nok alltid trodd at det «selvfølgelig» ikke er noe «fredsnasjonen» Norge er involvert i. Av den grunn kan man mildt sagt si at mitt syn på Norge raskt ble forandret da jeg fikk vite at Norge er et av de landene i verden med størst våpeneksport per innbygger, og som selger krigsmateriell til både land og diktaturer vi vet bryter menneskerettighetene.

Hvordan var reisen din til Lesbos, hva gjorde mest inntrykk på deg?

Reisen min til Lesbos er definitivt det tøffeste jeg har vært med på i hele mitt liv, og en opplevelse som virkelig forandret meg som menneske. På denne turen fikk jeg blant annet møte flyktninger fra Jemen, høre deres forferdelige historie og være vitne til helt umenneskelige levevilkår. Krig og konflikt som alltid har vært så fjernt for meg føltes plutselig så altfor nært, der jeg satt ansikt til ansikt med disse menneskene. Jeg klarte ikke slippe tanken på at; «Det er faktisk det her Norge risikerer å bidra til. Det er mitt land som risikerer å ødelegge ditt». Noe som uten tvil gjorde sterkest inntrykk på meg.

Hva slags erfaringer fra turen synes du er viktig å dele med oss her hjemme i Norge?

På turen fikk jeg oppleve en grusom virkelighet jeg ikke visste at eksisterte, men samtidig fikk jeg se så mye håp. Dette er mennesker som har all grunn til å føle på hat og sinne, men allikevel var det aldri noe jeg fikk se noe til. Jeg så kun pågangsmotet og viljestyrken etter å skape en forskjell. Både for seg selv, menneskene rundt seg, men også en bedre verden for oss alle å leve i. Til tross for den urettferdig situasjonen de nå er fanget i. Det er en erfaring jeg virkelig tar med meg videre i livet, som jeg syntes var beundringsverdig. At uansett hvor håpløst ting kan føles, så er det ikke det. Man må snu om situasjonen og tankegangen, og se lyset i enden av tunnelen. Vi kan alle jobbe for å skape en forskjell og en bedre verden for alle å leve i, så lenge man hvert fall gjør litt. For så lenge vi alle gjør litt, vil det til slutt utgjøre en stor forskjell. Den følelsen og tanken er viktig at vi tar med oss og husker på.

Hva har du lært om våpeneksport som du vil formidle til dine unge følgere?

Jeg tror altfor mange tenker at våpeneksport er et så komplisert tema, og at man derfor ikke «orker» å sette seg inn i det. Man forventer muligens tall, statistikker, vanskelige navn og et innviklet system. Eller så tror man det kun omhandler retningslinjer, lover og regler. Når sannheten er at våpeneksport i realiteten er veldig simpelt. Norge selger våpen og militært utstyr som risikerer å drepe sivile. Det vil vi ikke være med på. Så enkelt som det.

Hvordan har det vært å være med i Mission Impact? Hvordan har responsen vært?

Det har vært helt fantastisk å få lov til å være med i en så viktig serie som Mission Impact. Jeg føler virkelig at jeg fått oppleve mer enn hva mange andre på min alder har gjort. På både godt og vondt. Noe som definitivt har utviklet meg i stor grad som menneske. Samtidig har jeg alltid vært opptatt av å bruke stemmen og posisjonen min til noe viktig, så det å få lov til å representere et så viktig tema som våpeneksport utad, det er stort for meg.

Responsen har vært helt overveldende. Hittil har jeg kun fått positive tilbakemeldinger fra rørte og engasjerte ungdom, som er klar for endring. Selv barn helt ned i 8-års alderen sender meg meldinger om hvor klare de er for å skape en forskjell. Noe som er helt utrolig. Det viser at serien virkelig har truffet, og klart å vise at man som individ aldri er for liten til å gjøre noe og ta grep.

Hva er målet videre, hva kan vi gjøre for at politikerne tar ansvar?

Målet videre er å gi barn og ungdom håp for fremtiden, og vise at det nytter å jobbe for en mer bærekraftig fremtid. Vi ønsker å spre engasjement, og vise at det er mulig å engasjere seg uansett hvem man er. Vi må også jobbe for å informere og belyse enda fler om hva Norge faktisk risikerer å være med på. For hvordan kan vi skape en forskjell om ingen faktisk vet hva som skjer? Jo fler som vet, jo lettere blir det å pushe politikerne til å ta ansvar. For da kan vi legge press på både myndigheter og politikere, for at Norge skal bli en fredsnasjon i handling, og IKKE bare i ord.

Du kan se hele “Mission Impact” på youtube og facebook gratis!

21 år gamle Gina fra Hønefoss har en stor drøm, hun vil bli en av Norges beste motefotografer. Hun er utdannet fotograf på Nordic School of Photography og jobber i dag som freelance fotograf. Hun har jobbet med flere store profiler som Kristine Ullebø, Marlin Nesvoll, Anniken Jørgensen og Eirin Kristiansen. Drømmen er å reise verden rundt som motefotograf, hun elsker å ta bilder av nye mennesker. Vi har tatt en prat med det unge talentet!

– Hvor lenge har du drevet med fotografering, hva fikk deg til å starte?

Jeg begynte vel å ta bilder da jeg gikk på barneskolen. Jeg fikk et digitalkamera til jul et år, og knipset alltid bilder av blomstene i hagen, eller hva enn som gikk forbi meg. Jeg tok bilder av alt. Jeg var hun som tok med seg kamera på jentekvelder, alltid. Da jeg komfirmerte meg kjøpte jeg meg mitt første speilreflekskamera, et Canon 600d, og etter det var jeg frelst. Jeg lærte meg alt av innstillinger over den sommeren, og tok bilder hele tiden. Da begynte jeg å ta masse selvportretter, som senere utviklet seg til å bli portretter av andre. Vet ikke helt hva som gjorde meg så hekta, men det ble bare min greie. Har aldri lagt kameraet ned etter det.

– Har du opplevd noen utfordringer med å jobbe som fotograf?

Foto er et hardt yrke. Først og fremst så er markedet for foto så lite fra hva det var en gang i tiden. Alle kan ta bilder, og alle har bra kamera på iphonen sin, så folk trenger ikke fotograf lenger. Da jeg gikk på videregående mistet jeg troa på at jeg kunne bli fotograf. Hadde blant annet en lærer som fortalte meg at jeg bare kunne glemme å leve av å være fotograf, han mente jeg måtte gjøre noe annet. Men jeg bestemte meg etter en stund for å satse, for det er jo dette jeg ønsker. Jeg vil jo ikke noe annet enn det her. For det ville ha vært for feigt å bare droppe det uten å ha prøvd.

En annen ting jeg har opplevd var da jeg skulle assistere en fotograf, og jeg fikk høre at jeg ikke kunne kjøre stor bil eller bære tungt fordi jeg var jente. Det var ganske dritt å høre. Nå er jeg ingen muskelbunt, men det er da absolutt ikke fordi jeg er jente. Jeg blir så forbanna av sånne holdninger. Og disse finnes dessverre også i fotobransjen, som beklageligvis er i flertall av menn.

– Hvordan ser en typisk hverdag/uke ut for deg?

Nå om dagen har jeg nettopp begynt i en 20% fast stilling i Hønefoss (hjembyen min), nettopp for å ha noe fast ved siden av fotovirksomheten min. Siden bedriften min er i oppstartsfasen så må jeg ha en fast inntenkt nå, for så å opparbeide meg kunder. Forhåpentligvis kan jeg, om noen år, jobbe fullt av å være fotograf. Men per dags dato blir det lite motefotografi, og mye bilder til bedrifter. Jeg er alltid på utkikk etter nye og spennende jobber.

– Hvis du skulle velge dine tre favoritt bilder som du har tatt, hvilke er de?

Liker veldig godt dette her av Maiken (øverst). Dette var fra en fin shoot vi hadde i en tom leilighet på Frogner en sommerdag. Synes det er noe med lyset og blikket som jeg føler jeg fanget godt. Maiken var herlig å jobbe med.

Det andre bildet jeg liker er det andre bilde av Karin. Det er fra prosjektet mitt “The New Wave”, som handler om å tørre å skille seg ut, og steppe ut av A4-sjangeren. Jeg føler Karin representerer dette så bra, og derfor digger jeg dette bildet.

Det siste bildet er av Gustav. Er noe med blikket her jeg liker. Og fregnene!! De er så nydelige.

– Hva er høydepunktet ditt sålangt i karrieren?

Høydepunket mitt så langt i karrieren er da jeg gjorde en kampanje for Ecco i fjor vår. Det var den første ordentlige kampanjen jeg gjorde, og det skulle trykkes i Costume. Så jeg følte på sjukt mye press, men det var så moro! Ble veldig stolt av meg selv da jeg så bildene på trykk i magasinet. Har alltid hatt en drøm om å få bildene på trykk i Costume.

– Hvem ser du opp til?

Jeg har flere fotografer jeg ser opp til. Etter at jeg sluttet på skolen jeg gikk på, Bilder Nordic School of Photography, så fikk jeg flere forbilder der. Flere av lærerne der er så sinnsykt dyktige, og utrolig hardtarbeidende. De var flinke til å veilede og hjelpe til da jeg trengte det, og jeg ser så opp til det de gjør på skolen for elevene og i sitt eget arbeid. Fotomessig ser jeg veldig opp til Janne Rugland. Hun er en fantastisk fotograf, og arbeidet hennes er nydelig.

– Hva er planene videre? Hva drømmer du om å oppnå?

Planene videre er å etablere fotobedriften min videre, og opparbeide meg en kundegruppe. Også shoote, masse. Forhåpentligvis, en vakker dag, så kan jeg leve av å ta bilder. Det er den aller største drømmen jeg har. Bare leve av å ta motebilder for magasiner, reise verden rundt med kameraet mitt.

– Hva vil du si til generasjonen 13-27 år. Som drømmer om å leve av talentet sitt, hva enn det er?

Det jeg vil si er: Kjør på og ikke vær redd! Jeg skal ikke si jeg er så flink der selv, for jeg er livredd i det jeg gjør, men allikevel må man tørre å satse. Om det så betyr at man må hoppe i det med begge beina først. For kreative yrker, eller store drømmer, er ofte harde å leve av. Men det som driver en er lysten til å gjøre det, og at man kan strekke seg etter et mål. Også må man bare jobbe beinhardt frem til man kommer litt etter litt nærmere det målet.

Lyst til å jobbe med Gina? Send henne en mail på gina.karlengen@hotmail.com

På papiret skulle man tro at Lila var en erfaren og etablert artist – hun har vært i musikkbransjen i over 10 år. Stemmen hennes høres ut som en selvsikker voksen kvinne, men til manges store overraskelse er Lila kun 17 år gammel. Hun er ikke som alle andre 17 åringer, og har fått erfart mye på godt og vondt i tidlig alder. Ei jente med en stor drøm, som hver dag prøver å finne seg selv. Vi har tatt en prat med supertalentet Lila fra Lyngdal.

Hvor lenge har du holdt på med musikk og hva fikk deg til å starte med det?

«Jeg startet med musikk da jeg var 9 år og året etter meldte jeg meg på Ungdommens Kulturmønstring. Jeg var veldig ung og supernervøs da jeg sto på scenen, kun 10 år gammel var jeg da, men det var viktig for meg å gjøre det fordi jeg fikk en følelse av at jeg endelig mestret noe. Jeg var faktisk flink til det jeg drev med. Det føltes godt og riktig å stå på scenen.»

Lila fikk sitt store gjennombrudd som 11 åring, da hun spilte inn en coverversjon av låta «Give your heart a break». Videoen nådde helt fram til Ellen Degeneres som delte låta for sine millionervis av følgere. Når du er så ung som 11 år, så er du ikke gammel nok til å være med i «idol» engang – så veien gikk rett fra Lyngdal til Ellen Degeneres.

«Det var surrealistisk. Jeg trodde aldri videoen min skulle nå ut til så mange. Jeg var stolt, men det var samtidig veldig skummelt. Jeg kunne faktisk ønske jeg ventet noen år, fordi det var utrolig stas å få all den oppmerksomheten, men den oppmerksomheten var kortvarig. Etter at videoen kom ut begynte jeg tidlig å tenke over at jeg måtte bli enda bedre og «toppe» det jeg hadde gjort. I tillegg er jeg fra et lite sted der det ikke alltid har vært like lett å «skille seg ut».

Året etter ga Lila ut sin første offisielle singel, «The Day You’ll Find Me» med Universal Music. Samme år, 12 år gammel sang hun inn vokalen til låta «Sveve på luft» for NRK.

Singelen som skulle forandre alt var «Don’t Let Go», en singel hun spilte inn da hun kun var 13 år sammen med produsenten Rat City. Singelen har i dag 8,2 millioner streams på Spotify, tall norske artister bare kan drømme om.

«Det var helt fantastisk alt jeg fikk oppleve fra jeg var 11 til 14 år. Don’t Let Go er vel kanskje den singelen jeg er mest stolt av, og det er fortsatt helt overveldende å tenke på hvor stor hit den ble. Men det var mye opp- og nedturer for meg i den perioden. Det er ikke lett å være så ung – jeg var jo fortsatt bare et barn, men likevel følte jeg at man måtte prestere hele tiden. Som om jeg var en voksen artist. Jeg ga meg selv et enormt press der jeg til slutt måtte gå i meg selv og ta vare på min egen psyke. Det var ikke lett å innse at jeg måtte roe ned, siden det er noe jeg elsker å gjøre, men det var så viktig for meg å jobbe med meg selv, og bli trygg i meg selv. For jeg har tenkt å drive med dette hele livet, så da er det viktig å lytte til kroppen.»

De siste tre årene har Lila gitt ut flere låter på Spotify, blant annet «Addicted», «Tell You» og «2020». Totalt har Lila over 10 millioner streams på Spotify. Selv om det er stort, så er ikke det dette som betyr mest for henne.

«Det som betyr mest for meg nå er at jeg får muligheten til å jobbe med flinke produsenter og opptre mye. Det er det jeg elsker å gjøre og har blitt mye flinkere til å ikke tenke på følgere, streams og tall. Det er så klart stas når ting går bra, men det viktigste for meg er at jeg er stolt av det jeg leverer. Jeg har jobbet mye med meg selv for å være her jeg er i dag, det er nok det jeg er mest stolt av.»

Hva er planene videre? Hva er din største drøm å oppnå?

«Drømmen min må være å opptre på VG lista en gang. Jeg hadde også elsket å varme opp for artister som Astrid S, hun synes jeg er kul! Ser opp til henne og artister som Dagny og Zara Larsson. Jeg håper at jeg videre får være masse i studio og drømmer om å jobbe med flinke produsenter. Skriv at de må bare kontakte meg! La meg få muligheten til å spille og synge, det er det jeg er ment for å gjøre!»

Hva vil du si til generasjonen 13-27 år, og som drømmer om å leve av talentet sitt, hva enn det er?

«Pass på deg selv. Det er en spennende verden, plutselig kan ting gå veldig bra og andre dager ikke. Tenk hvor god du kan bli til det DU gjør, ikke sammenlign deg med noen andre. Sammenligninger er det som dreper flest drømmer. Det har holdt på å ta knekken på meg, så det kan jeg skrive under på. Bare «Go for it!»

Lyst til å samarbeide med Lila? Kontakt henne på lila.abrahamsen@gmail.com

Frida Ottesen er mest kjent for sin deltagelse i nettserien “Sweatshop – dødsbillig mote”, som viste de forferdelige arbeidsforholdene som tekstilarbeiderne i Kambodsja jobber under. Dette opprørte og engasjerte Frida så mye at hun i etterkant har reist Norge rundt for å snakket om forholdene i tekstilindustrien. Hun er opptatt av miljø, likeverd og en rettferdig tekstilbransje. Frida har en sterk stemme, men det kanskje ikke alle vet er at hun også har et stort talent – Frida er nemlig helt rå på å tegne!

«Jeg har tegnet hele livet, men var veldig opphengt i å tegne alt veldig «riktig», det skulle se mest mulig realistisk ut. Men for 3-4 år siden begynte jeg mer og mer å finne min egen stil, og da jeg tillot meg selv å eksperimentere mer, og leke meg med kunsten.»

Og hva fikk deg til å starte med å tegne?

«Både mamma, pappa og bestemor har vært kreative, og tegnet en del, så det kom veldig naturlig for meg å sitte sammen med dem, og lære, skape og leke oss i mellom. Spesielt har mamma inspirert meg mye!»

Hvordan var barndommen din?

“Barndommen har vært en berg-og-dalbane, da det var en del flytting – fra Vadsø i Finnmark, til Notodden i Telemark, og deretter Stavanger. Da jeg bodde i Notodden ble jeg mobbet, og jeg kan huske at jeg elsket å sitte på rommet og tegne. Det fikk meg til å glemme det vonde som hadde skjedd på skolen.”

Hvor mye av tiden din bruker du på å tegne?

«Kreativitet og «flow» er noe som kommer og går for meg, og det kan være litt frustrerende. Noen perioder har jeg en million ting jeg vil tegne, og har et notat på telefonen hvor jeg skriver ned alle ideene som kommer – mens andre perioder har jeg ikke lyst å plukke opp tusjene engang. Jeg har en slik uinspirert periode nå, og ønsker ikke å pushe meg selv til å tegne, men ser fram til at kreativiteten flyter fritt igjen! Så jeg kan sitte alt i fra 20min til 6 timer i strekk å tegne. Noen av tegningene jeg har, har jeg brukt over 20 timer på.»

Hvordan ser en typisk uke ut for deg?

«Jeg har ingen typisk hverdag/uke… Dagene er så totalt forskjellige, og jeg liker uforutsigbarhet. Jeg er der i livet hvor jeg ikke skiller på ukedag og helg, fordi hver dag føles som helg for meg. Jeg skaper selv denne sinnstemningen. Kan vel si at for meg er det veldig viktig å fylle dagene mine med ting som gjør meg tilfreds, glad og lykkelig. Og jeg elsker å ikke stresse. Jeg liker å sove lenge, ta meg god tid med frokost, og deretter kan hva som helst skje, men som oftest tilbringer jeg tid sammen med kjæresten min. Vi gjør alt sammen: Har spakvelder sammen, synger sammen, danser, gjør yoga, leser bok, går til havet, tegner… For meg er det veldig betydningsfult å tilbringe tid med kjæresten min. Han inspirerer meg veldig!”

Hva er høydepunktene dine så langt som kunstner?

«Jeg husker veldig godt min første kunstutstilling/kunstsalg som var i Munkehagen i Stavanger. Jeg fikk solgt for flere tusen kroner, og folk var så oppmuntrende og positive. Jeg husker at jeg drømte om å ha en utstilling, men trodde det kom til å ta lang til å nå det målet. Men det skjedde raskere enn jeg hadde trodd! Da følte jeg på suksess!»

Hva er planene videre? Hva er din største drøm?

«Jeg ønsker å kunne skape workshops/kunstreiser hvor folk kan lære mer om å komme i kontakt med sine indre visjoner, gjerne gjennom meditasjon og drømmetydning, og bruke følelsene sine i kunsten. Hadde vært helt fantastisk å kunne skape helhetlige retreats for kunstneriske sjeler.»

Hva vil du si til generasjonen 13-27 år. Som drømmer om å leve av talentet sitt, hva enn det er?

«Du er unik, din kunstform er unik, og det vil ALLTID være noen som liker det du gjør. Så bare gjør din greie, ikke vær redd for å vise verkene dine til folk, og ta sjansene du får. Har du troen på deg selv, kan du få til det meste!»

Klikk her for å se mer av arbeidet til Frida!

Dans kan formidle så mye følelser uten å måtte fortelle et eneste ord. Kunsten å mestre dans er et stort talent, det har definitivt trioen Manuela, Michela og Djærika. De står bak den ferske dansegruppa MOIRA production, en dansegruppe som jobber beinhardt og drømmer stort! Vi skal bli bedre kjent med jentene!

Hvor lenge har dere holdt på med dans og hva fikk dere til å starte med det?

Manuela: Foreldrene mine sendte meg på barnedans da jeg gikk i barnehagen. I løpet av barneskolen fikk jeg danset meg gjennom de fleste stilene man kan tenke seg og forelsket meg i kunsten. Jeg elsket alltid å være student og å få stå på scenen, men på ungdomsskolen begynte jeg selv å undervise og skjønte hvor viktig og givende det kan være å trene opp neste generasjon med dansere. I dag nyter jeg alle sidene av det å være en danser like mye, alt fra treningen og det å få stå på scenen og fremføre selv til å trene opp dansere i alle aldersgrupper og veilede de mot å finne sitt egne uttrykk.

Micaela: Jeg startet på dans i 3/4 årsalderen på barnedans. Grunnen var nok en blanding av at jeg hadde en eldre søster som gikk på dans (Manuela), en mor med stor kjærlighet for dans og musikk og det at jeg var en energibombe som måtte ha et sted jeg kunne få/ta oppmerksomhet. Med årene hadde jeg fått prøve meg på alle mulige dansestiler og da kom også en mer forståelse av dans i form av utrykksform, mestringsfølelse, hvor glad den gjorde meg i tillegg til trenerne mine og andre store dansere/artister som motiverte og inspirerte til å fortsette.

Djærika: Jeg er oppvokst i en stor familie med mye musikk og dans, så jeg har vært rundt det helt siden jeg var liten. Derfor ble det egentlig veldig naturlig for meg å starte på dansekurs i 4 klasse. Når jeg ble eldre og det ble mer seriøst pendlet jeg faktisk frem og tilbake mellom Trondheim og Oslo i noen år, for å få med meg workshops som foregikk i byen. Så gikk det opp for meg at det absolutt var dans jeg ville drive med og miljøet i Namsos var for lite. Jeg bestemte meg derfor for å flytte til Oslo for å kunne realisere drømmen.

Hvordan ble dere tre kjent?

Micaela og Manuela er søstre og ble først kjent med Djærika gjennom dansestudioene The Vibe og Quickstyle Studio i 2010, etter at Djærika hadde flyttet til Oslo fra Namsos for å satse på dans. På denne tiden var vi kun bekjente som tok klasser på samme sted. Det var ikke før noen år senere at vi ble veldig godt kjent da alle tre fortsatt gikk på Quick Style Studio. På denne tiden og utover var vi også medlemmer i fler av de samme dansegruppene. Med årene har vennskapet vokst og nå er vi 3 søstre som henger sammen hele tiden.

Fortell om MOIRA production , når skapte dere gruppa og hva er visjonen deres?

MOIRA production er veldig nytt og ble skapt i våren 2018 da vi alle savnet å være i en gruppe og skape noe sammen. Vi trente sammen hele tiden og var alltid med i hverandres private prosjekter så det var egentlig veldig naturlig. MOIRA er gruppenavnet og representerer oss 3, mens MOIRA production er alt vi 3 skaper. Dette fordi vi ønsker å kunne ha med oss fler dansere i prosjektene våres og det ville blitt forvirrende å forstå hvem som var i gruppen dersom vi kun brukte navnet MOIRA. Med MOIRA production har vi friere tøyler. Vi 3 er MOIRA og det vi skaper -om det så kun er oss eller 10 dansere til- er MOIRA production.

«MOIRA skal fremme viktigheten av dans i ulike arenaer. Både som et direkte hjelpeverktøy men også som historieforteller og øyeåpner. Målet er at man alltid skal huske følelsen man sitter igjen med etter å ha sett en av våres produksjoner.»

Hvordan ser en typisk hverdag/uke ut for dere? Hvor mange timer går til dans i uka?

På ettermiddag/kveld går tiden til undervisning og å selv ta klasser for alle tre mandag til torsdag og er mellom 3-6 timer hver dag. På tirsdag formiddag kl 11-15 har vi fast MOIRA treningstid, men dette strekker seg alltid til fler dager i uken. På morgningene vi ikke møtes planlegger vi klassene våres hver for oss. Søndagene har vi også undervisning, da jobber Manuela og Micaela med et kompani i Drøbak og Djærika med et kompani i Oslo. Tiden som er til overs setter vi til møter hvor vi planlegger ting/skriver søknader/finner kostymer til show eller bare henger.

Før show/andre jobber er det mest hektisk og intensivt, da møtes vi hver dag både før og etter undervisning/klasser. Med andre ord – dagene går til dans.

Hvem ser dere opp til?

Dette er et vanskelig spørsmål, fordi det er så mange! Først og fremst ser vi opp til hverandre og det er nok derfor vi jobber så bra sammen. Og så er det klart at vi ser opp til Quick Crew fordi de har gitt oss så mye opp gjennom årene som trenere og med Quick Style Studio. Uten å ramse opp den ene etter den andre kan vi si at vi inspireres av mange ulike artister i alle slags sjangere som tør å gå for drømmene sine og gjøre noe annerledes.

Hva er høydepunktene deres så langt som dansegruppe?

Vi er jo en veldig ny gruppe og har prøvd å bygge oss oppover med tiden og finne vår vei/vår ting på naturlig måte uten å stresse. Det vi brukte vårt første halvår på var bare å snakke masse for å finne ut hva vi ønsket med gruppa, og så filmet vi noen egne koreografier og var med på litt ting for å få navnet vårt ut. Det er først nå at vi har tatt litt større steg og søkt på plattformer her i Norge og i utlandet hvor vi kan planlegge større produksjoner. Det er viktig for oss at det vi viser er gjennomtenkt og noe vi er stolte av.

Tre ulike høydepunkter er:
1.Quick Style On Stage Vol.6 i Januar var absolutt en viktig dag. Da viste vi oss på en scene for de som betyr mest, både av familie, venner og andre dansere i bransjen. I tillegg var responsen veldig positiv.

2.Urban Moves i juni 2018, vårt aller første event og den første dagen MOIRA ble presentert til verden er en annen viktig dag for oss. Helt sikkert den mest nervepirrende dagen for oss alle, haha det er vel sånn når man skal vise noe nytt, men vi var klare!

3.I slutten av denne måneden har vi vår første jobb som gruppe. Da skal vi opptre med tre ulike show og vil for alltid huske den første dagen vi fikk tjene penger på MOIRA.

Hva er planene videre? Hva drømmer dere om å få til?

Vi har masse planer videre og spesielt masse planer i hodet haha, men man må bare jobbe steg for steg. Akkurat nå er en stor plan blant annet å lage kortfilmer hvor vi blander fler visuelle utrykk i tillegg til dans for å formidle viktige budskap.

Vi planlegger også å sette opp en forestilling og jobber oss fremover med dette fordi det er noe vi vil drive aktivt med i fremtiden. Drømmen er å kunne reise rundt i verden med vår egne forstillinger en dag.

Hva vil dere si til de som drømmer om å starte/drive med dans?

Go for it, absolutt! Det er for mange som sitter hjemme og drømmer om et annet liv. Når det kommer til dans nytter det ikke å gjemme seg, noe som gir mening når kroppen er dansens viktigste instrument. Hvis vi skulle gitt et tips så er det å finne en balanse med det å være «sulten» og «tålmodig», man må jobbe hardt, men også tørre å gi det tid. Så må man aldri glemme hvorfor man gjør det. Det er nødt til å gi deg glede, ellers vil du ikke klare å drive med det.

Hva vil dere si til generasjon 13-27 år som drømmer om å leve av talentet sitt, hva enn det er?Ikke vær redde for å drømme stort! Her har Norge mye å lære av andre kulturer. Hvis man ikke en gang klarer å drømme om å nå målet sitt, vil det heller aldri skje. Ikke sammenlign deg med andre for bare du kan gjøre din greie best. Klisje, men sant.

Lyst til å komme i kontakt med Moira Production? Klikk HER!

«Generation 2.0» er en plattform som retter seg mot ungdom fra 13 til 27 år. Her skal man få en mulighet til å vise frem sitt talent – uansett hvilket. Her skal ingen «stemmes ut» – bare presenteres, løftes frem, og anerkjennes. Når du får anerkjennelse for noe du brenner for, er god til, noe du står for –  så gir det selvtillit, og du tør kanskje bruke stemmen din mer. Mene mer. Tørre mer. Tro mer på deg selv.

Generation 2.0 skal bli en «talentbank» full av unge talenter i Norge, der ett eller flere talenter i uka løftes frem og presenteres her på nettsiden og i sosiale medier.

Hvert talent får tildelt et «Victim» nummer, som brukes i all omtale på sosiale medier. Dette gjør talentet søkbart både på Instagram, Facebook- og nettsidene til Generation 2.0.

Når vi snakker om det å være ung i dag – så snakker vi om hvor utfordrende det er. Hvor stort presset er på å passe inn, bli sett, på utseende, på kropp, på karakterer, på utdannelse, på antall følgere i sosiale medier, likes, på redselen for å falle utenfor, ikke være vellykket nok, pen nok, flink nok. Der våre foreldre sammenlignet seg selv med skolens kuleste – så sammenligner vi oss med hele verden på Instagram. Redselen for å mislykkes skygger ofte over stoltheten vi bør føle over det vi kan og den vi er. Offerrollen er lett å ta. Lett å la overta..

Generation 2.0 tar «Victim»-rollen tilbake. Vi skal se, løfte og heie frem talenter uten konkurranse, uten poengsummer og uten kritikk. Vi skal gjøre «victim» til «victory»!

Send inn ditt talent – ditt bidrag – under kategorien «join the crew». Kanskje blir du en av de vi løfter frem – og vi vil gjerne ha et bredt utvalg av talenter, også de vi ennå ikke har hørt om.

Sammen skaper vi «Generation 2.0» – og viser at et talent er så mye mer «sexy» enn bare å spille på kropp og utseende.

23 år gamle Gulla fra Drøbak kan være Norges nye rap-dronning! Hun elsker å lage musikk, hun er ikke redd for å ytre meningene sine – og har hele livet jobbet hardt for å nå drømmene sine. Gulla håper hun kan være en stor inspirasjon for unge jenter, en sterk feminist er hun!

Gulla startet med musikk da hun var liten, og som 8 åring var hun med i musikalen Annie. Etter det var hun med i flere oppsetninger, Barnas supershow, Sound of Music i Edderkoppen teater, Annie 2 på Chateau Neuf og Putti Putti Plott i Oslo Spektrum. Gulla danset klassisk ballett og gikk til sangpedagog i ti år. Hun elsket teater og musikaler, men det som gjorde at Gulla skilte seg litt ut var at hun i tillegg til dette var blodfan av rap og hip hop. Hennes største forbilde var broren hennes.

«Karpe var the shit! Før vi fant ut av at man kunne google sangtekster så skrev jeg ned alle tekstene til Karpe Diem på mobilen til alle jentene på fotballaget mitt da vi dro på fotballcamp.  Jeg hadde lært alle tekstene på egenhånd sånn at vi kunne synge tekstene sammen. Kunsten å være inder, Fem om morningen….. de gamle Karpe-låtene kunne jeg utenat, og jeg overtalte alltid foreldrene til venninnene mine til at vi måtte få lov til å dra på Karpe konsert. Jeg var blodfan»

Gulla levde i to forskjellige verdener.

Hun hadde det ikke alltid lett på skolen, men lot det ikke gå veldig inn på seg fordi hun alltid hadde noe som skjedde etter skolen som hun gledet seg til. Om det var å dra på dans, til sangpedagog eller turer til Oslo for å jobbe.

«Jeg hadde mye å spille på, men Drøbak er lite så jeg ble til tider utestengt.»

I tenårene var det ikke like lett å være annerledes, og Gulla flyttet til Oslo da hun var kun 16 år fordi hun fikk nok.

«Viktigste for meg, noe jeg har tenkt mye på, er at hvis man har en trygg base, hvis man har foreldre som er tilstede som anerkjener deg for den du er og som du kan stole på – så kan det skje masse dritt uten at det knekker deg. Jeg opplevde mye dritt på ungdomsskolen, starten på «sosiale medier» var ille, jeg ble hacket på Facebook og utlevert med alt man hadde skrevet der. Jeg ble fryst ut. Men fordi jeg hadde støttende folk i min nærmeste krets så kom jeg så sterkt ut av det til slutt».

Drømmen var alltid å bli artist, og Gulla startet med å realisere drømmen sin for tre år siden, i 2016. Hun jobbet i to år med tekstene sine,og lærte seg å produsere musikk på egenhånd slik at hun hadde kompetanse til å kunne forstå hvordan produsentene produserte låtene. På kvinnedagen i fjor slapp hun sin første offisielle låt «En annen dans» på soundcloud.

«Det var så skummelt og merkelig å gi ut noe som er så personlig. Hele livet jobbet jeg alltid med ting andre hadde gjort, med musikaler og dubbing av tv-serier. Nå var det mine egne ord, mine egne meninger, mitt budskap som skulle ut. Du må stå for det du sier, det er skummelt, men det er det som er min greie, take it or leave it.»

«Jeg skrev låta etter at jeg leste en kronikk der det sto «har ikke metoo gått for langt, skal ikke vi gutta få lov til å flørte»… Da ble jeg kjempeprovosert og tenkte mye på dette. Alt handler om at man må oppdra folk – foreldre og vi andre må snakke mer om hvordan man faktisk flørter, istedet for å si «Er det ikke lov å flørte?!» Man kan flørte på mange forskjellige måter, så det blir for lett å si at man ikke skal få lov til å flørte.. men om din definisjon på flørting er å komme bakfra og ta noen oppi skrittet på dansegulvet så skal du ikke få lov til å flørte.»

Etter å ha lansert sin første singel var Gulla innstilt på å ha en egen realeasekonsert Hun leide lokalet selv, lagde koreografien sammen med danserne, sydde alle kostymene selv, samt bakdroppet på scenen. Gulla er vant til å gjøre det meste på egenhånd, det er sånn man får til det man drømmer om. Senere ga hun ut konseptalbumet sitt «Y», som handler nettopp om generasjon Y.

«Jeg er stolt av å ha gitt ut albumet, for det gir meg så mange muligheter nå. Albumet er ikke perfekt, men det er bra nok, og det er meg. Det har gitt meg muligheten til å stå på scenen, noe jeg elsker å gjøre! Jeg får muligheten til å jobbe mer kreativt og møte mennesker i bransjen jeg ser opp til. Jeg elsker å møte kreative folk, og jeg har fått møtt så mange kule produsenter.»

For noen måneder siden slapp Gulla sin andre musikkvideo, som heter «Industri». Musikkvideoen har hun skrevet manus til selv, hatt regi, funnet alt av rekvisitter og kostyme og til og med klippet på egenhånd sammen med en venninne. Nevnte vi at hun også har skrevet låten selv?

Hva fikk deg til å lage musikkvideoen?

«Markedsføring av skjønnhetsprodukter uten vitenskapelig bevis fascinerer meg veldig. Hadde det vært en pille som hadde fått deg til å få lengre hår så hadde jo den pillen vært i shampoo. Det er så mange korttenkte produkter, og det synes jeg er problematisk. Det handler ikke om at jeg skal stoppe noe, men jeg vil starte diskusjoner og debatter om  hvorfor samfunnet vårt har blitt mer og mer opptatt av utseendet. Jeg liker ikke at man tjener penger på folks usikkerhet. Hva bør vi bli eksponert for og hva bør vi bli skjermet for? Det er viktig for meg å få ytre mine meninger.»

Drømmen til Gulla er å fortsette å lage masse bra musikk, spille konserter og lage kule videoer og sceneshow.

«Få muligheten til å legge sjelen min i alt jeg driver med er viktig, men viktigst av alt er å fortsette å være glad i meg selv og ta vare på meg selv.»

Hva vil du si til generasjonen 13-27 år. Som drømmer om å leve av talentet sitt, hva enn det er?

«Jeg vil si det jeg kunne ønske noen sa til meg og det er: Gjør det selv og det er ikke farlig! Ved å tørre å prøve mye på egenhånd, tørre å satse og feile så lærer du så ekstremt mye. Ta til deg kunnskap og inspirasjon overalt! Vær PÅ! Finn ut av hva som føles riktig for akkurat deg og lag noe du kan være stolt av om mange år, du må kunne stå for det. Tørre å feile, men aldri mist entusiasmen. Kanskje litt utradisjonelt å si, men kreativitet kommer best til utrykk hvis du har det bra med deg selv. Vet at det er mange som tenker at kunst kommer fram ved å ha det vondt og det å dyrke den smerten – men da kommer du til å tære på deg selv i lengden. Klarer du å bygge opp noe du er komfortabel med, så klarer du å bygge opp deg selv og ha det bra i deg selv. Det kommer til å vare så sykt mye lengre enn noe du skaper fordi du har det vondt. I lengden kommer du ikke til å klare å være i lidelsen, så hvis du skal leve av det så må du gjøre noe du elsker og som gir deg glede.»

Lyst til å komme i kontakt med Gulla? Klikk HER!

21 år gamle Sondre Oddvoll Bøe er Norges skøyteprins! Han er tre ganger norgesmester i kunstløp, og ble nylig nordisk mester. Han er første nordmann som tar denne tittelen siden 1962. Litt av en prestasjon! Sondre er rett og slett et STORT talent.

Sondre startet med kunstløp da han var bare 3 år gammel. Moren var trener i kunstløp, søsteren hans drev med det – og begge var gode på nasjonalt nivå. Sondre var nærmest født og oppvokst i Askerhallen. Så lenge han kan huske har han alltid elsket å danse og vise seg fram. Han var ikke redd for å skille seg ut, men det har ikke alltid vært like lett å være den eneste gutten på skolen – og muligen den eneste gutten i landet – som drev med isdans.

“Jeg ble mobbet mye verbalt da jeg var liten. Uansett hva jeg gjorde ble jeg stemplet som jentete, feminin og homo. Jeg kunne aldri gjøre noe helt «riktig». Det var de tøffeste gutta på trinnet som mobbet meg – de som drev med hockey og fotball.”

Sondre prøvde seg på hockey en kort periode da han var liten. Vel, nærmere bestemt en halvtime, før han kom gråtende bort til moren og faren sin og sa at han syntes det var så fryktelig kjedelig. Siden da har han kun drevet på med kunstløp. 20 timer med trening i uka, to timer hver eneste dag.

“Jeg har blitt god til å ignorere de som ser ned på meg. Jeg synes ikke det er noe vansklig i dag, men det er rart å alltid gå inn i et rom og tenke at folk dessverre fortsatt kan fordomsdømme deg og putte deg i en bås. Jeg har brukt det til min styrke og kommet meg dit jeg er i dag. Hvis man kommer seg igjennom slike tøffe tider blir man enda sterkere.”

Hva er høydepunktene så langt i karrieren?

“Det må være at jeg har fått muligheten til å delta i EM hele seks ganger. Nå sist var spesiell fordi jeg har vært mye bedre i år enn tidligere. Konkurransen var mye hardere enn noen gang, men allikevel gjorde jeg det så bra. Mamma var teamleder, og hun og treneren min gråt av glede på sidelinjen”.

Bare noen uker etterpå ble Sondre nordisk mester. Alt dette har skjedd i starten av 2019, Smen ondre har likevel drømmene og planene klare.

“Jeg tar en sesong om gangen, men drømmen er å være med i OL og VM. Jeg vil utvikle meg hele tiden! Drømmen er definitivt å få flere gutter til å drive med kunstløp. Jeg håper jeg er en inspirasjon for noen. Hvis det er gutter som drømmer om å begynne med kunstløp så må de bare begynne! Det er helt fantastisk og man får alltid til det man har skikkelig lyst til!”

Sondre drømmer om å konkurrere med flere gutter, for han sier at det hadde gjort alle sammen sterkere og flinkere. «Sammen blir vi enda bedre!»

Hva vil du si til generasjonen 13-27 år. Som drømmer om å leve av talentet sitt, hva enn det er?

“Man er så ung at man har råd til å gå for noe 100 prosent. Ikke tenk på hva alle mainstream folk gjør med utdannelse, skolen er der alltid for deg. Drømmer må utføres hvis det skal bli noe, kjipt å se drømmen gå forbi. Jeg håper at du tør å bare hoppe i det”!

Lyst til å komme i kontakt med Sondre? Klikk HER!

«Shit, se på Joakim, han har jentepupper!» Det er en kommentar jeg aldri glemmer. Det fikk jeg høre fra en gutt på barneskolen da jeg hadde svømming på Lambertseter. Denne perioden begynte jeg for første gang å tenke over hva jeg spiste. Jeg burde vel kanskje ikke spise fra den potetgullposen som ligger på kjøkkenbenken? Jeg var 9 år gammel.

«Du har dobbelthake som bestemoren min» Det er en kommentar jeg aldri glemmer. Det fikk jeg høre fra en gutt i klassen som pleide å være litt spydig mot meg. Han som skrek høyest ut at jeg var homo, kun fordi jeg ikke var som alle de andre guttene i klassen. Jeg lurer på om han har rett? Er jeg skeiv?.. Er jeg tjukk?.. Jeg var 13 år gammel.

«Hvilken homo er du, er du gutten eller jenta i senga?» Det er en kommentar jeg aldri glemmer. Det fikk jeg høre fra en gutt jeg var betatt av på denne tiden. Jeg var jo helt fersk i gamet så jeg visste jo ikke hvem jeg skulle være. Er jeg han tynne twinken eller han sterke hunken i forholdet? Jeg var 19 år gammel.

Jeg er jo hvertfall ikke macho, så jeg får bli han tynne feminine. Det skjedde gradevis, først kuttet jeg ut frokosten, så lunsjen og tilslutt spiste jeg bare middagen med familien min slik at de skulle se at jeg faktisk spiste. Det gikk fra at jeg fikk høre at jeg så slank ut, til at folk ble sjokkert da de så meg. Der jeg jobbet som lærling hadde vi alltid sjokoladeboller på fredager, jeg tok alltid to boller, kjappet meg inn på badet, satt meg ned på gulvet, tygget bollene og spyttet det ned i do for så å kunne skylle det vekk uten å ha lagt igjen noen spor. Jeg hadde blitt en mester i å skjule det, jeg følte for første gang en mestringsfølelse når det kom til kroppen min. Dette hadde blitt hverdagen min.

«Herregud Joakim, så tynn du er.» 184 cm og jeg veier tilslutt bare 55 kilo. Jeg ser meg selv på vei inn i dusjen og alt jeg ser er bein. Jeg hadde blitt en person jeg ikke kjente igjen. Det her er nok den eneste gangen i livet jeg føler jeg har sett meg selv i speilet, og faktisk ikke kjente igjen den personen jeg stirret på. Det der var ikke meg.

Fem år senere, og i dag veier jeg nesten 30 kilo mer. Jeg har en sunn og normal kropp igjen, men likevel føler jeg meg ikke «bra nok». Jeg føler meg til tider «tjukk» igjen, for jeg gikk ikke opp masse muskler og har ikke et «sexy» etterbilde ved siden av mitt grusomme «før»-bildet da jeg var så tynn. Jeg er så og si frisk i dag, jeg har blitt noen år eldre og forstår hva som er viktigere å fokusere på her i livet, men jeg som en 25 år gammel mann kan fortsatt ha svake øyeblikk og kommer nok alltid til å ha det. For innerst inne vet jeg at jeg har en normal og fin kropp, men jeg føler meg noen ganger mislykket fordi jeg ikke har «drømmekroppen». Du vet, den store brystkasse og den deilige six-pack’en.

I det siste har det vært en stor bølge med artikler og debatter på TV når det kommer til kroppspress og påvirkningskraften profilerte personer har. Det syntes jeg er flott, men jeg savner en mannlig stemme i denne debatten. Hvor er gutta? Der debatten kun handler om tynn mage, opererte rumper, plastisk kirurgi og rabattkoder på restylane. Hva med alle profiler og nettaviser som skriver «Slik får du six-pack på 8 uker» og seksualiseringen av en mann i bar overkropp. Senest i sta så jeg en reklame på Instagram for en app der du kan redigere bildene dine slik at det ser ut som du har større og mer markerte muskler. Hvorfor snakker ingen om dette? Er det fordi gutter føler seg «svake» om de snakker ut om kroppspress, eller er de redd for å bli misforstått eller i verste fall sett ned på?

For ikke kom her å si at ikke gutter føler på kroppspress, det gjør vi så absolutt. Like mye som jenter, eller kanskje til og med i noen situasjoner enda mer? Hvor stor er pikken hans? Har han six-pack? Hvor høy er han? Er han kjekk? Har du noen gang tatt deg i å si noen av disse tingene, det har jeg, ganske mange ganger faktisk uten å ha vært klar over at det er med på å gjøre presset blant gutter enda større. Misforstå meg rett, det er ikke sånn at jeg blir «lei meg» eller mister selvtillit om jeg ser du legger ut noen fine bilder på stranda eller har noen lettkledde bilder på Instagram. Og man trenger ikke å være politisk korrekt hele tiden. Men jeg spør: Hvor langt skal vi tøye grensene? Hvor normalt skal det bli å dyrke det «uoppnåelige perfekte»?

Hvor går grensen på hva som er greit i dag, og hvor går grensen igjen om ti år? Hvor selvopptatt er vi iferd med å bli? Jeg har bare lyst til å si til deg på 13 år: Du kommer til å bli eksponert av så mye kroppspress og utseendefiksering i media, magasiner, nettaviser, sosiale medier, men vit det, jeg brukte så sinnsykt mye unødvendig tid som jeg sløste bort på å fokusere på kroppen min. Som egentlig bare var helt unødvendig. Jeg håper vi er på vei til å snu, at det å faktisk ha et talent og det å stå for noe er det som er «sexy». La den yngre generasjonen vise de voksne det. Jeg vil ha mer fokus på hva som er i hodene og hjertene våre, og ikke på kropp. For husk det: Du er så mye mer enn kropp og utseende.